Nahmanides, også kjent som Rabbi Moses ben Naḥman Girondi, Bonastruc ça Porta og ved hans akronym Ramban, (født 1194 i Gerona, død 1270 i Israels land), var en ledende jødisk lærd, katalansk rabbiner, filosof, lege, kabbalist og bibelkommenator.
Navnet
«Nahmanides» er en greskinnfluert dannelse som betyr «sønn av Naḥman». Han er også vanligvis kjent ved sitt hebraiske akronym «Ramban», (Rabbi Moshe ben Naḥman). Hans katalanske navn var Bonastruc ça Porta, (også skrevet Saporta, de Porta).
Liv
Nahmanides ble født i Girona (derav hans navn «Girondi») i 1194, og han døde i Israels land en gang rundt 1270.[3] Han var barnebarn av Isaak ben Reuben av Barcelona og fetter av Yonah Gerondi (Rabbeinu Yonah). Hans bror var Benveniste de Porta, fogd av Barcelona. Blant hans lærere i Talmud var Judah ben Yakkar og Meïr ben Nathan av Trinquetaille, og det er sagt at han også ble instruert i Kabbala (jødisk mystikk) av hans landsmann Azriel av Gerona,[4] som igjen var en disippel av Isaak den blinde.
Nahmanides studerte medisin som han siden praktiserte som sitt levebrød. Han studerte også filosofi. Allerede mens han var i ungdommen begynte han å få et omdømme som en jødisk lærd. Han lærte selv fra den kjente kabbalisten Zacharia Coppell Gold, også kalt for «den lille» på grunn av sin spinkle skikkelse. Da Nahmanides var blitt 16 år begynte han på sine skrifter om jødisk lov. I hans Milhamot Hashem (Herrens kriger) forsvarte han Alfasis kjennelser mot kritikken av Zerachiah ha-Levi av Girona. Disse skriftene viste en konservativ tendens som også utmerket seg i hans senere verker, en uforbeholden respekt for tidligere autoriteter.
I henhold til Nahmanides var visdommen til rabbiene av Misjná og Talmud, foruten også Geonim (rabbinere fra tidlig middelalder) ubestridelig. Deres ord skulle ikke bli tvilt eller kritisert. «Vi bøyer oss,» skrev han, «for dem, og selv når årsaken i deres ord er ikke helt innlysende for oss, underkaster vi oss for dem».[5] Nahmanides' uforbeholdne troskap til ordene til de tidligere autoritetene kan ha sin årsak i fromhet, eller til innflytelsen fra den nordfranske jødiske tankeskole. Det er også antatt å ha vært en reaksjon på den raske aksept av gresk-arabisk filosofi blant jødene i Spania og franske Provence. Det skjedde kort tid etter utgivelsen av Maimonides' bok Dalālat al-ha’irīn eller De rådvilles rådgiver. Maimonides' bok kan opphav til en tendens til å lese Bibelens fortellinger som allegorier, og nedvurdere miraklenes rolle. Nahmanides gikk mot denne tendensen til den motsatte ytterlighet. Han tillot ikke en gang ytringene til de mest endeframme disiplene av Geonim til å bli motsagt.
Holdning mot Maimonides
Da Nahmanides ble tilkalt en gang rundt 1238 for å støtte av Solomon av Montpellier, som hadde blitt bannlyst av Maimonides' støttespillere, adresserte han et brev til samfunnene i Aragón, Navarra, og Castilla, hvor Solomons motstandere var heftig hånet. Med den store respekt som han hadde for Maimonides, selv om han ikke delte dennes syn, forhindret ham å bli en del av Maimonides' fiender, og førte ham til rollen som mekler.
I et brev adressert til de franske rabbinere ga han oppmerksomhet til Maimonides' dyder, og opprettholdt at Maimonides' Misjné Torá – hans kode for jødisk lov – ikke bare viste ingen mildhet i fortolkningen av det urimelige innenfor jødisk lov, men kunne også ble sett som mer streng, noe som i Nahmanides' var en positiv faktor. I henhold til Maimonides' De rådvilles rådgiver hevdet Nahmanides at det ikke var tilsiktet for de med urokkelig tro, men for de som hadde blitt ledet på avveger av ikkejødiske filosofiske verkene til Aristoteles og Galenus.
«Hvis», har han sagt, «du var av den mening at det var din plikt å fordømme De rådvilles rådgiver som kjettersk, hvorfor gjør en del av din flokk avstår fra beslutningen som om det angret på skrittet. Er det riktig i slike viktige forhold å handle lunefullt, å applaudere den ene i dag og en annen i morgen.»
For å forsone de to partiene foreslo Nahmanides at forbudet mot den filosofiske delen av Maimonides' Kode for jødisk lov skulle bli trukket tilbake, men at forbudet mot studiet av De rådvilles rådgiver, og de som avviste allegorisk tolkning av Bibelen, skulle bli opprettholdt og faktisk styrket. Dette kompromisset, som kunne ha avsluttet striden, ble avvist av begge partier til tross for Nahmanides' autoritet.
Iggeret ha-Kodesh
Nahmanides har blitt tilskrevet forfatterskapet til et brev om ekteskap, hellighet, og seksuelle forhold, Den hellige epistel (אגרת הקודש, Iggeret ha-Kodesh). Her kritiseres Maimonides for å stigmatisere menneskets seksuelle natur som vanære for mennesket. I forfatterens syn er menneskekroppen, med alle dens funksjoner, som en del av Guds skapelse, og er derfor hellige, og ingen av dens normale seksuelle impulser og handlinger kan av den grunn betraktes som upassende.[6]
Det er diskutabelt, og til og med tvilsomt, om Nahmanides faktisk er forfatteren av denne teksten,[7] og de to bind som ble trykket i 1978 av hans tekster, Ramban: Writings and Discourses[8] har ikke inkludert Iggrot ha-Kodesh. Det er øyensynlig flere alternative forfattere som har blitt foreslått som mulige kandidater, og hvor Nahmanides er en av dem.[9]
Synet på døden, sorg og oppstandelse
I Nahmanides' Torat ha-Adam som tar for seg ritualer for sorg, gravskikker og lignende, kritiserer han skarpt de forfattere som streber å framstille mennesket som likegyldig til glede og sorg. Dette, erklærte han, er imot Loven som befaler mennesket å fryde seg på gode dager og gråte i dager med sorg. Det siste kapittelet, «Shaar ha-Gemul», diskuterte belønning og straff, oppstandelse, og lignende emner. Det gjør narr av oppfattelsen av filosofer som hevder å ha en kunnskap om Guds vesen og englene, mens selv sammensetningen av deres egne legemer er et mysterium for dem.
For Nahmanides var den himmelske åpenbaring den beste vegviser i disse spørsmål, og fortsatte med å gi sin mening om jødiske synspunkter på etterlivet. Han hevdet at da Gud er absolutt rettferdig må det være belønning og straff. Dette må da skje i en annen verden ettersom det gode og onde i denne verden er både relativt og forgjengelig.
Foruten dyrenes sjel, som er avledet fra «den høyeste makter» og er felles for alle vesener, har mennesket en særskilt sjel. Denne, som er en direkte emanasjon (utstråling) fra Gud, eksisterte før verdens skapelse. Via mennesket som medium går det over i materielt liv og ved legemets oppløsning går det enten tilbake til sin opprinnelige kilde eller inn i legemet til et annet menneske. Denne troen, i henhold til Nahmanides, er grunnlaget for e ekteskap,[10] barnet arver ikke bare navnet til broren av sin legemlige far, men også hans sjel, og således fortsetter dets eksistens på jorda. Gjenoppstandelse som profetene snakket om, som vil skje etter at Messias har kommet, er referert til av Nahmanides for legemet. Den fysiske legeme kan, via dens innflytelse fra sjelen, omforme seg til en så ren essens at den vil bli evinnelig.
Kommentarer på Tora
Nahmanides' kommentarer på Tora (de fem bøkene om Moses) var hans siste verk, og hans mest kjente. Det er hyppig sitert og gir alternative fortolkninger. Hans hensikt i å skrive den hadde tre motiver: (1) å tilfredsstille forstanden til de som studerer Loven og stimulere deres interesse ved en kritisk undersøkelse av teksten; (2) å rettferdiggjøre Guds veger og oppdage skjulte meninger i Skriftens ord, «for i Tora er det skjult hvert under og hver mysterium, og i hennes rikdommer er det forseglet hver visdoms skjønnhet»; (3) å lindre forstanden til studentene ved enkle forklaringer og milde ord når de leser utpekte seksjoner av Pentateuk (Tora) på sabbatene og høytidsdager.
Hans kommentar om verdens skapelse beskriver en ekspanderende univers, og materie som dannes:
- «På den korteste øyeblikk fulgte etter skapelsen at alt materie i universet var konsentrert på et meget lite sted, ikke større enn et sennepskorn. Materie på denne tiden var meget tynn, så uhåndgripelig at de ikke hadde virkelig substans. Det hadde derimot et potensial til å få økt substans og form og til å bli konkret materie. Fra den innledende konsentrasjon av denne uhåndgripelige substans i dens svært lille lokalisering, ekspanderte substansen, ekspanderte universet mens den så gjorde. Etter hvert som ekspansjonen utviklet seg, skjedde det en endring i substansen. Den opprinnelig tynne ikkematerielle substans tok de konkrete aspekter av materialet som vi kjenner det. Fra denne begynnende opptakt til skapelsen, fra denne eteriske tynne pseudosubstansen, alt det som har eksistert, eller noen gang vil eksistere, var, er, og vil bli dannet.»[11]
Hans redegjørelse, avbrutt av aggadiske og mystiske fortolkninger, er basert på omsorgsfylt filologi og selvstendig studie av Bibelen. Som i hans foregående verker, angrep han heftig greske filosofer, særlig Aristoteles, og kritiserte hyppig Maimonides' bibelfortolkninger. Således siterte han Maimonides' fortolkning av Første Mosebok 18.8[12] og hevdet med stor styrke at det er stridende med den åpenbare meningen i Bibelens ord og at det syndig å bare høre det. Mens Maimonides bestrebet seg på å redusere Bibelens mirakler til naturlige fenomener, uthevet Nahmanides dem og erklærte at «ingen mann kan dele vår lærer i Tora om han ikke tror det om alle være affærer, om de angår massene eller den enkelte, er mirakuløst kontrollert, og at ingenting kan bli tilskrevet naturen eller verdens orden.»
Nest etter å tro på mirakler Nahmanides plasserte han tre andre overbevisninger som er, i henhold til ham, den jødiske trosprinsipper: troen på skapelse ut av ingenting; Guds allvitenhet; og den guddommelige forsyn.
Holdningen mot Abraham ibn Ezra
Nahmanides var en motstander av rabbiner Abraham ibn Ezra, en innflytelsesrik jødisk bibelkommentator. Nahmanides var uenig med ham; særlig med hensyn til Kabbala, jødisk mystikk, som er betraktet som en del av den normative jødiske tradisjon. Ikke desto mindre hadde han meget stor respekt for ibn Ezra, noe som er åpenbart i hans introduksjon til dennes kommentarer på de fem mosebøkene.
Disputten i Barcelona, 1263
Nahmanides, først som rabbiner av Girona og senere som hovedrabbiner av Catalonia, synes ha levd et hovedsakelig rolig liv. Da han var framskreden alder ble hans liv forstyrret av en hendelse som fikk ham til å forlate sin familie og sitt land, og vandre i fremmede land. Det var den religiøse disputten hvor han ble tilkalt for å forsvare sin tro i 1263. Initiativet til debatten var foretatt av en apostasisk (frafallen) jøde, Pablo Christiani, som hadde blitt sendt av dominikanerordenens generalsuperior Raymond de Penyafort til kong Jakob I av Aragonia, med det krav at kongen beordret Ramban (Nahmanides) for å stå til ansvar for anklagene som ble rettet mot jødedommen.
Pablo Christiani hadde forsøkt å få jødene til å oppgi det de trodde på og isteden konvertere til kristendommen. Overbevist om at hans motstandere ville bli tvunget til å møte opp i frykt for å fornærme kristnes følelser, forsikret Pablo kongen at han ville bevise kristendommens sannhet fra Talmud og andre rabbinske skrifter. Tamban svarte bekreftende på kongens beordring, men ba om at han ble garantert fullstendig ytringsfrihet. I fire dager, 20. til 24. juli, diskuterte han med Pablo Christiani i nærvær av kongen, hoffet, og mange kristne geistlige.[13][14]
Emnene som ble diskutert var:
- hvorvidt Messias noen gang hadde oppstått
- hvorvidt den Messias som profetene kunngjorde kunne bli betrakte som guddommelige eller som et menneske født av menneskelige foreldre
- hvorvidt jøder eller kristne var i besittelse av den sanne tro.
Christiani argumenterte, basert på flere aggadiske avsnitt, om fariseernes trodde at Messias hadde levd i løpet av den talmudske tid, og at de tilsynelatende mente at Messias derfor var før Jesus. Nahmanides imøtegikk med Christianis fortolkninger var per se (i seg selv) fordreininger; rabbinerne ville ikke antyde at Jesus var Messias mens, på samme tid, uttrykkelig motsette seg ham som det. Nahmanides fortsatte å gi kontekst for den teksten som Christiani siterte og viste at de var klart forstått forskjellig enn slik Christiani hadde framlagt det. I tillegg demonstrerte Nahmanides fra tallrike kilder i Bibelen og Talmud at tradisjonell jødisk tro gikk i motsatt retning enn til Christianis postulater.
Nahmanides fortsatte med å vise at de bibelske profetene anså den framtidige Messias som et menneske, en person av kjøtt og blod, og ikke som en guddom slik de kristne så på Jesus. Han slo fast at deres løfter om et regime om universell fred og rettferdig var ennå ikke oppfylt. Tvertimot, siden Jesu framtoning hadde verden vært fylt med vold og urettferdighet, og blant alle trosretninger var kristne de mest krigerske.
- «[... det synes meget underlig at... ] skaperen av Himmelen og Jorden søkte tilflukt i morslivet til en bestemt jødisk frue, vokste der for ni måneder og ble født som et barn, og etterpå vokste opp og ble forrådt i hendene på sine fiender som dømte ham til døden og henrettet ham, og etterpå... han kom til live og kom tilbake til sitt opprinnelige sed. Forstanden til en jøde, eller en hvilken som helst annen person, kan rett og slett ikke akseptere disse påstandene. Du har i hele ditt liv hørt hele prester som fylt ditt hode og margene i dine bein med denne lære, og det har satt seg i deg på grunn av den tilvante vane. [Jeg ville argumentere at om du hørte disse tankene for første gang, nå, som en voksen], ville du aldri akseptere dem.»
Han slå fast at spørsmålene om Messias var av mindre dogmatisk viktighet for jødene enn hva de fleste kristne kunne tenke seg. Grunnen gitt av ham for denne modige påstanden er at det er mer fortjenstfullt for jøder å observere forskriftene under en kristen hersker, mens man er landflyktighet og lider ydmykelser og mishandling, enn under styret til Messias, da alle ville nødvendigvis handle i henhold til Loven.
Etter hvert som disputten vendte seg i favør av Nahmanides begynte jødene i Barcelona å frykte dominikanernes raseri, og bønnfalt ham om å ikke fortsette; men kongen, som Nahmanides hadde gjort kjent med engstelsen til jødene, anmodet ham om å fortsette. Disputten ble derfor fortsatt, og endte med en fullstendig seier for Nahmanides som kongen lot tre av med en gave på trehundre gullstykker som et tegn på hans respekt. Kongen bemerket at han aldri hadde møtt en mann som, selv om han hadde feil, argumenterte så godt for sin posisjon.
Dominikanerne på sin side hevdet uansett at de hadde vunnet disputten, noe som tvang Nahmanidestil å utgi teksten til debatten. Fra denne utgivelsen valgte Pablo Christiani utvalgte avsnitt som han lot utlegge som blasfemi mot kristendommen og forkynte det til overhodet for sin orden, Raymond de Penyafort. En anklage ble deretter formet og en formell klage mot verket og dens forfatter ble framført for kongen. Kongen ble tvunget til behandle den, men da han ikke stolte på dominikanernes rett, sammenkalte han en egen kommisjon og beordret at prosessen ble gjort i hans nærvær. Nahmanides innrømmet at han hadde hevdet mange ting mot kristendommen, men han hadde ikke skrevet noe som han ikke hadde benyttet i sin disputt i kongens nærvær som hadde innvilget ham ytringsfrihet.
Rettferdigheten i hans forsvar ble anerkjent av kongen og kommisjonen, men får å tilfredsstille dominikanerne ble Nahmanides dømt til landflyktighet i to år og at hans pamflett ble fordømt til å bli brent. Han kan også ha fått en bot, men det ble fjernet som en gunst til Benveniste de Porta, som i henhold til en del forskere[15] var bror av Nahmanides. Dominikanerne fant imidlertid denne straffen altfor mild og via pave Klemens IV synes det som om de lyktes å få endret de to årene med landflyktighet til en evigvarende forvisning. Andre forskere mener at identifikasjonen av Bonastruc de Porta med Nachmanides er ikke korrekt.[16] Om deres syn er riktig var det faktisk to mennesker som ble funnet blasfemiske i den samme tiden og stedet.
I Jerusalem
Nahmanides forlot Aragón og oppholdt seg i tre år et sted i Castilla eller i sørlige Frankrike. I 1267, etter å ha søkt tilflukt i muslimske land fra kristen forfølgelse,[17] gjorde han aliyah (oppstigning, det vil si innvandring) til Jerusalem. Her etablerte han en synagoge i Gamlebyen som eksisterer den dag i dag, kjent som Rambansynagogen. Han etablerte på nytt det jødiske kommunale livet i byen som hadde blitt avbrutt av korsfarernes undertrykkelse, og er bemerkelsesverdig da det markerte begynnelsen på nær 700 påfølgende jødiske år i Jerusalem fram til den arabisk-israelske krig 1948. Nahmanides bosatte seg deretter i Akko ved kysten hvor han var aktiv å spre jødisk lære som på den tid var stort neglisjert i Det hellige land. Han samlet seg en sirkel med elever om seg og folk kom i mengder, selv så langt unna som fra distriktet ved Eufrat, for å høre ham. Det ble sagt at karaittene («oppleserne»), en religiøs jødisk gruppe som var kjent for at de muntlige tradisjonene som Misjná og Talmúd, blant dem Aaron ben Joseph den eldre, som senere ble en av de fremste blant karaittene.
Det var for å vekke interessen til de israelittiske jødene i gjennomgåelsen av Bibelen at Nahmanides skrev det største av sin verker, den nevnte kommentaren til Tora. Selv omgitt av venner og studenter følte Nahmanides kvalene av landflyktigheten. «Jeg forlot min familie, forsaket mitt hus. Der, med min sønner og døtre, de søte, kjære barna jeg har hatt på fanget, forlot jeg også min sjel. Mitt hjerte og mine øyne vil dvele med dem for alltid.»
I løpet av sine tre års opphold i Det hellige land opprettholdt Nahmanides en brevveksling med sitt fødeland, i sin streben i å bringe en nærmere forbindelse mellom Judea og Spania. Kort tid etter at han kom til Jerusalem adresserte han et brev til sin sønn Nahman hvor han beskrev ensomheten i Den hellige byen hvor det da var kun to jødiske beboere, to brødre, klesfargere av profesjon. I et senere brev fra Akko rådet han sin sønn til å kultivere ydmykhet, noe han betraktet som den fremste dyd. I et annet brev som han adresserte til sin andre sønn, og som hadde en administrativ posisjon ved hoffet i Castilla, anbefalte han framsigelse av daglige bønner og advarte mot all umoral.
Nahmanides døde etter å ha passert alderen 76 år. Det eksisterer en uenighet om hva som er hans faktiske gravsted. En del hevder at hans levninger ble gravlagt i Haifa, mens hevder at han ble gravlagt slik han selv ønsket, ved siden av byggehuset til patriarkene og matriarkenes gravsteder i Hebron. En støtte for den siste teorien var oppdagelsen av en liten underjordisk gravkammer av en som benyttet ønskekvist på nøyaktig det sted som hans ønske nevnte, under det syvende trappetrinnet i de smale trappene til høyre for bygningen. Stedet er besøkt av de som ønsker å vise sin respekt til den store Toralæreren. Andre tradisjoner hevder at en hule som er hogd ut av fjellet i Jerusalem, kalt for «Rambans grotte», er hans siste hvilested.[18]
Verker
Nahmanides skrev ordlister for hele Talmud, gjorde kompendier av deler av den jødiske lov etter modell av Isaak Alfasi. Hans mest betydelige arbeid med Talmud er referert til som Chiddushei haRamban, og tilbyr en blendende bredde og dybde i Talmud. Han framskaffer ofte et forskjellig perspektiv på en rekke emner som er adressert av tosafoterne (en rekke middelalderkommentarer på Talmud).
Nahmanides' mest kjente halakhiske verker er Mishpetei ha-Cherem, lovene som omhandler bannlysing, reprodusert i Kol Bo; Hilkhot Bedikkah, angående undersøkelse av lungene til dyr som er slaktet, sitert av Shimshon ben Tzemach Duran i hans Yavin Shemu'ah; Torat ha-Adam, om lovene for sorg og gravseremonier, i tretti kapitler, det siste som kalles for «Sha'ar ha-Gemul» omhandler eskatologi (læren om de siste ting): Konstantinopel 1519, og påfølgende utgivelser.
Nahmanides' skrifter i forsvar av Simeon Kayyara og Alfasi tilhører også kategorien av hans talmudske og halakhiske verker. Disse er Milhamot HaShem, som forsvarer Alfasi mot kritikken til Zerachiah ha-Levi of Girona (utgitt med Alfasi, Venezia, 1552; hyppig gjenopptrykket; adskilt utgave, Berlin, 1759); Sefer ha-Zekhut, i forsvar av Alfasi mot kritikken til Abraham ben David (RABaD; trykt med Abraham Meldolas Shiv'ah 'Enayim, Leghorn, 1745; under tittelen Machaseh u-Magen, Venezia, 1808); Hassagot (Konstantinopel, 1510; hyppig gjenopptrykket), i forsvar av Simeon Kayyara mot kritikken til Maimonides' Sefer ha-Mitzwoth («Boken om Forskriftene»).
Andre skriftstykker er
- «Derashah», preken avlevert i nærvær av kongen av Castilla
- «Sefer ha-Ge'ulah», eller «Sefer Ketz ha-Ge'ulah», om tidspunktet for Messias' ankomst (i Azariah dei Rossis "Me'or 'Enayim Imre Binah," kapittel xliii., og hyppig gjenutgitt)
- «Iggeret ha-Musar», etisk brev adressert til hans sønn (i "Sefer ha-Yir'ah," eller "Iggeret ha-Teshuvah," til Jonah Gerondi)
- «Iggeret ha-Chemdah», brev adressert til franske rabbinere i forsvar av Maimonides (med i «Ta'alumot Chokmah» til Joseph Delmedigo)
- «Wikkuach», den religiøse disputten med Pablo Christiani (i «Milchamot Chovah»)
- «Perush Iyyov», kommentarer på Job
- «Bi'ur» eller «Perush 'al ha-Torah», kommentarer på Tora.
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
