Remove ads
Paragliding (fra engelsk para- etter parachute, «fallskjerm», og gliding, «det å gli, sveve, seile eller fly») er en luftsport der utøveren flyr med en paraglider, en styrbar fallskjerm, etter utsprang fra et terrengpunkt. Paraglideren er en videreutvikling av fallskjermen som fant sted på slutten 1980-tallet.
En paragliderpilot kan benytte termikk og luftstrømmer som er laminære, det vil si regelmessige, ikke-turbulente og uten virvler, ved en åsside til å holde seg oppe. Piloten kan da fly i flere timer og legge bak seg en distanse på flere mil. Det er også utviklet motorer til å bruke på paraglidere.
I Norge og på verdensbasis er det konkurranser i paragliding, enten i akrobatikk- eller distanseflyging.
Norsk rekord i fri distanse med paraglider er 253 km satt av Gunnar Sæbu 9. juni 2021, og slo dermed tidligere rekord på 248,9 km satt av Pål Tore Sveen 14. juli 2017[1]
Verdensrekorden i fri distanse med paraglider er 502,9 km, satt av Nevil Hulett, med start i Copperton i Sør-Afrika og landing i Lesotho 14. desember 2008.[2]
Alle som vil utøve paragliding lovlig i Norge må gjennomføre et kurs i regi av en tilsluttet paragliderklubb, være medlem i Hang- og paragliderseksjonen ved Norges Luftsportforbund eller inneha tilsvarende sertifikat utstedt av organisasjoner tilknyttet CIVL (Commission Internationale de Vol Libre) og FAI (Fédération Aéronautique Internationale). Det finnes 43 paragliderklubber i Norge, og de fleste av disse holder jevnlig kurs for nybegynnere.[3]
Remove ads
Paragliderklubber avholder kurs. Kurset består av en teoretisk del og en praktisk del. Teorikurset omfatter aerodynamikk, mikrometeorologi og meteorologi, paraglider og utstyr, mennesket, lover og regler, praktisk flyging, og førstehjelp. Praktisk kurs omfatter: bakkegliding og høydeglidinggsturer i mellomstadiebakker. Etter bestått kurs får man sertifiseringen Para Pro 2 (PP2), da har eleven lov å starte på egen hånd ved starter som instruktøren har godkjent.
Etter PP2 er oppnådd har du fortsatt status som elev, og må gjennom ny teoriprøve etter 60 vellykkede høydeturer og totalt 10 flytimer (hvorav 2 flytimer i løft) for å oppnå sertifiseringen Para Pro 3 (PP3), du får da status som selvstendig pilot som og kan starte hvor du vil.
Videre finnes sertifiseringene PP4 og PP5 (siste sertifisering), for å få sertifiseringen PP4 må du gjennom et praktisk sikkerhetskurs, som omfatter 5 øvelser som kan oppfattes som farlige, og alle øvelsene må godkjennes av sertifisert instruktør. Du må og oppfylle erfaringskrav og bestå teoriprøver for PP4 og PP5. Du må inneha sertifiseringen PP5 for å gjennomføre en distansetur, dvs fly bort fra området der landing vanligvis foregår få løft ved hjelp av termikk to eller flere ganger, og lande der det måtte passe.
Den vanligste metoden for å dokumentere turer for norske piloter er å logge ved hjelp av Flightlog .[4]
Remove ads
En paraglidervinge består av to lag tøymateriale knyttet sammen av internt støttende tøymateriale på en måte som gir paraglideren form som en rekke av celler. Ved å la de fleste cellene være åpne i forkant, og alle lukket i bakkant, vil innkommende luft skape skape et overtrykk inne i vingen og således opprettholde vingens form. Denne formen er en typisk vingeform.
Piloten er tilkoblet under vingen via et nettverk av liner med kaskadekoblinger. Linene kulminerer i to sett'raisere' (venstre og høyre). Raisere har typisk 4 sett med liner (A,B,C,D) i tillegg til bremseliner. Hver raiser har koblingspunkt hvor pilotens seletøy tilkobles ved bruk av karabiner.
Piloten er spent fast i seletøyet og kan bytte mellom sittende og stående posisjon som han selv ønsker. Moderne seletøy er designet for å være meget komfortable i sittende posisjon, og mange piloter mener det er som å sitte i en lenestol.
En reservefallskjerm er typisk knyttet til seletøyet.
Paraglidervinger har typisk et areal på 25-35 m2 med et vingespenn på 8-12 meter og veier 3-7 kg. Total vekt for vinge, seletøy, reservefallskerm instrument og hjelm er 12-18 kg.
Glidetallet for vinger tilpasset rekreasjonell bruk er typisk 8:1, mens moderne konkurransevinger kan ha et glidetall på 11:1. Til sammenligning har en fallskjerm typisk glidetall på 3:1. En hangglider har gjerne et glidetall på 15:1, mens noen seilfly kan oppnå glidetall opp mot 60:1. En Cessna 152 med motor på tomgang har et glidetall på 9:1.
En paraglider vil typisk steile ved ca. 21 km/t, mens maks hastighet er gjerne rundt 52 km/t. For sikker flyging vil hastighetsintervallet være mindre.
Moderne paraglidervinger er laget av lufttette materiale som Porcher Sport og Gelvenor, med liner laget i Dyneema/Spectra eller Kevlar/Aramid.
Ved lagring og transport er vingen som oftest foldet inn i en ryggsekk sammen med seletøyet.
Tandemparaglidere er større enn vanligere paraglidere, og gjør det mulig å ta med en passasjer. Disse vingene har gjerne større trimhastighet, større indre trykk og noe høyere synkhastighet enn paraglidere beregnet for kun en person.
Remove ads
Bremser: Piloten holder håndtak i begge hender. Disse er koblet med liner til vingens bakkant, en for hver side. Disse håndtakene kalles styrehåndtak, og er det primære verktøyet for for å kontrollere en paraglider. Bremsene benyttes til å justere hastighet, til å styre (kombinert med vektskift) og til å minimere hastighet ved landing.
Vektskift: Ved kurskorreksjon må piloten benytte vektskift i tillegg til manipulasjon av bremsene for å oppnå en effektiv sving. Vektskift kan og benyttes til begrenset kurskorreksjon når bremsene ikke er tilgjengelig, eksempelvis når piloten utfører øvelsen 'store ører'.
Speed Bar: En fotkontrollert mekanisme som via seletøy er koblet til paragliderens forkant. Denne benyttes til å øke flyhastighet ved å senke paragliderens angrepsvinkel. Mekanismen benyttes dersom man ønsker større hastighet enn trimhastighet(bremser ubenyttet).
Ved å manipulere liner er det mulig å utøve ytterligere kontroll over en paraglider:
- Ved å trekke i de ytterste linene i vingens forkant kan man brette vingetippene inn under vinge. Denne øvelsen kalles 'store ører' og benyttes for å øke synkhastigheten.
- Liner i bakkant av vingen kan og manipuleres for å oppnå kurskorreksjon dersom bremseliner er ødelagt, eller på annet vis utilgjengelig.
- I en 'B-stall' trekkes linesett nummer 2 fra vingens forkant for å begrense vingens evne til å generere løft. Dette medfører økt synkhastighet.
Remove ads
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads