Nokkulturen

Nokkulturen utviklet seg i Nigeria en gang rundt 1000 f.Kr. og forsvant deretter av ukjente grunner en gang rundt 300 e.Kr. i regionen Vest-Afrika. Denne regionen ligger i nordlige og sentrale Nigeria. Kulturens sosiale system er antatt å ha vært meget avansert for sin tid. Nokkulturen er betraktet som den tidligste produsenten av terrakottafigurer i legemestørrelse. Det har blitt foreslått at Nokkulturen til sist utviklet seg til den senere Yorubakulturen og folket av samme navn i byen Ife basert på likheter i kunstverkene til disse to kulturene.^[1][2]

Denne sivilisasjonens fortrinn er bevitnet av billedframstilling av en framstående person som i dag er oppbevart ved kunstmuseet Minneapolis Institute of Arts. Framstillingen viser et portrett som bærer en gjeterstav.^[3] Den er også framstilt sittende med utspredt nesebor og en åpen munn. Andre figurer viser ryttere, noe som indikerer at kulturen hadde domestisert hesten.

Bruken av jern, både smelting og smiing for å framstille redskaper, opptrer i Nokkulturen minst en gang rundt 550 f.Kr. og muligens også tidligere. Christopher Ehret har foreslått at jernsmelting ble oppdaget uavhengig i denne regionen før 1000 f.Kr.^[4][5][6]

Nokkulturen hadde en framstående framstilling av skulpturer, men om de hadde en særskilt funksjon, er den fortsatt ukjent. For det meste er de gjenværende terrakottafigurene ofte i form av spredte fragmenter. Det er av den grunn at deres kunst i dag er stort sett kjent kun for figurenes hoder, både mannlige og kvinnelige, med hårfrisyrer som var særskilt detaljerte og forfinede. Statuene er i fragmenter ettersom oppdagelsene vanligvis ble gjort i fra oppskylte avleiringer i terreng preget av vannerosjon. Terrakottafigurene funnet der var skjult, rullet, polerte og i biter. Sjelden er det funnet skulpturer av en viss størrelse som er bevart intakt, noe som har gjort dem meget kostbare på det internasjonale kunstmarkedet.

Statuene er hule, nær legemsstore menneskehoder og kropper som er framstilt med meget stiliserte trekk, detaljerte smykker og i varierte positurer.

Lite er kjent om den opprinnelige funksjonen til framstillingene, men blant teoriene som er framstilt er at de var portretter av forfedrene, gravmarkører, og muligens magiske figurer som hadde til hensikt å forhindre dårlige avlinger, ufruktbarhet, og sykdom. Basert på den kuppelformede fundamentet som flere av figurene hadde, kan de også ha vært benyttet som avslutning på takene på bestemte bygninger. De fleste figurene ble formet ved hånd fra grovkornet leire og skulpturert på et vis som antyder påvirkning fra treskjæring. Etter at de ble tørket en del ble de dekket med brennbart materiale og brent til de fikk en glatt, skinnende overflate. Figurene var hule med flere åpninger for bedre tørkingen og brenningen. Brennprosessen var antagelig ganske lik den teknikken som den dag i dag benyttes i Nigeria hvor keramikken dekkes med gress, kvister og greiner og deretter brent for flere timer.

De første funnene ble oppdaget ved et tilfelle i 1928 da det ble gravd i jorda til et nivå på rundt 7 meter i en avleiret tinngruve i nærheten av landsbyen Nok ved regionen til Josplatået i Nigeria (Folorunso 32). Som et resultat av den naturlige erosjonen og avsetningen, var terrakottaskulpturene spredt ved forskjellig dybde over hele gressletten i Sahel, noe som gjør det vanskelig å datere og klassifisere de merkelige gjenstandene.

Ved to arkeologiske steder, Samun Dukiya og Taruga, er det funnet kunstgjenstander fra Nokkulturen som har forblitt urørt. Karbondatering og termoluminescens har begrenset skulpturenes alder ned til mellom 2000 og 2500 år siden, noe som gjør dem til de eldste i Vest-Afrika.

På grunn av likhetene mellom de to nevnte stedene mener arkeologen Graham Connah at «Nokkunstverkene representerer en stil som ble adoptert av en rekke jernbrukende jordbrukssamfunn i ulike kulturer framfor å være symptomatiske trekk til en særskilt menneskegruppe som det ofte har blitt hevdet.»^[7]

Nokkulturen ble oppdaget i 1928 på Josplatået ved graving etter tinn.^[8]

Engelske John Dent-Young ledet gruvedriftet i den nigerianske landsbyen Nok. Under dette arbeidet var det en av arbeiderne som fant en liten terrakottafigur som framstilte et hode av en ape. Andre funn var et menneskelig hode og en fot. Dent-Young fikk senere plassert disse gjenstandene på et museum i Jos. I 1932 ble en gruppe på 11 statuer funnet i utmerket tilstand oppdaget i nærheten av byen Sokoto. Siden den gang har flere statuer blitt oppdaget i byen Katsina. Selv om det er likheter med den klassiske Nokstilen, er forbindelsen mellom dem ikke klar. I 1943 ble det funnet ytterligere figurer i nærheten av landsbyen Nok, også ved graving etter tinn. Det ble beordret at alle arbeiderne skulle rapportere funn av statuetter og skulpturer, og det ble samlet mer enn 150 stykker. Deretter ble det igangsatt systematiske utgravninger. I 1977 var antallet figurer funnet 153 enheter, det meste fra sekundære avsetninger ved at gjenstandene hadde blitt ført med vannet til områdene rundt i nordlige og sentrale Nigeria (den sørvestlige delen av Josplatået).

Basert på oppdagelser som har blitt funnet i et stadig større område, inkludert midtre Nigerdalen og nedre Benuedalen, har det vært foreslått at et folk som kalles ur-jorubaer var forløperen til Nokkulturen. Forsvinningen av Nokkulturen kan således muligens knyttes til at også jorubaene forsvant fra nordlige Nigeria grunnet massakrer, forvisning og rasisme før og etter at islam etablerte seg.^[9] Arkeologen Bernard Fagg har i sin forskning på Nokkulturen identifisert den med sentralnigerianske grupper som den etniske gruppen Ham (Jaba) basert på likheter i den del kulturelle trekk i dagens folkegrupper i Nigeria og med figurene som ble avbildet i Nokkulturens kunst.