kjemisk forbindelse From Wikipedia, the free encyclopedia
Natriumglutamat (på engelsk monosodium glutamate, MSG) er et natriumsalt av glutaminsyre, en av de vanligste naturlig opptredende ikke-essensielle aminosyrene i naturen.[2] MSG finnes naturlig i tomater, ost, soyasaus og annen mat.[3]
| Natriumglutamat | |||
|---|---|---|---|
 Kjemisk sammensetning av natriumglutamat | |||
 | |||
 | |||
| Systematisk (IUPAC) navn | |||
| natrium 2-aminopentandiat | |||
| Andre navn | |||
| monosodium glutamate (eng.) | |||
| Identifikatorer | |||
| CAS-nummer | |||
| EU-nummer | |||
| SMILES | [Na+].O=C([O-])[C@@H](N)CCC(=O)O | ||
| Kjemiske egenskaper | |||
| Formel | C5H8NO4Na | ||
| Molar masse | 169.111 g/mol (tørrvekt), 187.127 g/mol (monohydrat) g/mol | ||
| Utseende | Hvite krystaller i pulverform | ||
| Smeltepunkt | 232 °C | ||
| Løselighet | 740 g/L | ||
| Farer | |||
| NFPA-H | 0 | ||
| NFPA-F | 0 | ||
| NFPA-R | 0 | ||
| LD50 | 15800 mg/kg (oralt, rotte)[1] | ||
MSG er brukt i matindustrien som en smaksforsterker med umamismak som forsterker den salte, saftige smaken i mat der det er lite av den naturlig.[4] MSG ble først fremstilt i 1908 av den japanske biokjemikeren Kikunae Ikeda, som prøvde å isolere og duplikere den saftige smaken i dashi kombu, en spiselig alge som er vanlig å bruke som base i mange japanske supper.[5] MSG som smak skal balansere oppfatningen av andre smaker.[6][7]
Det amerikanske Food and Drug Administration kategoriserer MSG som ufarlig (Generally Recognised as Safe, GRAS). En vanlig oppfatning er at MSG i store doser kan føre til hodepine, kjent som «kinesisk restaurantsyndrom», men dobbelblindede tester har ikke funnet noe bevis på at slike reaksjoner er reelle.[8][9][10] EU klassifiserer MSG som et tilsetningsstoff som er lovlig å bruke i spesifikke mengder.[11] MSG har varenummer 29224220 og E-nummer E621.[12][13]
Glutaminsyre ble oppdaget og identifisert i 1866 av den tyske kjemikeren Karl Heinrich Ritthausen, som behandlet hvetegluten (som glutaminsyre har navnet sitt fra) med svovelsyre.[14] Kikunae Ikeda ved Universitetet i Tokyo isolerte glutaminsyre som et smaksstoff i 1908 fra algen Saccharina japonica (dashi kombu) ved væske-væske-ekstraksjon (liquid-liquid extraction) og krystallisering, og kalte smaken umami.[15] [16] Ikeda oppdaget at dashi, den japanske kraften laget av katsuobushi (tørket og fermentert tunfisk) og kombu, hadde en unik smak som ikke var vitenskapelig beskrevet, og som hverken var salt, søt, sur eller bitter.[15] For å verifisere at glutamat var opphavet til den nye umamismaken studerte han hvordan forskjellige glutamatsalter smakte: natrium-, kalsium-, kalium-, ammonium-, og magnesiumglutamat. Alle disse saltene smakte umami i tillegg til en metallisk smak fra de andre mineralene i saltet. Av disse var det natriumglutamat som var mest vannløselig, hadde best smak og var lettest å krystallisere. Ikeda kalte produktet "monosodium glutamate", og patenterte det for å produsere MSG.[17] Kommersiell produksjon av MSG ble startet i 1909 under merkenavnet Ajinomoto (味の素 "essence of taste").[18][19][20]
Det har blitt foreslått at frykten for MSG kan reflektere anti-asiatisk rasisme siden MSG har blitt sett som et «orientalsk» krydder som var nytt i vestlig matlaging, og derfor muligens farlig.[21][22][23] Matkritiker Jeffrey Steingarten har argumentert for at frykten for MSG bør bli sett som et vestlig-sentrisk tankesett, uten at folk er klar over hvor vanlig det er i flere asiatiske kjøkken hvor de likevel ikke har noen problemer med det: «Hvis MSG er et problem, hvorfor har ikke alle i Kina hodepine?»[24][25]
Ren MSG er beskrevet som en lite god smak frem til det er kombinert med en salt og fyldig aroma.[6][26] Den optimale konsentrasjonen varierer med hva slags mat man lager; i klar suppe blir smaken fort dårligere hvis man tilsetter mer enn et gram MSG per 100 milliliter.[27]
Natriuminnholdet i MSG, rundt 12%, er tilsvarende en tredel av det man finner i vanlig bordsalt (39%), på grunn av den høye konsentrasjonen av glutamat.[28] Selv om andre salter med glutamat har blitt brukt i supper som skal ha lavt natriuminnhold er de ansett som mindre gode enn MSG.[29]
En utbredt oppfatning er at MSG kan forårsake hodepine og en følelse av ubehag, men dobbelblindete tester har ikke funnet noe evidens for å støtte denne oppfatningen.[9] MSG har blitt brukt i over hundre år som smakstilsetning, og mange studier har blitt utført for å finne produktets sikkerhet. Forbruk og produksjon av mat med høyt saltinnhold og høyt glutamatinnhold som inneholder både natrium og glutamat går enda lenger tilbake i tid enn bruk av rent natriumglutamat, med evidens for produksjon av ost så langt tilbake som 5500 fvt.[30] MSG er derfor nå ansett som trygt å spise.[31] Under normale omstendigheter kan mennesker metabolisere relativt store mengder glutamat, som ellers produseres naturlig i magesekken under hydrolyse av protein. Den gjennomsnittlige dødelige mengden (LD50) MSG er mellom 15 og 18 g/kg kroppsvekt i rotter og mus, og derfor fem ganger høyere enn LD50 for bordsalt (3 g/kg hos rotter). Bruken av MSG som tilsetningsstoff i mat og den naturlige forekomsten av glutaminsyre er ikke av toksikologisk bekymring for mennesker.[31]
En rapport fra 1995 fra Federation of American Societies for Experimental Biology (FASEB) for United States Food and Drug Administration (FDA) konkluderte med at MSG er trygt når det «spises i normale mengder» og, på tross av at en liten gruppe ellers friske mennesker mener de utvikler MSG symptomkompleks når de spiser mer enn tre gram MSG i fravær av mat har man ikke kunnet verifisere dette, fordi innrapporteringen er anekdotisk.[32]
Ifølge samme rapport er det ingen data som underbygger at MSG har en rolle ved kronisk sykdom. En kontrollert, dobbelblindet klinisk studie fant ingen sammenheng mellom MSG symptomkompleks og faktisk inntak av MSG. Ingen korrelasjon har blitt demonstrert, og de få tilfellene man fant var ikke konsistente. Ingen symptomer ble observert da MSG ble gitt sammen med mat.[33][34][35][36][37]
Kontrolleringen for bias i studiene inkluderer dobbelblindet, placebokontrollert studiedesign (DBPC) og MSG ble gitt via kapsler så studiedeltakerne ikke skulle kjenne den distinkte smaken.[35] I en studie utført av Tarasoff og Kelly publisert i 1993, ble 71 fastende deltakere gitt 5 g MSG og deretter en standard frokost. Kun én person fikk en reaksjon, denne personen hadde selvdiagnostisert seg med MSG-sensitivitet, og det viste seg i ettertid at vedkommende hadde fått placebo, og ikke MSG.[33][34] En studie utført av Geha mf. (2000) testet reaksjonen til 130 deltakere som selv mente de var sensitive overfor MSG. Flere DBPC-prøver ble utført. Forskerne konkluderte med at det ikke var mulig å finne en respons på MSG .[37]
Studier som ser på MSG sin rolle ved overvekt har gitt varierende resulateter.[38][39]
Selv om flere studier har sett på anekdotiske bevis som linker MSG til astma er det ikke funnet noen evidens som underbygger at det er en sannsynlig sammenheng.[40] Siden glutamater er viktige nevrotransmitter i menneskehjernen og spiller inn på både læring og minne har enkelte studier konkludert med at det er behov for mer forskning på MSG.[33][34][41]
Et hypotetisk MSG symptomkompleks, kalt «Kinesisk restaurantsyndrom», fikk mye oppmerksomhet i en kort periode etter 1968 da Robert Ho Man Kwok rapporterte om symptomer han følte etter å ha spist et amerikansk-kinesisk måltid. Kwok foreslo at en mulig grunn til symptomene, inkludert alkoholrester i maten etter matlagingen, var salt og MSG. Mange symptomer har over tid blitt assosiert med MSG uten at man har funnet sammenhengen mellom symptomer og MSG-inntak. Det er heller ikke funnet noen evidens for at enkelte mennesker er sensitive for MSG.[33][34]
"Food Standards Australia New Zealand" (FSANZ) sin tekniske rapport om MSG konkluderer: «Det er ingen bevis for at MSG er en signifikant faktor ved systemiske reaksjoner som kan føre til alvorlig sykdom eller økt dødelighet. Studiene utført til dags dato på kinesisk resturantsyndrom (CRS) har ikke klart å demonstrere en sammenheng med MSG. Symptomer som likner på de ved CRS, kan ha blitt provosert frem i et klinisk miljø i små studier med få deltakere ved å administrere store doser MSG uten mat. Slike effekter er hverken tydelige eller alvorlige, og det er lite sannsynlig at man kan få reaksjoner ved inntak av MSG via mat. Når det gjelder mer alvorlige symptomer som trigging av bronkospasmer hos folk med astma, indikerer bevisene at MSG ikke er en signifikant faktor.» [42][43]
MSG har blitt produsert ved tre metoder: hydrolyse av grønnsaksproteiner med saltsyre for å dele peptidbindingene (1909–1962); direkte kjemisk syntetisering med akrylnitril (1962–1973); og fermentering, som er metoden som brukes i dag.[18] Hvetegluten ble originalt brukt til hydrolyse fordi det inneholder mer enn 30% glutamat og glutamin. Da MSG ble mer ettertraktet, ble kjemisk syntetisering og fermentering studert. Polyakrylsyre-industrien i Japan begynte rundt midten av 1950-tallet, og akrylnitril ble også tatt i bruk som en base til syntetiseringen av MSG.[44]
I 2016 ble nesten all MSG i verden produsert ved fermentering-liknende yoghurt- og eddikproduksjon. Natrium er tilsatt etter fermenteringen for å nøytralisere prosessen. Under fermenteringen er det arter av Corynebacterium, i en kultur sammen med ammoniakk og karbohydrater fra sukkerbeter, sukkerrør, tapioka og melasse, som utskiller aminosyrer i en kraft som glutamat isoleres fra[45].
Produktet etter fermentering, filtrering, konsentrering, pH-økning og krystallisering, er glutamat, natrium og vann. Produksjonsraten av MSG fortsetter å øke for å dekke etterspørselen.[18]
Stoffet er vanligvis tilgjengelig som et hvitt, luktfritt krystallisert pulver. Det inneholder natriumkationer Na+ og glutamatanioner i zwitterionsk form, −OOC-CH(NH3+)-(CH2)2-COO−.[46]
MSG er vannløselig, men ikke hygroskopisk og det kan ikke løses opp i mange av de vanlige organiske løsemidlene (deriblant eter).[47] Det er generelt stabilt under oppvarming, og brytes ikke ned ved matlaging. Som som ved andre aminosyrer, vil det skje en Maillardreaksjon når MSG utsettes for høye temperaturer.[19]
Mat med naturlig forekommente glutamat må merkes. Siden 1998 kan MSG ikke gå under betegnelsen "Krydder og smakstilsetninger".[48]
FDA regner mat merket med "ingen MSG" som villedende hvis det er ingredienser med naturlig forekommende MSG.
Mat som inneholder MSG må merkes med "MSG" eller det internasjonale merkesystemet tilsvarende E-nummer.[49]
Punjab Food Authority forbød MSG fra å bli brukt i mat fra januar 2018, med begrunnelsen at det er usunt, og spesifikt at det kan påvirke kardiovaskulær helse.[50]
Alternative navn for MSG:[1][51][52]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
