Nicolas Boileau-Despréaux, vanligvis kalt Boileau, (født 1. november 1636, død 13. mars 1711) var en fransk dikter, litteraturteoretiker og litteraturkritiker. Boileau gjorde mye for å reformere den rådende formen for fransk poesi, likt det Blaise Pascal gjorde for å reformere prosa. Han var meget preget av den latinske dikteren Horatius. Han er kjent for verkene Satires og Epistles, L'Art Poétique, Le Lutrin og andre, der han gikk til angrep på det han oppfattet som sin samtids dårlige smak. Han var den franske klassisismes forkjemper for sunn fornuft.
| Nicolas Boileau-Despréaux | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. nov. 1636[1][2][3][4] Paris[5][6] | ||
| Død | 13. mars 1711[1][7][3][8] (74 år) Paris[9][6] | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, skribent,[10] litteraturkritiker, advokat, historiker, oversetter[11] | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne collège d’Harcourt Collège de Beauvais Lycée Saint-Louis | ||
| Søsken | Gilles Boileau[12] Jacques Boileau | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Abbaye de Saint-Germain-des-Prés | ||
| Morsmål | Tysk | ||
| Språk | Fransk,[13][14] gammelgresk[15] | ||
| Medlem av | Académie française (1684–1711) (erstatter: Claude Bazin de Bezons, erstattet av: Jean d'Estrées)[16] Académie des inscriptions et belles-lettres (1683–1711)[17] | ||
| Periode | Klassisismen | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke
Boileau ble født i Paris, ble oppdratt med tanke på en juridisk karriere, men endte opp som skribent og litterat. Etternavnet Despréaux var avledet fra en liten eiendom ved Crosne i nærheten av Villeneuve-Saint-Georges. Han var det femte barnet i en stor barneflokk av Gilles Boileau, en rettsskriver i høyesterett. To av hans brødre fikk en del utmerkelse: Gilles Boileau, forfatter av en oversettelse av den greske stoiske filosofen Epiktet; og Jacques Boileau som ble kannik ved Sainte-Chapelle, og kom med en del verdifulle bidrag til kirkehistorien. Deres mor døde da Nicolas var to år gammel, og Nicolas Boileau, som hadde en skrøpelig konstitusjon, synes å ha vært plaget av noe som trengte omsorg.
Boileau vokste opp med en enkel lidenskap, «hatet til tåpelige bøker», ifølge den franske litteraturhistorikeren Sainte-Beuve. Han fikk sin utdannelse ved Collège de Beauvais, og deretter ble han sendt til Sorbonne for å studere teologi, men endret det til jus, og ble advokat i desember 1656. Fra advokatprofesjonen, etter opplevelsen av en kortvarig rettssak, vek han tilbake i avsky, klagde bittert på mengden av sjikane som passerte under navnet av lov og rettferdighet. Hans far døde i 1657, og etterlot ham en liten formue. Det gjorde det mulig å hengi seg til litteraturen.
En mann av hans legning følte seg tiltrukket av satiren. Han viste tidlig sans for smidig prosa og solide og åndelige aleksandriner. Hans sju første Satires ble til i årene 1657-1665, og utkom samlet i 1666, etterfulgt av den åttende og niende satire i 1668. I den første, kalt Dikterens avreise, gikk han løs på det borgerlige samfunns skikker. Han svingte pisken over fromme jansenister og hugenotter, jurister, kjøpmenn og diktere får som fortjent. Andre satire var tilegnet Molière og handlet om rimet og fornuften. Det er en hyllest til komediedikteren som roses som en ypperlig «rimsmed», og spør: «Si meg, Molière, hvor finner du rimet?»[18] En av hans satirer var over kvinner, noe som ga ham flere fiender. En dansk oversettelse av hans tolv satirer kom ut i 1757.
I L’Art poétique, et dikt om diktning, sammenfattet han blant annet den striden som oppstod om scenekunstens former etter Corneilles stykke Le Cid. Samtidig formulerer han et program for en ny dramatikk som på vesentlige punkter bryter med barokkens scenekunst. Han mener at samtidens dramatikere må vende seg til den greske og romerske antikken for å finne både emner, form og personer, og forbilder. Med dette standpunktet la Boileau grunnlaget for den retningen som kalles klassisismen innen fransk og europeisk drama.
I 1677 ble han utsett til kongelig rikshistoriograf, men ble ikke valgt inn i det franske akademi før den 15. april 1684. Han fikk stol 1 etter Claude Bazin de Bezons. Etter et avbrudd på sitt gods i Auteuil, vendte han tilbake til Paris i 1705, og virket da ved Notre Dame, men etter et smedeskrift om jesuittene, Sur l'equivoque, havnet han i konflikt med den katolske kirke, noe som kanskje framskyndet hans død, som inntraff i mars 1711.
Estetikk
I 1674 skrev han sitt fremste verk, L'Art poétique og Le Lutrin. Det første ga ham et omdømme som den fremste teoretikeren innenfor den franske klassisismen. Det er en etterligning av Horatius' Ars Poetica og hadde en betydning nesten uten sidestykke for å kodifisere versekunsten og fremme klassisismens estetikk.
Boileau framførte i L'Art poétique en poetikk som hevdet at diktet skulle utgå fra de tradisjonelt gitte formene, og ikke ha til hensikt å endre disse. I språklig henseende var dikterens oppgave å finne det riktige uttrykket, le mot propre. Han tok avstand fra barokkens vilje til å overraske og overdrive, og mente at diktet med fornuftens hjelp skulle skape klarhet om naturen. Naturen forsto han som et sannhetsprinsipp; bare det sanne var det verdt å dikte om, og det sanne var evig. Boileau mente at de greske dikterne fra antikken greide å dikte om naturen, derav betegnelsen klassiker, og tragedien ble den fremste sjangeren, ettersom tragedien handlet om høyere samfunnsklasser.
Det franske klassiske dramaets regler ble stadfestet i dette verket da Boileau foreskrev at dramaet skulle holde seg til de tre enheter: rommets, handlingens og tidens enhet. Å bryte mot dette var et stilbrudd, ettersom et drama måtte holde seg innenfor rammen av naturens begrensninger.
Disse ideer ble normgivende i hele Europa, og ble ikke utfordret før med Goethe og romantikken. Mange av ideene som Boileau framførte hadde dog allerede blitt knesatt, og hans storhet ligger heller i formuleringen, og det gjennomslag som verket fikk. Som forkjemper for sunn fornuft, hevdet han at man skulle dyrke den også i litteraturen, og dyrke naturen, det vil si virkeligheten. Uten å vakle stilte han opp den store antikke litteraturen som forbilde. «Intet er vakkert, unntatt det sanne!» lyder en av hans regler. Med sin sikre sans for kvalitet, sin ubestikkelighet, og framstående formuleringsevne ble han banebrytende som litteraturkritiker.[19]
Bibliografi
- Les Satires (1660–1668)
- Épîtres (1669–1695)
- L’Art poétique (1674) – norsk oversettelse 1967: Diktningens kunst
- Traité du sublime (1674)
- Le Lutrin (1674–1683)
- Dialogue sur les héros de roman (1688)
- Réflexions critiques sur Longin (1694–1710)
- Lettres à Charles Perrault (1700)
- Œuvres de Boileau (1740)
- Correspondance avec Brossette (1858)
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
