Michael Ende (født 1929, død 1995) var en tysk forfatter, særlig kjent for fantasybarnebøkene Momo, eller Kampen om tiden (1973) og Den uendelige historie (1979), som begge er filmet.
| Michael Ende | |||
|---|---|---|---|
| Født | Michael Andreas Helmut Ende 12. nov. 1929[1][2][3][4]  Garmisch-Partenkirchen[5][6][7] | ||
| Død | 28. aug. 1995[1][2][4][8] (65 år) Filderstadt[7] | ||
| Beskjeftigelse | Skribent,[9] barnebokforfatter, manusforfatter, science fiction-forfatter, novelleforfatter, fantasy-forfatter | ||
| Ektefelle | Mariko Satō (1989–1995) Ingeborg Hoffmann (1964–1985) | ||
| Far | Edgar Ende[10] | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Waldfriedhof München | ||
| Morsmål | Tysk | ||
| Språk | Tysk[11][12] | ||
| Utmerkelser | 8 oppføringer
Fortjenstkors med bånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Sølvgriffelen (1983) Großer Preis der Deutschen Akademie für Kinder- und Jugendliteratur e.V. Volkach (1980) Bayerischer Poetentaler (1986) Pipe Smoker of the Year (1986)[13] Pier Paolo Vergerio European Prize for Children's Literature (1981) (for verk: Den uendelige historie)[14] Kurd-Laßwitz-Preis (1996) Hugo-Jacobi-Preis (1967) | ||
| Viktige verk | Den uendelige historie, Momo, eller Kampen om tiden, Jim Knapp og Lukas lokomotivfører, The Night of Wishes, Jim Button and the Wild 13, Mirror in the Mirror: A Labyrinth | ||
| Nettsted | https://michaelende.de/de | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Han var sønn av den surrealistiske maleren Edgar Ende og Luise Bartholomä; moren arbeidet i en gullsmedforretning. Oppveksten var i et bohempreget kunstnermiljø med farens kolleger.[15][16][17] Boka Speilet i speilet (1984) er omtalt som «en indre dialog med faren», og inneholder også et utvalg av farens bilder.[15][18][19]
Han begynte på skuespillerutdanning i München i 1948, og fikk etterhvert små roller på teatre i Nord-Tyskland.[15] Fra 1954 var han også filmkritiker for Bayerischer Rundfunk, og begynte å skrive små bidrag til politiske/litterære cabaretforestillinger.[15][18] I 1956 førte en krise til at han forlot teatret, og begynte å arbeide med sin første bok, Jim Knapp.[15] Boka begynte som en venns bestilling av en bildeboktekst, men vokste etterhvert slik at det opprinnelige manuset ble delt i to, og utkom som to bøker om Jim Knapp i 1960 og 1962.[18] Manuset var refusert av mer enn ti forlag før det ble utgitt.[15][18]
Ende giftet seg i 1964 med skuespillerkollegaen Ingeborg Hoffman i 1964;[15][18] paret bosatte seg etterhvert i Italia.[15][20] Etter at Ingeborg Ende døde i 1985 bosatte han seg i München igjen, hvor han i 1989 giftet seg med sin japanske oversetter Mariko Sato.[15]
Ende var inspirert av den tyske romantikkens kunsteventyr (som E.T.A. Hoffmann), av antroposofien og Rudolf Steiner, og av okkulte fenomen;[21][22] og også av Novalis.[18] Budskapet i bøkene kan oppsummeres som «en åndelighet som setter det indre mennesket fremst», noe som «appellerer til mennesker i teknikkens tidsalder».[18]
Endes skrivestil behandler kompliserte tema i en bevisst enkel stil.[18] Samtidig har bøkene, med hyppig dialog, også noe av teateret ved seg.[18] Momo utspiller seg da også delvis i et amfiteater.[23] Momo er en kritikk av tidsånden, og en oppfordring til å prioritere på en annen måte, mer lyttende og nærværende.[18] Boka ble filmet i 1986 og 2001. Ende illustrerte boka selv.[18]
Den originale utgaven av Den uendelige historie (1979) var trykt med tekst i to farger – rødt og grønt, for å markere forskjellen mellom den realistiske verden og fantasiverdenen Fantasia. I den realistiske rammefortellingen i boka rømmer hovedpersonen Bastian Balthazar Bux (11 år) fra noen bøller, og gjemmer seg i et antikvariat. I antikvariatet finner Bastian boka «Den uendelige historie», som han begynner å lese i. Boka handler om landet Fantasia og hendelser der. Etter hvert trekkes Bastian inn i fiksjonsfortellingen. Ende var skuffet over filmen Den uendelige historien (1984); han mente at den var en forflatet og trivialisert versjon av boka.[18][24]
I bildeboka Ofelias skyggeteater (1988) lar han en aldrende suffløse få spille hovedrolle for første gang i livets siste fase.[18][25] Ende «løfter på Jungs vis fram skyggen som veiviser til de skapende kreftene i mennesket.»[18]
- Jim Knopf und Lukas der Lokomotivführer, 1960 (Jim Knapp og Lukas lokomotivfører, 1989)
- Jim Knopf und die Wilde 13, 1962 (Jim Knapp og De ville 13, 1989)
- Die Spielverderber, 1967
- Das Schnurpsenbuch, 1969
- Tranquilla Trampeltreu die beharrliche Schildkröte, 1972
- Momo, 1973 (Momo, eller Kampen om tiden, 1986)
- Das kleine Lumpenkasperle, 1978 (Den vesle filledokka, 1997)
- Das Traumfresserchen, 1978 (Drømmeslukeren, 1978)
- Lirum Larum Willi Warum, 1978 (Nysgjerrigpeter, 1996; norske utgave i 1995, som en del av Trylleskolen og andre eventyr)
- Die unendliche Geschichte, 1979 (Den uendelige historie, 1983)
- Der Lindwurm und der Schmetterling oder Der seltsame Tausch, 1981 (Mildeklo og Klaprefot, eller Byttehandelen, 1994)
- Das Gauklermärchen, 1982. Operalibretto
- Die Schattennähmaschine, 1982
- Der Goggolori, 1984. Operalibretto
- Filemon Faltenreich, 1984
- Norbert Nackendick, 1984 (Norbert Nesegrev, eller Det nakne neshornet, 1995)
- Der Spiegel im Spiegel. Ein Labyrinth, 1984 (Speilet i speilet: en labyrint, 1987). For voksne
- Die Archäologie der Dunkelheit, Gespräche über Kunst und das Werk des Malers Edgar Ende, 1985. For voksne
- Trödelmarkt der Träume. Mitternachtslieder und leise Balladen, 1986
- Die Jagd nach dem Schlarg. Variationen in Lewis Carrolls gleichnamigem Nonsensgedicht, 1987. Operalibretto
- Ophelias Schattentheater, 1988 (Ofelias skyggeteater, 1988)
- Der satanarchäolügenialkohöllische Wunschpunsch, 1989 (Trylledrikken, 1990)
- Die Geschichte von der Schüssel und vom Löffel, 1990 (Historien om øsa og suppeterrinen, 1997)
- Lenchens Geheimnis, 1991
- Das Gefängnis der Freiheit, 1992 (Frihetens fengsel, Damm, 1994). For voksne
- Der lange Weg nach Santa Cruz, 1992 (Den lange veien til Santa Cruz, 1993)
- Der Rattenfänger, 1993. Operalibretto
- Der Teddy und die Tiere, 1993
- Die Vollmondlegende, 1993. . For voksne
- Michael Endes Zettelkasten. Skizzen und Notizen, 1994
- Die Zauberschule und andere Geschichten, 1994 (Trylleskolen og andre eventyr, 1995)
- Der Niemandsgarten. Aus dem Nachlass, 1998. For voksne. Posthum
- Die Zauberschule im Wünschelreich, 1999. Posthum.
- Vom Wunsch aller Wünsche und andere Geschichten, 1999. Posthum
- Die Rüpelschule, 2002 (Rampeskolen, 2002). Posthum
- 1961 Deutscher Jugendliteraturpreis for Jim Knapp og Lukas lokomotivfører
- 1967 Hugo-Jacobi-Preis
- 1974 Deutscher Jugendliteraturpreis for Momo
- 1979 Buxtehuder Bulle für Den uendelige historie
- 1980 Großer Preis der Deutschen Akademie für Kinder- und Jugendliteratur e.V. Volkach
- 1980 Wilhelm-Hauff-Preis for Den uendelige historie
- 1981 Internationaler Janusz-Korczak-Literaturpreis for Den uendelige historie
- 1982 Lorenzo il Magnifico-Preis der Accademia Internazionale Medicea (AIM)
- 1983 Sølvgriffelen (Nederland) for Den uendelige historie
- 1989 Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
- 1990 La vache qui lit (Østerrike) for Trylledrikken
- 1996 Kurd-Laßwitz-Preis for Den lange veien til Santa Cruz
- Fire dukkefilmer med Jim Knapp 1961, 1962, 1977 og 1978
- Den uendelige historien, 1984
- Momo, 1986
- Den uendelige historien II (1990)
- The NeverEnding Story III (1994).
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
