Okeanidene

Okeanidene (gammelgresk: Ὠκεανίδες, flertall av: Ὠκεανίς) var i gresk mytologi de 3000 døtrene til titanene Okeanos og Tethys. De er regnet blant nymfene og hver av dem var skytsguder for bestemte elver, kilder, lunder og hav.^[1] En del av dem var nært assosiert med titangudene, slike som Kalypso, Klymene, Asia, Elektra, eller personfiserte abstrakte konsepter, som Tyche, Peitho.

Okeanida Doris på en hippokampos. Relieff fra 100-tallet f.Kr.

Evrynome avbilda til venstre på en vase fra ca. 400 f.Kr.

Okeanider malt av Gustave Doré på 1860-tallet.

En av disse mange døtrene er også sagt å ha vært gemalinnen til guden Poseidon, ofte nevnt som sjøgudinnen Amfitrite,^[2] men oftest nevnt som en av nereidene.^[3]

Okeanos og Tethys hadde også 3000 sønner, elvegudene potamoene (Ποταμοί, Potamoi «elver»), som ble far til najadene.^[4] Selv om en del kilder begrenser begrepene «okeanidene» til døtrene, er det andre som inkluderer både sønnene og døtrene i dette.^[5]

Den greske forfatteret Hesiod har i sitt verk Theogonien en liste over Okeanidene.

Den finske komponisten Jean Sibelius skrev et orkesterverk kalt for Aallottaret (Okeanidene) i 1914.^[6]