Orsinislekten

Orsinislekten var en romersk adelsslekt som spilte en viktig rolle i italiensk politikk, og gjennom dette også i andre europeiske lands politikk, fra middelalderen til det 18. århundre.

Slekten kan spores tilbake til tidlig middelalder, og går muligens tilbake til romersk tid.^{[trenger referanse]} De var arvefiender av Colonnaslekten, og sto gjerne på pavens side i konflikter mellom pave og adel. Dette førte til at en rekke menn fra slekten ble kardinaler, og tre ble valgt til pave.

Fremstående medlemmer av Orsinislekten

Giacinto Bobone (født ca. 1106, død 1198 i Roma), valgt til pave i mars 1191 og tok navnet Celestin III. Han var diakon da han ble valgt.

Matteo Rosso Orsini var senator i Roma fra 1241. Matteo var personlig venn av St. Frans av Assisi,^{[trenger referanse]} og medlem av fransiskanernes tredje orden. Hans sønn Gian Gaetano Orsini ble pave (Nikolas III).

Gian Gaetano Orsini (født 1216 i Roma, død 1280 i Soriano ved Viterbo) Han var sønn av Matteo Rosso Orsini og Perna Gaetana. Gian ble utnevnt til kardinal av pave Innocens IV i 1244. Han fulgte denne paven under flukten til Genova. I 1262 ble han generalinkvisitor. I november 1277 ble han valgt til pave, og tok navnet Nikolas III. Som pave arbeidet han for å fri Roma fra utenlandsk innflytelse, og opprettet en pavelig residens i Vatikanet. Han kjøpte eiendommen som nå er Vatikanets hager.

Matteo Rosso Orsini (død 1305 eller 1306) var nevø av pave Nikolas III. Han ble utnevnt til kardinal av Urban IV i 1262. Fra ca. 1277 var han erkeprest i Peterskirken og kardinalprotektor for fransiskanerne. Han ble tatt til fange sammen med kardinal Giordano Orsini under konklaven i 1281, men ble løslatt etter at pave Martin IV var valgt. Orsinislekten ble under deres fangenskap drevet ut av Roma, men ble kalt tilbake av den nye paven. Matteo deltok i 13 konklaver. Han døde i Perugia, men ble gravlagt i Peterskirken.

Napoleone Orsini (født 1263, død 1342) var sønn av Rinaldo Orsini, pave Nikolas IIIs bror. Han ble pavelig kapellan under pave Honorius IV (1285–1287), og ble utnevnt til kardinal av pave Nikolas IV i 1288. Pave Klemens V utnevnte ham til erkeprest i Peterskirken.

Gian Gaetano Orsini (døde 1339, eller muligens 1335, i Avignon) ble utnevnt til kardinal av pave Johannes XXII i desember 1316. Han var pavelig legat til Italia 1326–1334. I 1329 fikk han Corneto og Viterbo til å underkaste seg paven.

Matteo Orsini (død 1340) var dominikaner og underviste i teologi i Paris, Firenze og Roma. I 1322 ble han provinsial for den romerske provins av Dominikanerordenen. I 1326 ble han biskop av Girgenti på Sicilia, og i juni 1327 ble han erkebiskop av Liponto i Italia. Han ble så kardinal i desember 1327, og kardinalbiskop av Sabina fra desember 1338.

Giacomo Orsini (død 1379) ble utnevnt til kardinal av pave Gregor XI i mai 1371. I 1376 var han pavelig legat til Siena. Mot slutten av sitt liv knyttet han seg til motpave Klemens (VII).

Poncello Orsini (død 1395) ble i juni 1370 biskop av Aversa. Han ble utnevnt til kardinal av pave Urban VI i september 1378. Ved konklavet 1389 var han kandidat, men tapte for Piero Tomacelli (pave Bonifatius IX.

Tommaso dei Conti di Manupello (død 1390) ble utnevnt til kardinal av pave Urban VI i 1381. Som legat til Patrimoniet Marche vant han flere byer tilbake for paven. På grunn av utidig oppførsel mot den pavelige vikaren i Viterbo mistet han pavens gunst, og ble innesperret i festningen i Amelia. Han ble senere løslatt, og under en konspirasjon mot Urban VI viste han seg lojal mot paven.

Giordano Orsini (død 1438 i Petricoli) ble i februar 1400 erkebiskop av Napoli. I juni 1405 ble han utnevnt til kardinal av pave Innocens VII. Fra 1412 var han kardinalbiskop av Albano, og fra 1431 av Sabina. Han tok del i valget av Gregor XII i 1406, men støttet senere motpavene Alexander (II) og Johannes (XXIII). I 1417 støttet han valget av Martin V, og ble sendt som legat til England og Frankrike. I 1426 ble han sendt til Böhmen for å bekjempe husittene. Han deltok i kirkelige reformer i Roma, og ved konsilet i Basel, der han forsvarte pavens autoritet. Giordano er gravlagt i Peterskirken.

Latino Orsini (født 1411, død 1477) ble i 1438 biskop av Conza i Italia. I 1439 ble han erkebiskop av Trani. Pave Nikolas V utnevnte ham til kardinal i desember 1448. I 1454 ble han erkebiskop av Bari, og under pave Paul II ble han legat til Marche. Under pave Sixtus IV var han pavelig camerlengo. Fra 1472 var han erkebiskop av Taranto. Han ble utnevnt til øverstkommanderende over den pavelige flåte under krigen mot osmanene. Før han ble prest fikk han en sønn, Paulo. Han var Giambattista Orsinis onkel.

Giambattista Orsini (død 1503 i Roma) ble utnevnt til kardinal av pave Sixtus IV i 1483, og erkebiskop av Taranto fra 1491. Han var også pavelig legat til Romagna, Marche og Bolivia. I de italienske krigene stilte han seg på fransk side, og ble derfor innesperret i Vatikanet av paven. Han døde i fangenskap i Engelsborg, muligens forgiftet av pave Alexander VI.

Franciotto Orsini (død senest 1534), kreert kardinal i 1517, avsatt i 1519 og senere gjeninnsatt.

Flavio Orsini (død 1581) ble i 1560 biskop av Muro, og senere biskop av Spoleto. Han ble kardinal i 1565, og legat til Karl IX av Frankrike i 1572.

Alessandro Orsini (født 1592, død 1626) var gjennom sin mor medlem av hertugslekten fra Bracciano. Han ble utnevnt til kardinal av pave Paul V i 1615. Under pave Gregor XV var han legat til Ravenna. Han ba paven om å bli løst fra kardinalsembetet for å gå inn hos jesuittene, men fikk ikke lov til dette. Alessandro var beskytter for Galileo Galilei.

Virginio Orsini (født 1615, død 1676) var også av Braccianoslekten. Han trådte inn hos malteserordenen, og utviste tapperhet i krigen mot osmanene. Han ble utnevnt til kardinal av pave Urban VIII i desember 1641, og ble gitt i oppdrag å bygge forsvarsverker for Vatikanet. I 1675 ble han kardinalbiskop av Frascati.

Pietro Francesco Orsini O.P. (født 1649, død 1730) sønn av Ferdinando Orsini og Giovanna Frangipani, og arving til sin barnløse onkel, hertugen av Bracciano. Som 16-åring trådte han inn hos dominikanerne, og ga mot foreldrenes vilje dermed fra seg arveretten til tittelen. Han ble utnevnt til kardinal i februar 1672, noe han ikke ønsket. Paven og ordenens general beordret ham til å akseptere, noe han gjorde, men han fortsatte å bære dominikanernes drakt i stedet for å kle seg i kardinalsrødt. Han fikk valget mellom to erkebispedømmer i 1675, og valgte Manfredonia fordi det var det fattigste av de to. I 1680 ble han erkebiskop av Cesena. Etter alvorlig sykdom ble han flyttet til Benevento i 1686. Under konklaven i 1724 hadde forhandlingene vart to måneder da han foreslo en novene til St Philip Neri for å få hjelp. Under novenen innså han at han ville bli valgt, og arbeidet hardt for å forhindre dette. Men i mai 1724 ble han valgt til pave, som pave Benedikt XIII (skjønt opprinnelig tok han navnet Benedikt XIV, - men da man innså at den 13. med navnet Benedikt var en motpave, ble det endret).

Litteratur

• Johann Hübner. Genealogische Tabellen: Nebst denen darzu gehörigen Genealogischen Fragen, Zur Erläuterung der politischen Historie, Vierter Theil. Leipzig. s. 1111.
• Raffaello Morghen: Orsini. In: Enciclopedia Italiana. Band 25. Rom 1935, online bei treccani.it.
• Gustavo Brigante Colonna: Gli Orsini. Mailand 1955.
• Michael Packe: Orsini. Boston 1957.
• Giuseppe Marchetti-Longhi: I Boveschi e gli Orsini. Rom 1960.
• Vincenzo Celletti: Gli Orsini di Bracciano. Rom 1963.
• Anna Cavallaro u. a. (Hrsg.): Bracciano e gli Orsini nel '400. Rom 1981.
• Horst Bredekamp: Vicino Orsini und der heilige Wald von Bomarzo. Worms 1985, ISBN 3-88462-026-6.
• Marco Venditelli: Orsini. In: Volker Reinhardt (Hrsg.): Die großen Familien Italiens. Stuttgart 1992, ISBN 3-520-48501-X, S. 389–401.
• Franca Allegrezza: Organizzazione del potere e dinamiche familiari. Gli Orsini dal Duecento agli inizi del Quattrocento. Rom 1998.
• Benedetto Vetere: Giovanni Antonio Orsini del Balzo. Il principe e la corte alla vigilia della "congiura" (1463); il Registro 244 della Camera della Sommaria. Rom 2011, ISBN 978-88-89190-83-8.
• Orietta Filippini: Benedetto XIII (1724-1730). Un papa del settecento seconco il giudizio dei contemporanei. Stuttgart 2012, ISBN 978-3-7772-1211-1.
• Barbara Furlotti: A Renaissance Baron and His Possessions. Paolo Giordano I Orsini, Duke of Bracciano (1541–1585). Turnhout 2012, ISBN 978-2-503-53474-9.
• Luciana Petracca, Benedetto Vetere (Hrsg.): Un principato territoriale nel regno di Napoli? Gli Orsini del Balzo principi di Taranto (1399-1463). Rom 2013, ISBN 978-88-98079-03-2.
• Pierre de Filippis: Bomarzo. Il sacro bosco. Paris 2014, ISBN 978-2-84138-704-5.