From Wikipedia, the free encyclopedia
Natascha Maria Kampusch (født 17. februar 1988 i Wien) er en østerriksk kvinne som ble bortført som tiåring 2. mars 1998 og holdt fanget av sin kidnapper Wolfgang Priklopil i over åtte år, før hun klarte å flykte 23. august 2006.
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
| Natascha Kampusch | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Natascha Maria Kampusch 17. feb. 1988[1][2][3]  (36 år)Wien[4] | ||
| Beskjeftigelse | TV-programleder, selvbiograf, manusforfatter, sakprosaforfatter | ||
| Nasjonalitet | Østerrike[5] | ||
Kampusch er datter av Brigitte Sirny og vokste opp i Wien sammen med moren og stefaren, Ludwig Koch. Hun har to voksne halvsøstre. Hennes foreldre ble skilt mens hun var liten.
2. mars 1998 forlot Kampusch familiens hjem i Wien-Donaustadt for å gå til skolen. Hun kom imidlertid aldri frem. Et jevnaldrende vitne fortalte at hun så henne bli dratt inn i en hvit minibuss.
En omfattende ettersøkning ble innledet, men uten resultater. 700 hvite varebiler ble kontrollert, inkludert kidnapperen Wolfgang Priklopils bil. Priklopil hevdet å ha vært hjemme på bortføringstidspunktet, og ingen ytterligere undersøkelser ble foretatt. Politiet aksepterte hans forklaring om at han brukte bilen i arbeidssammenheng, og han hadde ikke noe kriminelt rulleblad fra før.
Politiet var særlig interessert i forbindelser til den franske seriemorderen Michel Fourniret.
Kampusch ble holdt fanget i et lite, hemmelig rom ca. 2,5 meter under garasjen i Priklopils hus i landsbyen Strasshof an der Nordbahn i delstaten Niederösterreich under det meste av sitt fangenskap. Rommet var på bare 5 m², med en lengde på 2,78 m., en bredde på 1,81 m. og en høyde på 2,37 meter. Rommet hadde en køyeseng, og høyden under sengen var på bare 1,60 m. Skjulestedet var stengt med en massiv betongdør. Det hadde ingen vinduer eller dagslys.
Kampusch fikk ikke lov å forlate rommet om natten i de første årene under fangenskapet. I de første seks månedene ble hun holdt i rommet dag og natt. Senere fikk hun tilbringe stadig mer tid oppe i resten av huset, men ble sendt tilbake til skjulestedet om natten og når Priklopil arbeidet. I senere år ble rommet ommøblert etter Kampuschs ønsker. Fra juni 2005 fikk hun lov å oppholde seg i hagen.
Først etter 17. februar 2006 fikk hun av og til lov å forlate huset. Hun fortalte senere at hun og Priklopil pleide å stå opp tidlig om morgenen og spise frokost sammen. Priklopil gav henne bøker og undervisning, og hun fikk se filmer og fjernsyn. En av hans forretningspartnere, Ernst Holzapfel, fortalte senere at hun virket lykkelig.
Priklopil fortalte at han ville drepe naboer, henne og deretter seg selv hvis hun flyktet. Hun fantaserte i begynnelsen om å hugge av hodet med en øks, men gav fort opp planene. I tidlige år av fangenskapet kastet hun vannflasker mot veggene i desperate forsøk på å lage lyd.
Etter åtte års fangenskap klarte Kampusch å unnslippe sin kidnapper den 23. august 2006. Hun hadde fått beskjed om å vaske og støvsuge Priklopils bil i hagen. Da Priklopil fikk en telefon gikk han bort på grunn av støyen fra støvsugeren. Hun lot støvsugeren fortsette å gå, og løp vekk inn i skogen uten at Priklopil merket det.
Kampusch løp gjennom haver og en gate ca. 200 meter og hoppet over flere gjerder. Hun ba forbipasserende tilkalle politiet, men flere ignorerte henne. Etter ca. fem minutter banket hun på vinduet til huset til en 71 år gammel nabo kalt Inge T. og sa: «Jeg er Natascha Kampusch». Naboen ringte politiet kl. 13:04.
Natascha Kampusch ble kjørt til politistasjonen i byen Deutsch Wagram. Hun ble identifisert gjennom et arr på kroppen, et pass i hennes navn funnet i Priklopils hus, og gjennom DNA-tester. Kampusch hadde god fysisk helse, selv om hun var blek og så medtatt ut, og kun veide 42 kg, samme vekt hun hadde hatt åtte år tidligere. Hun hadde vokst kun ca. 15 cm.
Sabine Freudenberger, den første politibetjenten som snakket med Kampusch etter flukten, sa at hun var forbløffet over hennes intelligens og vokabular. Da Wolfgang Priklopil forsto at politiet var etter ham, begikk han selvmord ved å hoppe foran et forstadstog i nærheten av Nordbahnhof i Wien.
Kampusch lot seg intervjue av den østerrikske kanalen ORF, som sendte intervjuet den 6. september 2006. Intervjuet ble solgt til kanaler i 120 land, og ORF donerte alle disse inntektene til Kampusch, som i sin tur donerte dem til prosjekter for å hjelpe kvinner i Afrika og Mexico.
Kampusch ble også intervjuet i Skavlan i mars 2011[6] og oktober 2016.[7]
Fra juni 2008 hadde Kampusch eget talkshow på den østerrikske Tv-kanalen Puls 4, hvor også kjæresten hennes, prins Mario-Max Schaumburg-Lippe arbeider.[8]
Girl in the Cellar: the Natascha Kampusch Story av Allan Hall og Michael Leidig kom ut i november 2006 på engelsk. Kampusch sin advokat uttalte boken som spekulativ og at den kom for tidlig, og planla å ta rettslige skritt mot den. Sammen med to journalister skrev Kampuschs mor Brigitta Sirny boken "Verzweifelte Jahre" ("Desperate Years"). Kampusch dukket opp på den første presentasjonen av boken i august 2007, men hun ønsket ikke å bli fotografert eller interjvuet. Sirny skrev at hun ikke hadde særlig kontakt med Kampusch etter flukten hennes fordi hun var skjermet fra omverden.[9]
Kampusch skrev selv en bok om fangenskapet sitt, Natusha Kampusch - 3096 dager som ble utgitt i september 2010. Boken kom som en tysk film kalt,"3096" i 2016. 12. august 2016 kom Kampusch med sin andre bok som fikk tittelen 10 år i frihet.[10]
Huset som Kampusch ble holdt fanget i, ble bygget av bestefaren til Wolfang Přiklopil, Oskar Přiklopil, etter 2. verdenskrig. I løpet av den kalde krigen bygget Oskar og sønnen hans Karl et bombehus som er antatt å være opprinnelsen til Natasha Kampuschs fangerom. Přiklopil overtok huset i 1984 etter at bestemorens bortgang.
Natasha Kampusch eier huset hun nå ble holdt fanget i etter at Přiklopil tok sitt eget liv like etter flukten. Til et intervvju har hun sagt: "Jeg vet det er grusomt at jeg må betale for strøm, vann og avgifter på et hus jeg aldri har ønsket å bo i". Det er rapportert at hun ønsket å overta huset fordi hun ville beskytte det fra å bli revet ned. Hun har sagt at hun har besøkt huset i etterkant av flukten. Da det hadde gått tre år etter flukten kom det frem at hun har ryddet ut og bestemt seg for å flytte inn selv.[11]
I januar 2010 sa Kampusch at hun valgte å ta over huset fordi det hadde vært en så stor del av oppveksten hennes. Hun sa og at hun vil fylle igjen kjelleren i tilfelle huset noen ganger blir solgt bare for å være sikker på at huset ikke blir brukt som et museum for hennes fortapte ungdomsår. I 2011 ble kjelleren fylt igjen[12], og fra 2013 var Kampusch fortsatt eier av huset.[13]
Wolfgang Přiklopil (født 14. mai 1962 - død 23. august 2006) var en østerriksk kommunikasjonstekniker med tsjekkisk opprinnelse. Přiklopil er eneste sønn av Karl og Waltraud Přiklopil fra Wien. Faren var cognacselger, og moren var skoselger. I en tid jobbet Přiklopil i bedriften «Siemens» som kommunikasjonstekniker.[14]
Bevisgjenoppretting var komplisert siden Přiklopils eneste datamaskin var en Commodore 64 fra 1980-tallet, hvilket er uforenlig med dagens datagjenopprettingsprogrammer.[15] Like før Kampusch rømte, prøvde Přiklopil å få tak i falske papirer som tsjekkisk statsborger i håp om å starte et nytt liv med Kampusch.[16]
Přiklopil visste at politiet var ute etter ham, og derfor drepte han seg selv ved å hoppe foran et tog i Wien.[17]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
