Operasjon Bittern

Operasjon Bittern (norsk: Bittern-ekspedisjonen, kjent som Bitern i de eldste kildene^[1]) var en militæroperasjon i det okkuperte Norge, planlagt og gjennomført i 1942 av den britiske Special Operations Executive (SOE) og den norske eksilregjeringen i London.

Fire SOE-agenter og instruktører—Thor Helliessen, Jan Allan, Ruben Langmo og Johannes S. Andersen—ble sendt til Norge og fallskjermhoppet inn i Nordmarka nord for Oslo i oktober 1942.^[2] Deres primære oppdrag var å hjelpe motstandsbevegelsen Milorg med likvideringen av norske nazister og angivere ved å trene utvalgte Milorg-medlemmer til denne oppgaven. Hvis Milorg ba om det, skulle de også hjelpe som eksekutører.^[3] Ifølge forsvarssjef, general Wilhelm von Tangen Hansteen, skulle gruppen kun handle etter beslutninger fra Hjemmestyrkene, og de hadde ikke med seg noen likvidasjonslister fra Storbritannia.^[4] Problemet var at operasjonen ikke var godkjent av Milorg på forhånd. I et møte mellom Milorg-lederne Jens Christian Hauge og Arthur Hansson og ekspedisjonslederen, viste det seg at Bittern opererte med en liste over personer som SOE ønsket å bli kvitt. Listen inneholdt 62 navn, som ikke bare inkluderte angivere og torturister, men også nazistiske politikere som regjerings "ministrene" Hagelin, Lie og Fuglesang. Milorg fryktet at represaliene kunne bli ekstremt harde sammenlignet med fordelene ved slike likvideringer,^[3] basert på nylige erfaringer fra Telavåg og Majavatn.^[5] Det ble bestemt at agentene skulle brukes som instruktører for militær trening og nærkamp, og de fire personene ble delt i to team. Mens det ene teamet løste sine oppgaver tilfredsstillende, førte det andre teamets oppførsel til en skandale. Etter episoder med kraftig drikking, for mye snakking og annen risikabel oppførsel, krevde Milorg at de to SOE-agentene skulle bli tilbakekalt til Storbritannia.^[3]

Operasjon Bittern ble sterkt kritisert av Hjemmestyrkene i brev og annen kommunikasjon til den norske eksilregjeringen i London.^[5][6] Regjeringen i London var svært lite imponert over at SOE, med norsk overkommandos tause aksept, hadde valgt en tidligere beryktet kriminell til å delta i en slik oppgave.^[3][7] Hendelsene førte til en langvarig konflikt mellom Milorg, eksilregjeringen og SOE,^[4] selv om det etter hvert utviklet seg et mer samarbeidende klima mellom dem.^[8]

Referanser

1. Moland, Arnfinn (1999). Over grensen? (på Norwegian). Oslo: Orion. s. 88. ISBN 82-458-0337-5.
2. Vold Hurum, Gerd (2006). En kvinne ved navn "Truls" (på Norwegian). Oslo: Wings. s. 117. ISBN 82-992194-0-X.
3. Njølstad, Olav (2008). «Problemer med britene». Jens Chr. Hauge – fullt og helt (på Norwegian). Oslo: Aschehoug. s. 116–119. ISBN 978-82-03-22988-6.
4. Moland (1999): pp. 60–64
5. Riste, Olav (1979). «Aksjonar eller beredskap». London-regjeringa. Norge i krigsalliansen 1940-1945 (på Norwegian). 2. Oslo: Samlaget. s. 33. ISBN 82-521-0954-3.
6. Gjelsvik, Tore (1977). Hjemmefronten (på Norwegian). Oslo: Cappelen. s. 97. ISBN 82-02-03900-2.
7. Bjørnsen, Bjørn. «Johannes Andersen». I Helle, Knut. Norsk biografisk leksikon (på Norwegian). Oslo: Kunnskapsforlaget.
8. Gjelsvik (1977): pp. 99-100

Autoritetsdata