Optisk telegraf
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Optisk telegraf, også kalt klaffetelegraf, er et tidligere telekommunikasjonssystem som formidlet meldinger ved hjelp av semafortegn. Den mekaniske innretningen besto av et stort stativ med bevegelige klaffer eller armer som dannet synlige tegn. Den første kjente ble oppfunnet av franskmannen Claude Chappe i 1792.[1]
De optiske telegrafstasjonene ble plassert på steder der man hadde fri sikt til neste stasjon, for eksempel på høyder i skjærgården. Hver stasjon var et ledd i en kjede og en melding ble gjentatt fra stasjon til stasjon inntil den nådde sluttstasjonen og mottakeren kunne hente den der. I en rekke europeiske land ble det opprettet optiske telegraflinjer, som tjente både sivile og militære formål. I Sverige var det blant annet en optisk telegraflinje som gikk tvers over landet, fra Göteborg til Stockholm.
Etter Chappes opprinnelige oppfinnelse ble det utviklet en rekke varianter av optiske telegrafsystemer. Ett av disse ble utviklet av svensken Abraham Niclas Edelcrantz i 1794. Den besto av en mast med ti jernplater. Hver klaff kunne stilles enten horisontalt eller vertikalt. Ti klaffer med to posisjoner hver gir mulighet for 210 = 1024 forskjellige koder som var listet som meldinger i en kodebok. En kunne også angi at en skulle sende bokstavtegn og dermed hele meldinger med fri tekst. Under gode værforhold kunne en melding bli sendt over 200 km på 20 minutter.[2] Klaffetelegrafen fikk stor betydning under Napoleonskrigene.[3]
Et tilsvarende system med bare 6 klaffer ble tatt i bruk for militære formål i Norge etter flåteranet i 1807, da faren for krig med både Storbritannia og Sverige truet. Med tre mulige stillinger for hver klaff – oppover, vannrett (usynlig) eller nedover – kunne det sendes 729 ulike signaler, som kunne forstås som bokstaver, tall eller kodete meldinger etter en kodeliste. Den første telegraflinjen anlagt fra Christiania til Fredrikstad i 1808 er vist på kartet nedenfor, tegnet i 1807 av offiserene Juell og Gløersen, som utviklet det norske systemet. Dette var begynnelsen på en østlandsk eller søndenfjeldsk linje. De siste signalmastene på strekket inn mot hovedstaden fantes på Aukeåsen vest for Nærsnes, på «Varden» (åsen opp fra Ildjernet) på Nesodden, og den aller siste helt nord på Nesoddhalvøya. Dette ga opphav til stedsbetegnelsen «Signalen».[4] I 1809 ble det bygget et relé i form av en stokkekonstruksjon med mast på høyden sydvest på øya Nakholmen i Oslos havnebasseng. Telegrafen ble senere ført videre til Halden og Hvaler, og vestover til Kristiansand og Bergen og videre nordover.
En vestlandsk linje ble bygget ut sør- og nordover fra Bergen, og en nordenfjeldsk linje ble bygget ut sørover fra Trondheim. Høyestkomanderende i sjøforsvaret Lorens Fisker foreslo i 1808 å opprette en telegraflinje fra Trondheim til Stad. Der skulle den treffe den vestlandske linje og slik få forbindelse til Bergen. Linjen ble bygd fra Trondheim til Kristiansund. [5] Nordmøre Museum har en åttekantet vaktbygning som sto på Varden på Kirkelandet, og nå er plassert på Milnbergan ved Klippfiskmuseet. Innvendig hadde den en malt kompassrose i taket. En bok med koder er bevart, og viser både militære og sivile meldinger.
Klaffetelegafen ble avviklet i Norge etter 1814, men var i bruk i Sverige helt til 1881.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
