From Wikipedia, the free encyclopedia
Denne artikkelen er om forhistoria til maoistpartiet i Nepal, Nepals kommunistiske parti (maoistisk), før partiet offisielt blei stifta i april 1994. For partihistoria etter det, se artikkel om Nepals kommunistiske parti (maoistisk) – historie.
 | Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. (2020-12) |
 | Nøytralt ståsted: Denne artikkelen er ensidig eller lite leksikalsk i formen. Kan du hjelpe med å få den mer nøytral? |
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
Nepal Kamyunishta Parti (Nepals Kommunistiske Parti), som NKP(Maobadi) rekner som sin forgjenger, blei stifta i 1949. Leder fra stiftelsen var Pushpa Lal Shresta.
På denne tida seira revolusjonen i Kina. Den fikk sterk innflytelse på NKP og Pushpa Lal. Maos linje med å satse på fattigbøndene, og hans teori om den såkalte Nydemokratiske revolusjonen, blei viktige i Nepal.
I 1951 seira en demokratisk revolusjon, og politiske partier blei legale. 18. februar holdt kong Tribhuvan en tale, der han sa at makta fra nå av skulle tilhøre folket, og det skulle velges ei grunnlovsgivende forsamling. Dette løftet blei aldri holdt av Tribhuvan og de fire kongene som fulgte etter ham.
Fra da av blei kravet om valg på ei grunnlovsgivende forsamling sentralt for kommunistpartiet.
På 1950-tallet vokste NKPs innflytelse, til tross for at partiet ei tid var forbudt. NKP blei splitta i fløyer. Ei høyrefløy gikk etterhvert inn for samarbeid med kongemakta og politiske konsesjoner for å sikre NKPs legalisering. Venstrefløya under Pushpa Lal var mot konsesjoner til kongen, så legalisering som mindre viktig og støtta ei revolusjonær linje.
Fra midten av 1950-tallet bygde Mohan Bikram Singh opp en sterk partiorganisasjon i sitt hjemdistrikt Pyuthan i ås-distriktene i det midtvestlige Nepal. Det seinere distriktet Rolpa var den gangen en del av Pyutan. (Rolpa blei seinere NKP(Maobadi)s sterkeste distrikt, der opprøret i 1996 starta.)
Disse områdene er dominert av nasjonale minoriteter, bl.a. av Magar-folket, som språklig og religiøst er blitt diskriminert innafor det hinduistiske Nepal. De er svært økomomisk tilbakeliggende, og er bl.a. fortsatt nesten helt uten veier. Landsbyen Tawang blei fra denne perioden helt dominert av kommunistene, som fikk nesten alle stemmer der ved det første valget i 1959. (Mer om denne delen av Nepal, se Nepals geografi og Administrativt kart over Nepal.)
En folkebevegelse leda av Nepals Kongressparti og NKP tvang kong Mahendra til å godta valg i 1959. Men han infridde ikke kravet om at valget skulle gjelde ei grunnlovsgivende forsamling. Isteden proklamerte han sin egen grunnlov, som ga kongen avgjørende makt.
Ut fra at kravet om valg på grunnlovsgivende forsamling ikke var innfridd, gikk venstrefløya i NKP inn for valgboikott. Partiledelsen fikk likevel gjennom at partiet stilte. Resultatet blei sett som et nederlag.
Kravet om folkevalgt grunnlovsgivende forsamling for å gjøre ferdig den ufullendte demokratiske revolusjonen, avvisning av samarbeid med kongedømmet og motstand mot kompromisser for å oppnå legalisering, inspirasjon fra den kinesiske revolusjon og støtte til Nydemokratisk revolusjon, er alt sammen politiske linjer som NKP(Maobadi) har arva fra venstrefløya i det opprinnelige NKP.
Maoistenes sterke feste blant minoriteter i åsene i Vest-Nepal stammer også fra denne tida.
Etter kong Mahendras statskupp i desember 1960 blei NKP splitta i stadig flere deler.
På et møte i partiledelsen like etter kuppet, gikk ei prosovjetisk fløy inn for å støtte kongen. Pushpa Lal Shrestas fløy ville gjeninnkalle det valgte parlamentet fra 1959, og samarbeide med Nepals Kongressparti om det. Mohan Bikram Singhs fløy ville kreve at løftet fra 1951 om ei grunnlovsgivende, folkevalgt forsamling blei oppfylt, og avviste alt samarbeid med Kongresspartiet. Disse tre standpunktene skulle prege ulike fløyer i kommunistbevegelsen.
På partiets 3. landsmøte i 1962 blei den prosovjetiske og promonarkistiske fløya under partisekretær Rayamajhi ekskludert av et flertall, som blei rekna som prokinesisk. Fra da av sprakk NKP opp i stadig flere stridende grupper, gjerne rundt hver sin kjente leder. Fra rundt 1965 slutta partiorganisasjonen å fungere i mesteparten av landet. Nå fulgte flere tiår med mange titalls kommunistpartier og et mylder av smågrupper.
Pushpa Lal Shresta gikk i eksil. Andre kjente partiledere, bl.a. Manmohan Bikram Singh, fikk langvarige fengselsstraffer.
I 1968 stifta Pushpa Lal Shresta sitt eget parti, som blei kjent som NKP (Pushpa Lal). Det var i tida som fulgte det største kommunistpartiet i landet. Dette var også det første kommunistpartiet i Nepal som tok inn i programmet at det bygde på Mao Zedongs tenkning.
Da Mohan Bikram Singh slapp ut av fengselet i 1971, danna han gruppa Central Nucleus (Den Sentrale Kjerna) sammen med flere andre, nylig frigitte partiledere. Målet var å gjenforene partiet.
Men forhandlinger med NKP(Pushpa Lal) førte ikke fram, og lederne i Central Nucleus gikk mange forskjellige veier.
På denne tida var det store maoistisk inspirerte bondeopprør i India, bl.a. i Naxalbari, som grenser mot Nepal i sørøst. Rett over grensa, i distriktet Jhapa, var det opprørsforsøk i 1971, der indiske naxalitter deltok som inspiratorer og ledere. Fra dette kom Jhapeli-gruppa, som blei kjent som nepalske naxalitter.
Singhs initiativ kom ikke fra denne tradisjonen. (De unge lederne for Jhapeli-gruppa skal angivelig ha henvendt seg til hans Central Nucleus men blitt avvist. De blei isteden kjerna i et konkurrerende partibyggende prosjekt, som seinere danna partiet NKP (ML) og endte i det store moderate kommunistpartiet UML.) Singh hadde sin støtte blant eldre, prokinesiske kommunistledere.
Når maoistene i Nepal i nyere tid er blitt satt i forbindelse med de indiske såkalte naxalittene, er det på grunn av samarbeid som er oppstått mellom dem i nyere tid. Opprinnelig kommer de fra en annen tradisjon.
Etter sammenbruddet for Central Nucleus stifta Singh sammen med Nirmal Lama, i 1974 et nytt parti, NKP (Chautho Mahadhiveshan). Parentesen betyr (fjerde landsmøte), og skulle markere at dette var en fortsettelse av det gamle NKP, som blei splitta etter det 3. landsmøtet i 1962.
NKP(4M) blei starten på den organiserte tradisjonen som leda fram til stiftelsen av NKP(Maobadi).
Partiet bygde på Mao Zedongs tenkning og slutta seg til Maos strategi for Nydemokratisk revolusjon. Det gikk inn for en revolusjon av fattigbønder i Nepal. Et sentralt krav var ei folkevalgt, grunnlovsgivende forsamling, i samsvar med kravet fra 1961.
NKP(Pushpa Lal) splitta seg nå opp, og NKP (4C) blei på 1970-tallet det største og viktigste kommunistpartiet i Nepal.
Etter Maos død i 1976 tok NKP(4M) avstand fra Maos etterfølgere som fordømte kulturrevolusjonen i Kina. Singh erklærte at det hadde skjedd en kontrarevolusjon, og Kina var ikke lenger noe sosialistisk land.
Tidlig i 1979 forberedte partiet et bondeopprør, som hadde mange likheter med det NKP(Maobadi) seinere starta.
Våren 1979 tvang et stort folkeopprør i Kathmandu kong Birendra til å utlyse folkeavstemning om demokrati i 1980.
Bevegelsen foregrep på mange måter de store folkeopprørene Jana Andolan 1990 og Jana Andolan 2006. Kommunistpartiene, leda av NKP(4C), og den tidligere Jhapeli-gruppas nystifta konkurrerende Mao-inspirerte parti, NKP (ML), spilte ei ledende rolle i kampen mot monarkiet.
NKP(4M)s nest viktigste leder Nirmal Lama tok initiativet til å samle de fleste kommunistpartiene mot diktaturet. Men når det gjaldt folkeavstemninga, blei han motarbeida av partileder Mohan Bikram Singh. Lama ville agitere for å stemme mot kongens forslag. Singh gikk inn for valgboikott. Lama var også tilhenger av å samarbeide med Nepals Kongressparti mot det kongelige diktaturet, mens Singh så Kongresspartiet som en representant for hovedfienden India.
I 1983 sprakk NKP(4M). Singh starta et nytt parti, NKP(Masal). Parentesen betyr fakkel. Prachanda, leder av NKP(4M)s ungdomsforbund, var blant dem som fulgte Singh. Nirmal Lama fortsatte som leder av restene av NKP(4M.)
I 1984 var NKP(Masal) med på å stifte en internasjonale av for det meste små maoistiske partier, RIM. Baburam Bhattarai skal ha vært NKP(Masal)s representant.
I 1985 sprakk NKP(Masal) – angivelig bl.a. på grunn av Singhs vanskelige personlighet. Et flertall i sentralkomiteen, leda av Mohan Pokharel Vaidya (alias Kiran), skifta navn på partiet til NKP(Mashal). (Mashal er en annen stavemåte for ordet fakkel på Nepali). Mindretallet rundt Singh beholdt det gamle partinavnet NKP(Masal). Prachanda var blant de som fulgte Kiran, mens B. Bhattarai fulgte Singh.
Splittelsene reduserte alle tre partier kraftig. Det nye NKP (ML), som sto fram som yngre og mer militant, og som effektivt utnytta mulighetene til legalt arbeid som åpna seg, blei på 1990-tallet det største og viktigste kommunistpartiet. Det forente mange ulike kommunistgrupper, og vant også tidligere tilhengere fra NKP(4M).
NKP(Mashal) skulle bli kjerna i det framtidige NKP (Maobadi).
I mars 1986 gjennomførte NKP(Mashal) noe som er blitt beskrevet som et mislykka opprørsforsøk. Bl.a. blei en del politiposter i Kathmandu angrepet, og 50-60 tilhengere blei arrestert. I partihistoria er dette omtalt som The Sector Incident (Sektorhendinga).
Episoden førte til at Kiran gikk som partileder, og Prachanda overtok. Han er fortsatt partileder i 2006.
(Kiran fortsatte som en nær medarbeider og rådgiver for Prachanda, og er også fortsatt med i partiledelsen.)
I 1986 gjorde partiet også ei programendring som maoistene seinere har lagt stor vekt på.
NKP (Mashal) og dets forgjengere (NKP (Masal), NKP (4M)), og andre prokinesiske partier som NKP (Pushpa Lal) og NKP(ML), definerte sitt grunnlag som marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning.
Fra nå av begynte partiet isteden å beskrive sin ideologi som marxismen-leninismen-maoismen (Marxbadi Leninbadi Maobadi på Nepali).
Formuleringa skal uttrykke at Maos bidrag til marxismen skal betraktes som like mye verdt som de som Marx og Lenin kom med.
Det store demokratiopprøret Jana Andolan 1990 blei utløst av et samarbeid mellom Nepals Kongressparti og ei sammenslutning av 7 kommunistpartier, United Left Front (ULF).
ULF var leda av det dominerende kommunistpartiet NKP(ML), som hadde utvikla seg i moderat retning og brutt med Mao Zedongs tenkning. Med i ULF var også det promaoistiske NKP (4M), leda av Nirmal Lama.
De revolusjonære NKP (Masal) (leda av Mohan Bikram Singh) og NKP (Mashal) (leda av Prachanda) ønska angivelig også først å være med i ULF, men blei nekta å delta.
De stifta Samyukta Rashtriya Janaandolan (United National People's Movement – engelsk forkortelse UNPM), en uavhengig, revolusjonær front av de to partiene og flere mindre grupper. Baburam Bhattarai fra Singhs NKP(Masal), blei UNPMs leder.
Opprøret blei fra starten i februar leda av alliansen av Kongressen og ULF. Men utover våren radikaliserte det seg og blei stadig mer uavhengig av de politiske lederne. I sluttfasen i april og mai kritiserte UNPM de mer moderate partiene for å ikke stille skarpe nok krav og for å gjøre kompromisser med kongen. De gikk i spissen for radikale demonstrasjoner og reiste kravet om republikk.
Demonstrasjoner utlyst av UNPM, som i Kathmandu 6. april, der UNPM først mobiliserte til store demonstrasjoner der Kongressen og ULF seinere tok over ledelsen, og seinere gikk i spissen for en storm mot slottet, fikk avgjørende betydning for å få kongen til å kapitulere.
Etter at diktaturet var falt, avviste UNPM å delta i regjering og å sitte i kommisjonen som utarbeida ei ny grunnlov. UNPM krevde isteden republikk, og reiste igjen kravet fra 1951 om ei folkevalgt, grunnlovsgivende forsamling.
Kongresspartiet, ULF og kongens representanter gikk nå i regjering sammen. De skreiv i fellesskap ei ny grunnlov, som blei innført uten å være godkjent av folket høsten 1990. Her godtok også ULF-partiene etter en del protester at kongen blei sittende og bl.a. fikk kommandoen over hæren, og at Nepal fortsatt skulle være en hinduisk stat. (Nirmal Lama var en av ULF-representantene som skreiv grunnlova.)
UNPM-partiene avviste grunnlova og kritiserte Kongressen og ULF for å ha forrådt revolusjonen.
Samarbeidet mellom partiene i UNPM sprakk høsten 1990, på grunn av uenighet om å stille til valget i 1991.
Mohan Bikram Singh, leder for NKP (Masal), gikk inn for boikott av valget, bl.a. fordi det fortsatt ikke innfridde kravet fra 1951 om ei folkevalgt grunnlovsgivende forsamling. Isteden ville han forberede væpna opprør.
Prachanda og ledelsen i NKP (Mashal), mente at det var nødvendig å delta i valget, også som et ledd i en taktikk for å samle krefter med sikte på et framtidig væpna opprør.
NKP(Mashal) fikk tilslutning fra Nirmal Lama og hans parti NKP (4M).
I november 1990 slo de seg sammen i et nytt parti: NKP (Ekda Kendra). Med blei også flere mindre grupper, i hvert fall NKP (Janamukhi) (parentesen betyr Folkets frigjøring) og Proletarian Labourers Organisation (også kalt Proletarian Workers Organisation).
Ei mindre gruppe leda av Baburam Bhattarai, som mente det var riktig å stille til valg, brøyt ut av Singhs NKP(Masal). De stifta sitt eget NKP(Masal) som gikk inn i NKP(EK) etter kort tid, i løpet av våren 1991. B. Bhattarai blei tatt inn i partiledelsen.
Dermed var 2 av 3 partier som kom fra det opprinnelige NKP(4M) og mange av dets kjente ledere forent i det nye partiet NKP(EK). Partileder var Prachanda. Politikken var erklært maoistisk og en fortsettelse av NKP(Mashal)s. Sjøl om partier nå var legale, var NKP(EK) i prinsippet illegalt, og skulle arbeide under jorda. Det legale arbeidet var underordna det illegale, og hadde som mål å forberede revolusjonen.
Tospannet Prachanda – Baburam Bhattarai, som fortsatt leder maoistpartiet, blei skapt. Ut fra noen uttalelser fra B. Bhattarai under partistriden mot Prachanda i 2004–2005 kan det også virke som om skillene mellom flere av de partiene og gruppene som slo seg sammen da NKP(EK) blei stifta, fortsatt eksisterte i NKP(Maobadi) over 10 år etter.
Det er klart at det nye partiet fra starten av hadde kontakt med den internasjonale organisasjonen RIM. (Samtidig var også Singhs NKP(Masal) med i RIM). Det virker rimelig at kontakten med RIM blei oppretta av tidligere leder i NKP(Masal) B. Bhattarai, som hadde vært representant i RIM. (Men Prachanda har seinere sagt i et intervju at hans parti har vært med i RIM fra starten i 1984. Det er ikke klart hva som er riktig her.)
På denne tida var det sterk bevegelse i retning sammenslutning mellom kommunistpartier. Det store moderate NKP (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi) (parentesen betyr forent marxist-leninistisk), vanligvis kalt UML, blei stifta i januar 1991, og førte også til at mange mindre grupper forsøkte å gå sammen.
NKP (EK) danna våren 1991 valgorganisasjonen Samyukta Janamorcha Nepal (SJM – Nepals Forente Folkefront). Baburam Bhattarai blei SJMs leder, og dermed også det underjordiske NKP(EK)s viktigste offentlige talsperson.
Arbeidsdelinga mellom B. Bhattarai, som offentlig leder, og Prachanda som lederen for det illegale partiet (og seinere de væpnete styrkene) hadde oppstått på våren under Jana Andolan 1990, og kom til å bestå til i hvert fall 2004.
Et par andre partier var innom SJM i 1991. Nepal Mazdoor Kizan Party gikk ut alt før valget. NKP (MLM), et småparti som var med i UNPM våren 1990, gikk ut da valget var over.
SJM stilte 70 kandidater, fikk 351 904 stemmer, 4,83 % og 9 representanter. Det blei 3. største parti i parlamentet.
Nasjonalforsamlinga var dominert av høykaste nepalitalende bahun-representanter. SJM var eneste større parti med et flertall av representanter fra nasjonale minoriteter (7 av 9).
Et eksempel var Barman Budha, valgt fra Rolpa. Som nyvalgt ordfører i kommunistfestet Tawang i 1980 fikk han 5 års fengsel for å ta ned bilder av kongen og dronninga, brenne dem og henge opp Marx og Lenin isteden. Buda, som tilhører Magarminoriteten, møtte på første møte i tradisjonell drakt med stor kniv i beltet, lendeklede og nakne bein. Det var en kraftig demonstrasjon i ei forsamling der de fleste fulgte parbathiya-hinduistisk kleskode.
Valget bekrefta SJMs støtte i Rolpa, der partiet fikk begge representanter (den andre var Krishna Bahadur Mahara, seinere nestleder i maoistenes regjering Nepals Folkeråd fra 2001, og sjefsforhandler for maoistene i Kathmandu fra mai 2006).
Valgboikotten til Mohan Bikram Singhs konkurrerende parti NKP(Masal) fikk deltakelsen til å bli landets laveste i nabodistriktet Pyutan, men blei ingen politisk suksess. NKP(Masal) forsøkte å mobilisere til angrep på andre partiers valgarbeidere som et første ledd i en taktikk for å utløse opprør, men klarte ikke å få brei støtte for det.
Ved valget i 1991 markerte SJM og NKP(EK) seg som det dominerende revolusjonære kommunistpartiet i Nepal.
Fra valget i 1991 kom en stadig større del av partiarbeidet til NKP(EK) til å konsentrere seg om landets sentralvestlige del. Partiet hadde fortsatt ledelsen og mest oppmerksomhet konsentrert i Kathmandudalen, slik kommunistpartiene tradisjonelt hadde hatt sia 1950-tallet. Men utviklinga mot et totalt skifte vekk derfra, som skulle skje etter at opprøret starta i 1996, var i gang.
Nepals Kongressparti fikk flertall i valget, og G. P. Koirala blei statsminister. Samtidig forandra Kongresspartiet seg kraftig. Det hadde mista sine sterkeste fester i det mer utvikla østlige Nepal og Kathmandu-dalen til UML.
Dets nye hovedfeste var nå i det gammaldagse Vest-Nepal, der det hadde tatt over mye av rojalistenes støtte. Lokale ledere fra det kongelige diktaturets tid gikk inn i Kongressen i stor skala. Mange var godseiere, pengeutlånere og lokaltyranner som fattigbøndene hadde reist seg mot i 1990, ofte leda av medlemmer av forskjellige kommunistpartier. Nå ville de ha hjelp av regjeringspartiet til å vinne tilbake makt og ta hevn.
SJM deltok i denne perioden i mange streiker og voldsomme gatedemonstrasjoner i Kathmandu, sammen med andre, mindre kommunistpartier. Samtidig flytta det stadig mer av oppmerksomheta ut av storbyene.
Ved lokalvalga i 1992 vant Kongresspartiet flertall i landsmålestokk.
SJM deltok i en valgfront sammen med Nepal Mazdoor Kizan Party og tre mindre partier: NKP (15. september 1949), NKP (MLM) og Nepals Kommunistiske Forbund.
SJM vant flertall i Rolpa og sterk representasjon i distrikter i nærheta. På dette grunnlaget danna SJM lokalregjeringer i Rolpa-distriktet som blei skarpt bekjempa av NC-regjeringa i Khathmandu.
Kongresspartiet og innenriksdepartementet gikk hardt tilhverks i de områdene der SJM hadde gjort det best. Innafor den sterkt sentraliserte og Kathmandu-styrte statsstrukturen i Nepal var det også ikke så mye et parti kunne oppnå ved en valgseier i et utkantdistrikt.
Noen steder utvikla det seg borgerkrisliknende tilstander, der lokalavdeinger av Kongresspartiet gikk løs på fattigbønder og venstreorganisasjoner. Innenrikstepartementet sørga for at de fikk støtte av politiet.
Men framgangen og undertrykkelsen i det sentralvestlige Nepal bidro til at partiet skifta fokus.
Blant fattigfolk i provinsen var det sterk skuffelse over at det de oppfatta som løftene fra Jana Andolan 1990 ikke blei innfridd. Fattigbøndenes økonomiske situasjon blei ikke forbedra. Diskrimineringa av nasjonale og religiøse minoriteter, lavkaster og kvinner blei ikke mindre.
Protester og demonstrasjoner blei møtt med voldsomme angrep fra Kongresspartiet, støtta av fengsling, tortur osv fra staten. Dette førte til at både vanlige bønder, radikalere og SJM-medlemmer blei tvunget til å rømme eller gå under jorda.
I løpet av 1993 – første del av 1994 ser det ut til at det gjorde at et flertall i ledelsen for NKP(EK) kom til at nå var tida inne for å forberede væpna opprør.
Tidlig i mai 1994 sprakk NKP (Ekda Kendra) i to deler, som begge gjorde krav på samme navn.
Majoriteten i partiet og mesteparten av tilhengerne fulgte Prachandas og Baburam Bhattarais fløy.
Ifølge maoistpartiets offisielle partihistorie betydde dette bruddet den egentlige grunnlegginga av NKP(Maobadi).
Det kan skape forvirring at partiet fortsatte å bruke navnet NKP(Ekda Kendra) 10 måneder til, fram til et formelt navneskifte i mars 1995. Partistiftelsen reknes altså likevel fra mai 1994.
Minoriteten i partiet og blant lederne fulgte ei gruppe rundt Nirmal Lama.
Det politiske grunnlaget for bruddet skal ha vært at Prachanda-fløya nå mente at tida var inne for å starte å forberede det begge fløyer med maostisk terminologi kalte folkekrigen. Lama-fløya mente at det var for tidlig.
22. mai sprakk også valgfronten SJM. Her fikk Lama-fløya flertall blant de valgte representantene.
3 representanter fulgte SJM leda av Baburam Bhattarai, blant dem begge fra partiets sterkeste feste i Rolpa.
6 fulgte Lima-fløyas SJM leda av NKP-veteranen Niranjan Govinda Vidya.
SJM (B. Bhattarai) forberedte seg på å stille til parlamentsvalget i 1994, men da en domstol ga SJM (Vidya) retten til å bruke navnet i valget, beslutta partiet å ikke lengre delta i valg.
(SJM (B. Bhattarai) fungerte som det offisielle talerøret som varsla starten på maoistopprøret i februar 1996. Organisasjonen blei formelt nedlagt i februar 2000.)
(SJM (Vidya) fikk ikke valgt inn noen i 1994, men fikk 1 representant ved valget i 1999.)
(Om utviklinga til begge fløyer av SJM, se ellers hovedartikkel om Samyukta Janamorcha Nepal.)
Prachandas parti omdøpte seg formelt til NKP(Maobadi) på det som nå kalles sentralkomiteens 3. plenum i mars, 2005.
På det samme møtet blei beslutninga om å starte opprøret tatt.
(Nirmal Limas minoritetsparti NKP(EK) fikk dermed beholde dette partinavnet aleine. Det fortsatte å kalle seg NKP(EK) fram til det blei slått sammen med NKP (Masal) i 2002 til NKP(Ekda Kendra Masal).)
For NKP(Maobadis) historie etter mai 1994, se hovedartikkel om NKP(Maobadi) – historie.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
.svg)
