From Wikipedia, the free encyclopedia
Megalittiske monument er steinsettinger fra steinalderen og den eldre vesteuropeiske bronsealderen, vanligvis oppført av en eller flere store megalitter. De fleste megalittiske monumenter er graver, som for eksempel dysser, ganggraver eller hellekister.
Mange megalitter har antagelig hatt til hensikt å bidra til å bestemme viktige astrologiske hendelser som datoer for solverv og jevndøgn (se arkeologisk astronomi). Skålmerker på megalitter har antagelig representert stjerner og således benyttet for å vise stjernehimmelens orientering ved hjelp av megalittmonumentet.
En megalitt er en stor stein som har blitt brukt til å bygge en struktur eller et monument enten alene eller sammen med andre steiner. Megalittisk betyr gjort av slike steiner, men benytter seg av et system av sammenlenking uten bindemiddel som mørtel eller sement. Ordet megalitt kommer fra gammelgresk μέγας mégas som betyr stor, og λίθος líthos som betyr stein.[1][2]
Begrepet kan bli brukt for å beskrive bygninger reist av folk fra mange steder i verden som levde i ulike epoker. Tidlig på 1900-tallet mente noen forskere at alle megalitter tilhørte en global megalittkultur, den såkalte hyperspredningsteorien (engelsk hyper diffusionism) som ble fremmet av blant andre Grafton Elliot Smith og William James Perry. Denne tanken har ikke mange tilhengere i dag. Man kan likevel tenke seg at det innenfor et mindre område som for eksempel Europa har eksistert en felles kulturutveksling som har strukket seg fra Malta i sør til England i vest og Sverige i nord.
Nabta Playa var en gang en stor innsjø i den nubiske ørken, lokalisert rundt 800 km sør for dagens Kairo. På 4000-tallet hadde folket i Nabta Playa bygget verdens første kjente astronomiske anordning, rundt 1000 år før det tilsvarende Stonehenge i England.[3]
Forskning har vist at det er en forhistorisk kalender som nøyaktig markerer sommersolverv. Funnene indikerer at regionen var befolket sesongbetont, antagelig kun om sommeren da den lokale innsjøen var fylt med vann for beitende kyr.[4][5]
I vestlige Europa og rundt Middelhavet ble megalitter vanligvis reist stående i løpet av den neolittiske perioden eller i den sene steinalderen og i bronsealderen (4500 – 1500 f.Kr.). Kanskje er den mest berømte megalittiske strukturen Stonehenge i England, det finnes også mange andre som er kjente.
Den franske arkeologen Comte de Caylus var den første til beskrive Carnac-steinene som er mest kjent for sine lange rekker av forhistoriske bautasteiner. Anlegget er det største av sitt slag i verden. Legrand d'Aussy introduserte begrepene menhir (= bauta) og dolmen (= dysse), begge tatt fra bretonsk språk, inn i den arkeologiske terminologien. Han tolket megalittene som galliske gravkamre eller gravstøtter. Megalittiske minner finnes over det meste av Frankrike. De største er utstyrt med hvert sitt nasjonale monumentsenter (Centre des Monuments Nationaux). Tre av disse finnes i Bretagne: Barnenez, Carnac og Locmariaquer, henholdsvis ved den største gravrøysa, det største bautafeltet og den største bautaen.
I Storbritannia gjorde fortidsminneforskerne og antikvarene John Aubrey og William Stukeley tidlige undersøkelser på megalitter. I 1805 utga Jacques Cambry en bok med den lange tittelen Monuments celtiques, ou recherches sur le culte des Pierres, précédées d'une notice sur les Celtes et sur les Druides, et suivies d'Etymologie celtiques, hvor han foreslo en keltisk steinkult. Denne fullstendig grunnløse forbindelsen mellom druider og megalitter har siden forblitt en standhaftig oppfatning hos folk flest.
I Belgia er det et megalittsted ved Wéris, en liten by utenfor Ardennes. I Nederland kan man finne megalittstrukturer i nordøst i den nåværende provinsen Drenthe.
Knowth er en ganggrav (dansk «jættestue», svensk «gånggrift») i det neolittiske komplekset Brú na Bóinne på Irland. Det har mer enn en tredjedel av det totale antallet av eksempler på megalittisk kunst i hele Vest-Europa med over 200 dekorerte steiner som er funnet via utgravninger.
Mange megalittmonumenter var gravhauger som ofte ble brukt på nytt av ulike generasjoner. Kammervarder er en vanlig type av kollektive graver. Noen av disse er ganggraver som oftest er bygd av et steingjerde som vegger og med megalitter med et rundt gravkammer dekket av en rund haug og med en rett passasje eller korridor ut fra haugens midtre. Gallerigraver har et langt megalittkammer med parallelle sider i langstrakt haug og med en utgang i enden.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
