Melitaea er en slekt av sommerfugler som tilhører gruppen rutevinger (Melitaeini) i den artsrike familien flikvinger (Nymphalidae). De er stort sett ganske små, brun- eller gulaktige sommerfugler, ofte med mørkt nettmønster på vingene. Det forekommer tre arter i Norge.
Små til middelsstore (vingespenn 25 – 50mm) sommerfugler, relativt spinkelt bygde. Som hos de aller fleste flikvinger er frambeina reduserte. Sugesnabelen er velutviklet, antennene middels lange og tydelig kølleformede. Vingene er avrundede, ikke flikete langs ytterkanten. Fargen kan variere en god del, men er ofte gul- eller rødaktig med et mørkt nettmønster. Noen har også mørk grunnfarge. Bakvingenes underside har ofte vekselvise hvite og brunlige tverrbånd, kantet med svart. Larvene er dekket med torner, puppene knudrete.
Rutevingene er ikke spesielt sterke flygere, og de fleste artene er nokså stedbundne med små, lokale kolonier. De finnes særlig på blomsterenger, og de fleste nordiske artene har larver på planter i maskeblomstfamilien (Scrophulariaceae). Larvene lever selskapelig i silkespinn. De tar opp forsvarsstoffer fra næringsplantene og er derfor trolig usmakelige for rovdyr. De overvintrer som larver.
Arten prikkrutevinge (Melitaea cinxia) har blitt studert gjennom mange år av populasjonsøkologer, først og fremst på Åland i Finland. Denne sjeldne og truede arten har en meget interessant bestandsstruktur. Bestanden består av mange nesten isolerte småbestander (lokalpopulasjoner) som til sammen danner en såkalt metapopulasjon. Hver lokalpopulasjon teller oftest bare noen ti-talls individer. Disse lokalpopulasjonene er ikke stabile over tid, før eller senere vil de fleste dø ut. Men siden det er en viss vandring mellom engene der de lever (som ligger spredt i et skogslandskap), blir de brukbare lokalitetene rekolonisert og nye lokalpopulasjoner oppstår. På denne måten er metapopulasjonen relativt stabil, selv om de lokale bestandene den består av hver for seg ikke er levedyktige over tid. Funnene som er gjort i studiene av prikkrutevingen har fått stor betydning for forståelsen av bestandsdynamikk og for bevaring av sjeldne arter.
Rutevingene lever ofte på sjeldne lokalitetstyper, og de har begrenset spredningsevne. Dette har medført at forholdsvis mange arter i denne gruppen er utrydningstruede. I Norge regnes prikkrutevingen som truet.
Melitaea centralasiae i Mellicta-guppen
Slekten er delt opp i uformelle artsgrupper som (forhåpentligvis?) representerer monofyletiske grupper.
