From Wikipedia, the free encyclopedia
Oskere (latin: osci, også gjengitt som opici, opsci, obsci; gammelgresk: Όπικοί, Όσκοί)[1] var et italisk folk i regionene Campania og Latium adiectum på Appenninerhalvøya i antikk og romersk tid.
De snakket et oskisk språk, noe som også ble snakket av nabofolket samnitere i sørlige Italia. Selv om språket til samniterne ble karakterisert som oskisk, ble samniterne aldri kalt for oskere eller oskiske samniterne. Lingvisten Carl Darling Buck kom med hypotesen at den befolkningen som opprinnelig snakket det samme språket ble ulike (dissimilasjon) i kun navnet, og at da romerne kom i kontakt med oskerne først ga de deres navn til det felles språket.[2]
Tradisjonene til oskerne sammenfalt med den legendariske perioden i italiensk historie, omtrentlig den første halvdelen av det første millennium f.Kr., ned til opprettelsen av den romerske republikken. Forskerne har ikke kommet til en felles enighet om deres lokalisering og språk. Ved slutten av tiden framsto oskisk språk og ble snakket av et antall selvstendige stammestater. Den fremste stammen i rikdom og militær henseende var samniterne. De var en rival til Roma i rundt femti år på andre halvdel av 300-tallet f.Kr., tidvis allierte og tidvis fiender inntil samniterne ble endelig underkastet med betydelig vanskeligheter av det unike romersk militærsystemet og underlagt den romerske staten.
Lokalisert mellom samniterne og romerne var oskerne. Selv de ofte var ivrig etter å gå i krig, var de aldri en makt som ble tatt alvorlig militært sett. De kostet ikke romerne mer enn et enkelt slag for å beseire deres framskritt. Deres endelige rådighet minnet mer om de farser som det romerske publikum forlystet seg med enn en seriøs krig. De behold likevel sin selvstendighet for en tid ved å spille den ene staten opp hverandre, i særdeleshet romerne og samniterne. Deres selvstendighet opphørte til sist i den andre samnittiske krig da romerne foruten invasjonen av Samnium fant det nødvendig å sikre grensene mot stammene. Etter krigen ble oskerne assimilert inn i den romerske kulturen. Minnet av det oskiske folket har blitt bevart i stedsnavn og i litteraturen.
I henhold til Aristoteles levde oskerne i «den delen av Italia mot Tyrrhenia» og ble også kalt for ausonere (gresk: Αὔσονες;).[3] Antiokos fra Syrakus var enig om at oskerne var ausonere og plasserte dem i Campania.[4] Strabon, den fremste kilden for fragmentene etter Antiokhos, skilte seg imidlertid mellom oskerne og ausonere ved å bemerke at oskerne hadde forsvunnet, men romerne benyttet fortsatt deres dialekt som et litterært språk, og at «åpent hav» i nærheten av Sicilia var fortsatt kalt for «ausonisk» selv om ausonere aldri bodde i nærheten av det.[5] Aurunci er det romerske navnet for ausonere ved en vanlig endring av en «s» til en «r» på latin: *Ausuni> *Auruni> *Aurunici> Aurunci.[6] De er kanskje det samme folket i den tidlige romerske republikken. På 300-tallet f.Kr. kom navnene til å betegne adskilte stammer.
Et folk som ble kalt for aurunci av Titus Livius opptrer i den tidligste historie. I 503 f.Kr. gjorde de latinske koloniene Cora og Pometia opprør mot romersk autoritet og fikk støtte fra aurunci, men disse hovedsete er ukjent. To konsulære hærer ble sendt mot dem og som seiret etter et hardkjempet slag hvor «mange flere ble drept enn som ble tatt til fanger; fanger andre steder ble henrettet, selv gisler... ble ofre for fiendens blodtørste hevn.»[7] Fienden trakk seg tilbake til Pometia hvor romerne beseiret dem. Aurunci gjorde utfall, brente beleiringstårnene, massakrerte troppene og såret en av konsulene alvorlig. Romerne trakk seg tilbake og kom tilbake senere med en enda større hær. Etter å ha tatt byen ble lederne halshogd, og resten ble solgt som slaver. Bygningene ble revet ned og landområdet solgt.
Aurunci dukker en gang opp under den tidlige republikk i et mislykket forsøk på å gi støtte til volsci, volskerne, som bodde i området sør for Latium, i deres opprør mot romerne. I 495 f.Kr. dro en hær på marsj mot Roma. Sendebud ble sendt i forveien for å kreve at romerne trakk seg ut av volskernes område. Konsul Publius Servilus Priscus Structus møtte dem ved Arricia og i «et slag ble krigen over».[8] Deretter er det stille fra oskerne i bortimot et århundre.
I løpet av den siste halvdelen av 300-tallet f.Kr. bodde den oskiske befolkningen (som ikke var samnitere) i tre selvstendige stater: Sidicini (sidikinere), aurunci (aurunkere) og ausones (ausonere).[9] Sidikinernes hovedstad var Teanum som preget deres egne mynter med inskripsjoner på oskisk språk.[10] Byen Cales var hovedstaden til ausonere.
Begynnelsen på slutten for oskisk selvstendighet var deres forsøk på å utnytte en mulighet til å plyndre romerne i en periode av uro og ustabilitet som følge av en betydelig seier over volskerne, en stamme som bodde i fjellene som bar deres navn, men som nå kalles for Monti Lepini, og som hadde utsyn over og inkluderte de pontinske myrene, italiensk Paludi pontine, et våtmarksområde i Lazio. I løpet av de siste opprøret til volskerne hadde romerne herjet og rasert Satricum i tiden rundt 346 f.Kr. De gjenlevende, som er oppgitt til 4 000 soldatene, ble solgt til slaveri.[11] Uansett hvilken grunn valgte aurunkerne dette øyeblikket å sende et plyndringstokt mot romerne. Panikk brøt ut i byen. Senatorene så en større sammensvergelse med det latinske forbund. De utpekte Lucius Furius Camillus til diktator, stanset forretningene, innkalte menn til hæren på stedet og sendte den ut mot aurunkerne, men «krigen var over i det første slaget». Romerne benyttet denne hæren til å fullføre erobringen av volskerne ved Sora.[12]
Samnitterne hadde i 343 f.Kr. «gjort et uprovosert angrep på sidikinere», som appellerte til Campania for militær støtte og fikk det. Etter å ha tapt to slag og blitt stengt inne i Capua, dro folket i Campania til Roma med tårer i øynene og gikk ned på kne i senatets hus.[13] Senatet aksepterte deres offer og tilbød støtte på betingelsene at Campania ble en romersk alliert bak equierne og volskerne i tilfelle av ytterligere konflikter med dem. Da romerske sendebud oversendte sine krav om tilbaketrekning fra Campania til det samnittiske senatet var svaret nei. I tillegg fikk sendebudene høre at det ble gitt ordre til hæren om å marsjere til Campania med en gang. Således begynte den første samnittiske krig (343–341 f.Kr.).
Det romerske senatet erklærte krig, folket ratifiserte erklæringen, to konsulære hærer ble sendt til henholdsvis Samnium og Campania. I to år var romerne seierrike inntil til sist samnitterne ba om at deres tidligere allianse ble gjenopprettet, med kun et vilkår: de måtte få lov til å drive krig mot sidikinerne om de så ønsket. Romerne hadde en avtale med Campania, men ingen med sidikinerne. Senatet kjøpte fred ved å bekrefte avtalen og betale ut sine soldater.[14]
Samnitterne sendte sin hær mot sidikinerne, og i desperasjon tilbød sidikinerne seg til Roma, men fikk avslag på begrunnelsen av at det var for sent. Sidikinernes allierte seg da med en styrke som ble satt sammen av det latinske forbund og fikk hjelp fra Campania. En flernasjonal styrke begynte å herje Samnium. Samnittene appellerte da til Roma under vilkårene av deres avtale, og spurte om Roma faktisk var enerådende over Campania. Romerne benektet at det var en avtale som forhindret kampanierne og latinerne fra å drive krig med hverandre.
Oppmuntret av at Roma nektet å ta lederskap i regionen, planla latinerne å angripe Roma straks den samnittiske trusselen var blitt nøytralisert. Ord om planene lekket ut til romerne som reagerte med å invitere ti latinske ledere til Roma under påskudd om å få ordre i henhold til avtalen. Da prisen for å underkaste seg Roma krevde latinerne en ny felles regjering hvor en konsul og halve senatet skulle velges blant latinerne. Da Titus Manlius Torquatus, en av de romerske konsulene for 340 f.Kr., hørte dette, sverget han Jupiters statue at om senatet aksepterte dem ville han drepe hver eneste latiner i senatshuset med sverd. Følelser brøt ut rundt statuen, en av de latinske sendebudene, Lucius Annaeus, snublet, slo hodet mot trappene og ble bevisstløs. Ved det øyeblikk brøt det ut et tordenvær ved senatshuset. Det ble tolket som et tegn på at romerne skulle erklære krig mot latinerne og deres allierte, og selv alliere seg med samnittene.[15] I to år raste konflikten, 340–338 f.Kr., og var kjent som den latinske krig.
I et antall legendariske slag beseiret romerne det latinske forbund og tok overherredømme over forbundets stammestater som deretter ble assimilert med Roma. Konsul Lucius Furius Camillus spurte senatet: «Ønsker dere å godkjenne nådeløse grep mot et folk som har overgitt seg og blitt beseiret? Eller ønsker dere å følge eksempelet til deres forfedre og gjøre Roma større ved å gi statsborgerskap til de som hun har beseiret?» Senatet valgte å gi ulike vilkår til de ulike latinske statene. Det ble opprettet romerske kolonier over hele Latium.[16]
Aurunkerne og sidikinerne, som hadde vært tvunget inn i den latinske leiren, fikk adskilte vilkår fra Roma. I 337 f.Kr. angrep sidikinerne sine naboer aurunkerne uten noen som helst årsak, ifølge Titus Livius.[17] Det romerske senatet besluttet at vilkårene for sistnevntes avtale garanterte militær innblanding, men i mellomtiden hadde aurunkerne oppgitt og forlatt sine byer i Campania til fordel for en festning i fjellene kalt for Suessa, og som de omdøpte til Aurunca. Ytterligere hendelser eskalerte konflikten: ausonere i Cales gikk sammen med sidikinerne. I 335 f.Kr. sendte Roma en konsulær hær under Marcus Valerius Corvus for å beleire Cales. Informert av en rømt fange (som brøt sine lenker og klatret over muren i dagslys uten å bli sett) om at fienden var full og sov, angrep Corvus byen om natten og erobret den. Senatet sendte 2 500 kolonister. Fiendens landområder ble fordelt mellom dem. Ausonere ble aldri selvstendige igjen siden.
Etter at Cales var erobret av Roma ble begge de konsulære hærene sendt mot sidikinerne som hadde befestet seg selv med en stor hær i Teanum. Titus Livius har ikke avslørt utfallet av dette militære hærtoktet. Romerne ble rammet av en pest (antagelig malaria); begge konsulene ble avsatt grunnet mistanke av ugudelighet, men den romerske hæren forble blant sidikinerne,[18] Titus Livius endret deretter emnet til forholdene med samnittene i forberedelse av sin fortelling om den andre samnittisk krig 326–304 f.Kr. Sidikinerne opptrer ikke igjen i denne krigen eller noen gang senere i historien, men Teanum fortsatte som Teanum Sidicinum og dets område som Sidicinus ager. Om romerne hadde utkjempet et stort slag og hadde utslettet sidikinerne vil man anta at det hadde blitt nevnt eller en del bevis på en diskontinuitet ved Teano. Isteden synes det som om byen blomstret. Antagelig må det ha skjedd en generell konklusjon mellom 335 og 326, mest sannsynlig i 334 f.Kr. hvor sidikinerne la ned sine våpen og ble en del av det større romerske samfunnet,[9] selv om Titus Livius lar det stå uforklart i sin tekst.
Aurunkerne forsvant på tilsvarende vis fra tradisjonen. De forble underlagt Roma, og etter at samnittene ble pasifisert, var det fred i regionen og den blomstret. Det ble et populært feriested da det lå på høyere bakkenivå langt unna den fordervelig luften som i dag er blitt forklart som smitte fra malariamygg.
Oskerne var kjent blant sine naboer for deres vellystige festivaler, leker og skuespill; Atellanæ fabulæ, atelliske fabler, eller oskiske leker. Deres skjørlevnet ble tatt opp av det større romerske samfunnet over tid, og begrepet Osci loqui eller Obsci loqui kom til å bety frekt, uanstendig eller grisete språk.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
