Peneplan

Et peneplan er et landområde som er nesten plant etter lang tids erosjon og dannes i områder som har vært tektonisk stabile i flere titalls eller hundrevis av millioner år. Når elver og bekker har kommet ned til erosjonsbasis, vil de begynne å erodere landskapet på sidene. Til slutt vil alle høyder i landskapet være borte, og en flat slette er dannet.

Begrepet peneplan kommer fra den amerikanske geografen W.M. Davis' teori om den geomorfologiske syklus. Et tektonisk dannet høyland vil gå igjennom flere stadier med erosjonsmessig utjevning til det blir dannet en jevn flate like over havnivået.

En alvorlig innvending mot denne teorien er at det ikke finnes gode eksempler på peneplan i nåtiden, noe som strider mot aktualitetsprinsippet i geologien. Forklaringen kan være at det ikke har vært mulig å danne peneplan i neogen på grunn av omfattende fjellkjedefolding og stadige skiftinger i havnivå.

I norsk geologi er det spesielt to peneplan som er blitt studert. Ved begynnelsen av kambrium var det meste av Norge og Fennoskandia slitt ned til en flat slette, det subkambriske peneplanet, som etter hvert ble oversvømt av havet. Hardangervidda, Finnmarksvidda og lavlandet i Östergötland er rester av dette peneplanet.

Den paleiske overflaten er et yngre peneplan som ble dannet i mesozoikum. Da var Den kaledonske fjellkjeden slitt ned, og Norge var igjen et sletteland omtrent på høyde med havflaten. Heving av terrenget og erosjon i istidene har omdannet denne overflaten, men den er likevel fortsatt et påfallende trekk ved landskapet i Norge.

Litteratur

I.B. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt, red. (2006). Landet blir til: Norges geologi. Trondheim: Norsk Geologisk Forening. ISBN 978-82-92344-31-6.
J.D. Phillips (2002). «Erosion, isostatic response, and the missing peneplains». Geomorphology. 45 (3–4): 225–241. ISSN 0169-555X. doi:10.1016/S0169-555X(01)00156-8.