Minister (diplomati)

Minister er i diplomatiet en stasjonssjef ved en legasjon, i hvilket tilfelle stasjonssjefen har tittelen overordentlig sendemann og befullmektiget minister (fransk: envoyé extraordinaire et ministre plénipotentiaire).^[1] En utsendt minister akkrediteres hos statsoverhodet i landet der vedkommende tjenestegjør. Ettersom de fleste land har gått over til å utveksle ambassadører, er ministertittelen for det meste gått ut av bruk.

Den britiske sendemannen til Sverige og Norge i 1905, James Rennel Rodd, hadde tittelen minister

Wienkongressen plasserte i Reglement sur le Rang entre les agents Diplomatique i 1815 ministre i andre diplomatiske rangklasse, det vil si etter den fremste klassen av ambassadører, legater og nuntier.^[2] I 1818 ble ministerresidenter innpasset i en egen klasse på et trinn under ministre. Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem av 1961 opererer med tre rangklasser, der ministre hører hjemme i rangklasse to.^[3]

Norge

I norsk utenrikstjeneste ble legasjonene oppgradert til ambassader og ministrene til ambassadører fra 1942 av.^[4] Tittelen minister er dermed gått ut av bruk i norsk utenrikstjeneste.

Norges fire første ministere

Norges fire første ministere var Fridtjof Nansen, Fritz Wedel Jarlsberg, Paul Benjamin Vogt og Nikolai Christian Grove Prebensen.

Nansen fikk posten i London 1906–1908) og ble utnevnt til Norges første minister der. Fritz Wedel Jarlsberg (1855–1942) ble minister i Paris. Paul Benjamin Vogt (1863–1947) fikk Stockholm og Nikolai Christian Grove Prebensen (1850–1938) St. Petersburg. Regjeringens henstilling til København om agrément for Ove Gude ble ikke innvilget, fordi Sverige lot dansk UD forstå at det ikke ville ses som heldig at de forente rikers tidligere sendemann kom tilbake som norsk minister. Regjeringen utpekte da Georg Francis Hagerup (1853–1921).

Referanser

1. G. R. Berridge og Alan James: A dictionary of diplomacy, 2. utgave, Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2003, s. 174.
2. Jeremy Black: A History of Diplomacy, London: Reaktion Books, 2010, s. 153.
3. Artikkel 14 i Vienna Convention on Diplomatic Relations Arkivert 10. september 2012 hos Wayback Machine., United Nations Treaty Collection.
4. Iver B. Neumann og Halvard Leira: Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905–2005, Oslo: Pax Forlag, 2005, s. 544.

Autoritetsdata