Metallbinding

Metallbindinger er en kjemisk binding mellom metallatomer. Metallatomene deler alle elektronene mellom seg og det er det som gir dem de karakteristiske egenskapene. Metallbindinger ble oppdaget av Frederick Louise i 1922. Atomene ligger lagvis, pakket som kuler. Metallatomene avgir e^-1 til en mobil elektronsky som omslutter atomene (elektronene er delokalisert).

Metallbinding i kobber

Metallbinding, betegnelse på en kjemisk binding mellom metallatomer, i metaller, legeringer og intermetalliske forbindelser. Metallbindinger oppstår mellom atomer med lav elektronegativitet, og beskrives populært som en elektronsky som ligger mellom positivt ladde metallioner. I denne beskrivelsen er den kjemiske bindingen ikke mellom atomene, men de positive metallatomene tiltrekkes av den negativt ladde skyen. En viktig konsekvens er at man kan forskyve metallatomene i forhold til hverandre uten å svekke bindingene, hvilket medfører at metaller kan deformeres uten å miste sin styrke.^[1]

Generelt

Metallatomene gir fra seg alle valenselektronene og putter dem i en felles «pott». Alle valenselektronene er felles. Elektronene er ikke bundet til kjernen, men flyter fritt rundt metallionene. De flyter mest rundt i ytterkantene, det er få elektroner innerst i metallet.

I et metall ligger atomene side om side, oppå hverandre og parallelt skrått ovenfor hverandre, i tilsynelatende uendelig lange rekker. Metallene har lav ioniseringsenergi, det vil si energien det kreves for å fjerne elektroner, og derfor har metaller den egenskapen at mange atomer kan dele de ytterste elektronene.

Egenskaper

• Elektronhinnen gir dem en spesiell glans.
• Metaller er smidig, fordi elektronene (som holder stoffet sammen) kan bevege seg fritt.
• Metaller leder strøm og varme godt. Det er fordi strøm er en strøm av elektroner.