Remove ads
Piktisk språk er en term som er benyttet for et utdødd språk som er antatt å ha vært talt av piktere, et folk i nordlige og sentrale Skottland i tidlig middelalder. Ideen om et utdødd piktisk språk ble antatt ved et tidspunkt i historisk tid, men bevisene på et eget språk er svake og påstanden er således åpen for spekulasjoner i begge retninger. At piktisk var et atskilt språk er blant annet attestert hos den angelsaksiske kirkeforfatteren Beda den ærverdige i hans latinske verk Historia ecclesiastica gentis Anglorum fra 700-tallet.[1] Det bør fastholdes at det er ikke bevis nok for enten sprachraum (språkets geografisk omfang og begrensning) eller dets sammenheng som et dialektkontinuum, men det finnes en del hentydninger som kan tolkes begge veger.
| Piktisk | |||
|---|---|---|---|
| Brukt i | Kongeriket Skottland | ||
| Region | Skottland | ||
| Utdødd | 800-tallet eller senere | ||
| Lingvistisk klassifikasjon | Enten keltisk, indoeuropeisk eller isolert språk | ||
| Skriftsystem | ogham-skrift | ||
| Språkkoder | |||
| ISO 639-2 | cel | ||
| ISO 639-3 | xpi | ||
| Glottolog | pict1238 | ||
Bevisene på at piktisk faktisk kan ha vært et eget språk er begrenset til stedsnavn og navn på mennesker funnet på inskripsjoner på steinmonumenter og i en del samtidige nedtegnelser fra områder kontrollert av pikternes kongedømme. På sitt høydepunkt må piktisk ha blitt talt fra Shetland og ned til Fife. Antagelig ble piktisk gradvis påvirket av andre språk, som irsk, i kontakten med andre folk. Begrepet «piktisk» ble benyttet av forskere som Kenneth H. Jackson, og fulgt av Katherine Forsyth, for å betegne det språket som ble talt hovedsakelig nord for skillelinjen Forth-Clyde i tidlig middelalder. Disse benyttet begrepet «pritennik» for å referere til det språk som ble talt i jernalderen i dette området som var forløperen til piktisk, men andre forskere har også benyttet begrepet piktisk også for det tidligere språket. Noen forskere har hevdet at dette var et tidligere ikke-keltisk språk, men det er et kontroversielt standpunkt som ikke har latt seg bevise.
Remove ads
.jpg)
Bevis i stedsnavn og personnavn argumenterer sterkt for at noen folk i det piktiske området på et tidspunkt snakket enten et øykeltisk språk beslektet med de sørlige brittonske språk eller et piktisk språk sterkt påvirket av øykeltisk.[2] Det har også vært foreslått at piktisk var nærmere gallisk enn til brittonsk.[3] Den irske misjonæren og helgen Columba av Iona, en gæler, benyttet tolk i Piktland for å bli forstått og for å kunne utføre sine seremonier, kanskje delvis på latin. Beda hevdet at piktisk var et eget språk atskilt fra det språk som ble talt av britonere, irlendere og de engelske, men at de alle ble forent i kirkens språk som var latinen. Bedas utsagn sier ingenting om det piktiske språkets natur, men ved at Beda både geografisk og tidsmessig var en nær samtidig av Piktland og pikterne har hans utsagn en viss vekt.
Det er blitt argumentert at ett eller flere ikke-indoeuropeiske språk kan ha overlevd i Piktland, et argument som anses å hvile hovedsakelig på begrensete negative bevis og et grunnsyn om at språk og materiell kultur kan bli spredt utelukkende via invasjon og folkevandring, noe som generelt ikke lenger betraktes som en nødvendighet.[4] Før-ideoeuropeiske elementer kan bli funnet ganske hyppig i nordlige skotske stedsnavn og det er blitt teoretisert at en del piktiske ogham-inskripsjoner (ved at disse tilsynelatende skiller seg fra tilsvarende irske ogham-inskripsjoner) kan være eksempel på dette språket, det vil da si piktisk.
Klassifikasjonene av piktisk(e) språk er fortsatt kontroversielle, hovedsakelig avhengig av hvordan inskripsjonene blir betraktet. Et innflytelsesrik gjennomgåelse av piktisk i 1955 av Jackson[5] mente at piktisk var hovedsakelig P-keltisk og et søsterspråk til brittonsk, men at det kunne ha hatt en ikke-keltisk underlag og at et annet språk kan ha blitt benyttet for inskripsjoner. Forsyth har i en gjennomgang fra 1997 kategorisk benektet dette annetspråket.
I 1582 uttrykte den humanistiske lærde (og innfødt taler av skotsk-gælisk) George Buchanan det syn at piktisk var tilsvarende til språk som walisisk, gallisk og gælisk. All annen forskning i piktisk har blitt beskrevet som et etterskrift til Buchanans syn.[6]
På grunnlag av inskripsjoner har Rhys foreslått at piktisk var et ikke-indoeuropeisk språk og tenkte at det kunne være i slekt med baskisk, men forkastet dette synet senere. Zimmer tenkte at det var opprinnelig «ikke-arisk», men senere preget av goidelske og brittonsk. Dette synet ble gjenopplivet av Macneill og av Macalister. Noen forskere, hovedsakelig Skene og Fraser, har argumentert at piktisk var et Q-keltisk språk, og faktisk at det er sannsynlig at det ble påvirket av den irske folkestammen scotti fra Irland, men en hovedvekt av forskerne betrakter det som et P-keltisk språk siden Stokes i 1890. Watson mente at det var en brittonsk dialekt, men dette ble avvist av Jackson. Glanville Price har i The Languages of Britain diskutert keltisk språk generelt og keltisk-piktisk språk spesielt, men han har også et eget kapittel om ikke-indoeuropeiske språk i Piktland.
Forsyth hevder at det er kun to seriøse hypoteser: at piktisk var et P-keltisk språk eller et ikke-indoeuropeisk språk. Jacksons gjennomgang var basert på det syn at «byggerne av broch (rundhus)» var nylige innvandrere, men det nåværende synet er at disse skotske rundhusene var en utvikling av stedegne innfødte. Han mente at en keltisk elite dominerte en før-keltisk majoritet, men Forsyth er ikke enig i dette synet. Hun anerkjenner at det var pre-keltiske språk i Skottland, men hevder at det er ingen bevis for at et slik språk overlevde inn i den historiske perioden i Britannia eller Irland. Således ble pikterne et navn som ble gitt på tidlig middelalder til alle de ulike folkene og stammene i Skottland som skrev seg tilbake til isalderen og framover. Selv om Jackson betraktet at de fleste av de kjente navnene i Skottland i løpet av den romerske perioden ikke var bekreftet som keltiske er noen av disse siden blitt betraktet som keltiske. Forsyth betrakter dem som indoeuropeiske og før-keltiske, men betraktet dem ikke som bevis på et språks overlevelse.
Remove ads
I de første århundre f.Kr. nevner Diodorus Siculus et «Cape Orcas» i Skottland som muligens var avledet fra et P-keltisk stammenavn av antatte *Orci. Tacitus som skrev i år 97 e.Kr. om Agricola nevner Caledonia og Mount Graupius som Jackson sier ikke kan bli bevist var P-keltisk. Imidlertid er hovedkilden til stammenavn og stedsnavn Klaudios Ptolemaios’ kart i det andre århundret e.Kr. Det er 38 navn hvor 16 er betraktet som muligens keltiske mens de gjenstående ikke kan betraktes som keltiske i henhold til Jackson. Av de siste er 23 hydronyme (vann knyttet til navn) og toponyme (historiske stednavn) er kjent for å tilhøre klasser av navn som ikke ble endret med enkelhet og kan gjerne være ikke-keltiske.
Remove ads
Blant ogham-steinene i Skottland er det et lite utvalg som ikke entydig kan forklares og leses som gæliske inskripsjoner. Disse er da antatt å være på piktisk ettersom de dateres til tidlig middelalder. Imidlertid er det blitt foreslått en rekke andre språk, fra ikke-indoeuropeisk til norrønt. Det kan ha vært et eldre språk som har blitt forbeholdt inskripsjoner i stein, tilsvarende den funksjon som latin fikk i middelalderen.
I henhold til W. B. Lockwood (1975) er det syn at piktisk var et keltisk språk kun tentativt. I referanse til en inskripsjon på Shetland skrev han: «Når personnavn er trukket ut er det øvrige fullstendig uforståelig. Derfor leses Lunnasting-steinen på Shetland som ettocuhetts ahehhttann hccvvevv nehhtons. Det siste ordet er opplagt det vanlige og hyppig forekommende navnet Nechton, men resten, selv ved å tillate for de vilkårlige dobling av konsonanter i ogham, synes så eksotisk at filologene konkluderte at piktisk var et ikke-indoeuropeisk språk av ukjent slektskap». Jackson betraktet at de språket i disse inskripsjonene var ulikt fra stedsnavnene. Forsyth hevder imidlertid å ha tolket disse inskripsjonene som et keltisk språk. Henri Guiter konkluderte i 1968 at språket var en form for baskisk som kan knyttes med DNA-studier til en forhistorisk innvandring.
Remove ads
Stedsnavn er ofte benyttet i forsøket på å utlede eksistensen av piktisk språk i Skottland. Det er to beviskilder, de som er nedtegnet av klassiske forfattere og de fra moderne tider. Klaudios Ptolemaios’ verk Geografike hyfegesis gir det største antallet av navn for Piktland, totalt 49 med 41 atskilte former. Disse består av 7 øyer, 12 stammer, 3 byer og 19 kjennemerker ved kysten. Jackson betraktet 22 av disse som «helt klart ikke keltiske», men Forsyth peker på at byene var romerske bosetninger, tre av hva som elver og Bannatia er brytonisk. To av stammene opptrer i sørlige Britannia, men bevisene for å avvise de seks andre er begrenset. Imidlertid betviler ikke Forsyth at noen av navnene på elvene og øyene best kan fortolkes som før-keltiske eller faktisk også som før-indoeuropeiske navn.
De moderne stedsnavn med forstavelsen som begynner med «Aber-» (elvemunning), «Lhan-» (kirkegård), «Pit-» (del, part, gård), eller «Fin-» (åskam [?]) ligger i områder som var bosatt av piktere i fortiden, eksempelvis Aberdeen, Lhanbryde, Pitmedden, Pittodrie, Findochty, og videre. Imidlertid er «Pit-» det mest markant særegne elementet mens «Aber-» også kan bli funnet på steder med brytonisketalende folk. Noen av de piktiske elementene som «Pit-» ble dannet etter piktisk tid og er kun dokumentert deri. «Pit» viser til pett, en enhet land, og navn med «Pit-» opptrer i skotsk-gæliske stedsnavn fra 1100-tallet og framfor alt som variasjon i et beslektet element som viser at ordet hadde denne meningen i dette språket.[7] Andre foreslåtte piktiske elementer i stedsnavn omfatter «pert» (hekk, engelsk hedge, walisisk perth – Perth, Larbert), «carden» (krattskog, villnis, engelsk thicket, walisisk cardden – Pluscarden, Kincardine), «pevr» (skinnende, engelsk shining, walisisk pefr – Strathpeffer, Peffery).[8]
Stedsnavn i Piktland har blitt påvirket av tilførselen av senere folk som snakket gælisk og norrønt.
Stedsnavnbevis kan også avsløre framgangen til gælisk i Piktland. Som nevnt, Atholl som kanskje har meningen «Nye Irland», er dokument fra tidlig på 700-tallet. Dette kan være en indikasjon på framgangen til gælisk. Fortriu har også stedsnavn som antyder en gælisk bosetning, eller gælisk påvirkning.[9] Det er et antall piktiske låneord i skotsk-gælisk.
Bortsett fra personnavn gir Beda et enkelt piktisk stedsnavn når han diskuterer Den antoninske mur:
- Det begynte omtrent tre km unna klosteret i Abercurnig mot vest ved et sted som på det piktiske språket ble kalt Peanfahel, men i engelsk tunge Penneltun, og gikk vestover og endte i nærheten av byen Alcluith.[10]
Peanfahel – dagens Kinneil, ved Bo'ness – synes å inneholde elementer beslektet med brytonisk penn (ved enden), og goidelisk fal (vegg, mur). Det kan merkes at dette stedet er sør for Forth i West Lothian på utsiden av hva som er tradisjonelt sett på som «Piktland». Alcluith, «Clyde-fjellet» (engelsk «rock of the Clyde») er dagens Dumbarton Rock, et sted med en betydningsfull borg i tidlig middelalder og senere en festning.[11]
Remove ads
Bortsett fra inskripsjoner i stein er hovedkilden til piktiske personnavn manuskriptet Den piktiske krønike som muligens kan ha sin opprinnelse på 700-tallet, men den eneste tilgjengelige tekst som er blitt bevart for ettertiden stammer fra en versjon som ble nedskrevet på 900-tallet. Denne gir navnene på piktiske konger, noen av disse er betraktet som nedskrevet med piktisk rettskrivning, eksempelvis Urguist, Ciniod, mens andre er i gælisk rettskrivning, eksempelvis Fergus, Cinaed.
Remove ads
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads