From Wikipedia, the free encyclopedia
Sanitetsbind, ofte kalt menstruasjonsbind, mensbind, damebind eller bare bind, er vatterte stoffbind som skal suge opp blod og utflod, særlig under mensen, den månedlige menstruasjonen hos kjønnsmodne jenter og kvinner som ikke er gravide. Moderne menstruasjonsbind er engangsbind som legges i trusa og kastes etter bruk. Mange benytter isteden tampong som menstruasjonsbeskyttelse, en absorberende bomullshylse som føres inn i skjeden. Nyere alternativ er damebeger eller menskopp, en myk kopp som bæres i skjeden og tømmes jevnlig.
Sanitetsbind kan også brukes ved andre tilstander, for eksempel hos kvinner som nylig har født eller pasienter med utflod eller blødninger.
De fleste produsentene av engangsbind tilbyr følgende typer: normal, normal med vinger, lang, lang med vinger og nattbind. En kan også velge mellom ultra- eller maxibind. Miljø- og ressursvennlige tøybind som kan vaskes og brukes om igjen, kan kjøpes ferdig eller sys selv.
_151_Periodenbinde.png)
Fram til 1940-tallet strikket, heklet eller sydde de fleste kvinnene i Norge sine egne mensbind.[1][2] Dette var kluter og stofflapper som de måtte vaske. Det ble også brukt andre, improviserte og billige løsninger for å beskytte seg.
De første fabrikkproduserte damebindene kom like før 1900.[trenger referanse] I 1920 lanserte det amerikanske selskapet Kimberly-Clark produktet «Kotex», det første mensbindet som kvinnene kunne kaste etter bruk.[trenger referanse] Materialet i engangsbindet ble laget av papirmasse, hadde fire ganger bedre sugeevne enn bomull og var forholdsvis billig.[trenger referanse] Det ble opprinnelig utviklet til bruk i bandasjemateriell for sårede soldater under første verdenskrig, men materialet skiftet bruksområde da produsenten ville utnytte produksjonskapasiteten etter freden høsten 1918.[3] Kimberly-Clark fulgte opp med «Kleenex», engangslommetørklær i papir, i 1924. Selskapet hadde i 2017 omkring 42 000 ansatte.[trenger referanse]
_152_Periodenbinde.png)
Produksjonen av moderne varianter i Norge startet opp etter andre verdenskrig. Rimelige og effektive engangsbind ble vanlig i løpet av 1950- og 1960-åra.
Norsk bindproduksjon skjedde blant annet ved bedriften A/S SABA i Tønsberg.[4] I 1954 utviklet SABA «Saba de-Luxe – bindet med bomull» som var dyrt, men skulle være bedre enn konkurrentenes.[4][5] Nyvinningene førte til økt salg fra denne produsenten, som solgte 400.000 10-pakninger i 1954 og ca. 4,5 millioner 10-pakninger i 1960.[4]
Tidlige engangsbind ble brukt sammen med et diskret hoftebelte eller festet med nåler eller spenner. Siden kom blant annet «Saba Self Sit», bind som ikke skulle knyttes fast, men isteden hadde et lag skumgummi for å holde seg på plass i tettsittende underbukser.[6] Nyere typer brukte dobbeltsidig teip.
Fram til 1960-åra ble menstruasjon betraktet som noe privat det var upassende å snakke offentlig om. Lenge var det heller ikke lov å annonsere for hygieneartikler.[trenger referanse] Slike produkter ble på 1950-tallet fortsatt ikke utstilt i vanlige butikker, men solgt diskret under disken. Noen rev også av merkene og la varene i gråpapir.[2] Fram til rundt 1960 hadde mensbeskyttelse stort sett blitt solgt på apotek og i damekonfeksjonsforretninger, men ble siden vanlig i norske dagligvarebutikker.[2]
Tamponger var tidligere forbudt i Norge på grunn av frykten for helseskade, men ble lov å selge fra slutten av 1950-tallet.[2] I 1962 inngikk A/S SABA avtale med den svenske produsenten Mölnlycke AB om enerett til å selge tampongmerket «o. b.» i Norge. På 1990-tallet brukte rundt 20 prosent av menstruerende kvinner tamponger istedenfor bind.[2][7]
Også i dag kan en kjøpe tøybind som vaskes etter bruk.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
