From Wikipedia, the free encyclopedia
Pieter Jacobus (Piet) Meertens (født 6. september 1899 i Middelburg, død 28. oktober 1985 i Amstelveen) var en nederlandsk litteraturviter, sosiolingvist og etnolog. Han er grunnlegger av «Bureaus voor Dialectologie, Volkskunde en Naamkunde» (nåværende Meertens Institutt), hvor han var direktør fram til han gikk av med pensjon i 1965. P.J. Meertens er blitt foreviget i nøkkelromanen Het Bureau av hans tidligere medarbeider J.J. Voskuil, som A. P. (Anton) Beerta.[4]
| Piet Meertens | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. sep. 1899[1][2][3] Middelburg | ||
| Død | 28. okt. 1985[1][2][3] (86 år) Amstelveen | ||
| Beskjeftigelse | Litteraturkritiker | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Utrecht | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Nederlandene | ||
| Medlem av | Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen Koninklijke Academie voor Nederlandse Taal- en Letterkunde | ||
Han tok sin doktorgrad i 1943 på universitetet i Utrecht hos C.G.N de Vooys på Litteraturvitenskapelig liv i Zeeland i det 16. og den første halvdelen av det 17. århundre.
Etter studiene var Meertens lærer på et gymnas i Woerden og i Doetinchem noen år, etter det jobbet han som skriver på universitetsbiblioteket i Utrecht. Etter en krangel sa han opp, og den 1. juli 1930 begynte han å jobbe for KNAW som sekretær for Dialektutvalget[5]. Han begynte der med kun to medarbeidere, for å sette i gang dokumentasjonen. Han bygde opp et nettverk bestående av to tusen «korrespondenter» i hele Nederland. Det var folk som periodisk måtte fylle inn forskjellige spørrelister.
I 1948 ble Centrale Commissie voor Onderzoek naar het Nederlandse Volkseigen (= Sentralutvalget for undersøkelse av det nederlandske folkesærpreg) grunnlagt, som skulle omfatte begge områdene, men også navnegranskning. Meertens iherdige bestrebelser ble belønnet med en stilling som direktør for Bureaus voor Dialectologie, Naamkunde en Volkskunde (= Kontorene for sosiolingvistikk, navnegranskning og etnologi). Også etter at han ble pensjonert i 1965, fortsatte han sin virksomhet innenfor etnologi inntil han fikk et slag som gjorde arbeidet vanskelig.
Hans mor, Adriana Jacoba Mak, var født i Rotterdam og hans far, Karel Meertens, var fra Middelburg. Faren arbeidet som kjøpmann og senere som direktør for et lite forsikringsselskap og var glad i å drikke. Adriana var ei ambisiøs og feministisk kvinne, noe som lett kunne skape bråk. Meertens var den eldste i søskenflokken med tre brødre og ei søster. Han leste mye på denne tiden, og boken Guds rike finnes hos deg av Leo Tolstoj kom til å få stor betydning for ham[5] I 1919 flyttet familien fra Middelburg for å bosette seg i Utrecht, hvor Meertens, etter mye overveielse mellom nederlandsk og teologi, begynte å studere.[5]
Meertens var en progressiv kristen og medlem av det lille partiet Christelijk Democratische Unie. I sin tid i Utrecht (tjueårene) var han leder for vegetarianerforbundet. Videre sympatiserte han med den antimilitærismen som fantes i Den nederlandske reformerte kirke. Meertens var et aktivt medlem (fangebesøker) i Nederlands Genootschap tot zedelijke verbetering der gevangenen (= Nederlands forening for moralsk forbedring av fangene). Han var venn med andre kristensosialister, som journalisten Henk van Randwijk, predikantene Willem Banning og Jan Buskes, og dikteren Fedde Schurer. Fra 1938 var han aktiv i Comité van Waakzaamheid (= Vaktsomhetsutvalget) en gruppering av kunstnere og intellektuelle mot den oppkommende fascismen og nasjonalsosialismen, som Menno ter Braak var den store inspiratoren for.
I 1940 ble Meertens pågrepet for seksuell kontakt med to unge/yngre menn, og dømt til et halvår fengselsstraff. Selv nektet han for all skyld, men anket ikke saken av redsel for å bli sendt til en av de mange tyske konsentrasjonleirene.[5].
Meertens var også en tilhenger av den Stornederlandske tanken. Kulturgrensene sa ham mer enn landegrensene. Kulturgrensene tvang nederlendere og flamlendere til å samarbeide med tyskere. Med demokratiske tyskere når det lot seg gjøre, med nazister når de måtte. Meertens lot seg overtale av formannen av sine to utvalg, den tyskvennlige Jan de Vries, til å forske på «Deutchfeindlichkeit»(= tyskvennlighet) i den så kalte «Lectoraat Nederlandse literatuur». En aktivitet som han i 1972 sa at han ikke hadde innsett implikasjonene av. Hans rolle under okkupasjonen ble undersøkt mellom april 2005 og 2006 av ei nemnd bestående av tre professorer under ledelse av Hermann van der Dunk, etter at sosiologen Hans Derks hadde beskyldt Meertens for samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten og KNAW for å dysse ting ned. Kommisjonen konkluderte i at Meertens ikke hadde vært på «feil» side.[6]
Meertens drev også aktivt med litteratur og publiserte selv på flere områder. Etter krigen var han redaktør for «De Vlam», hvor han ble venn med dikteren Henriette Roland Holst. I 1946 gikk han med resten av CDU over til det nye partiet Partij van de Arbeid. Hans kristendom ble økumenisk.
Meertens møtte i 1945 Herman Bianchi som ble hans beste venn og nabo. Bianchi forble Meertens venn til hans død, da tok Bianchi på seg ansvaret for vennens dødsbo.[7]
I 1967 kjøpte Meertens et hus i Middelsburg hvor han bodde når han arbeidet med Zeeuwse ting. Men onsdag 8. januar 1975 fikk han et slag, som gjorde den ene siden lam og at han mistet evnen til å snakke. Han flyttet til pleiehjemmet het Zonnehuis i Amstelveen.
I 1982 ble Meertens hovedperson i Jan Vrijmans film Afasi, men tre år etter kom slutten[5]. Meertens døde 86 år gammel og ble begravd i Utrecht på Eerste Agemeene begrafplaats Soestberg i sin mors grav.[8]
(met M. de Meyer): Volkskunde-atlas. Delen I–IV. Amsterdam-Antwerpen: Standaard, 1959/1965/1968/1969.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
