britisk sanger From Wikipedia, the free encyclopedia
Matt Monro (født Terence Edward Parsons 1. desember 1930 i London i England, død 7. februar 1985 samme sted[2]) var en engelsk sanger og underholder med internasjonal suksess i 1960- og 1970-årene. Han var kjent som «mannen med den gyldne stemmen»[3] og han underholdt på kabareter, nattklubber, konsertsaler og stadioner over hele verden i løpet av sin 30 år lange karriere. AllMusic har omtalt Monro som en av de mest undervurderte popsangerne fra 1960-årene og med «den enkleste, mest perfekte barytonen i bransjen».[4] Flere av musikkutgivelsene hans havnet på topp ti i Storbritannia, blant dem «Portrait of My Love», «My Kind of Girl», «Softly As I Leave You», «Walk Away» og «Yesterday» (opprinnelig med The Beatles).[5] Han spilte også inn musikk til flere filmer, blant annet «From Russia with Love» til James Bond-filmen med samme navn, «Born Free» til filmen med samme navn og «On Days Like These» til filmen Den ville biljakten.
| Matt Monro | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Terence Edward Parsons 1. des. 1930  London | ||
| Død | 7. feb. 1985[1] (54 år) London | ||
| Beskjeftigelse | Sanger, plateartist | ||
| Utdannet ved | Elliott School | ||
| Barn | Matt Monro Jnr | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Utmerkelser | Genesis Award | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Pseudonym | Matt Monro | ||
| Sjanger | Populærmusikk | ||
| Instrument | Vokal | ||
| Stemmetype | Baryton | ||
| Aktive år | 1956– | ||
| Plateselskap | Decca Records | ||
| Nettsted | http://www.mattmonro.com/ | ||
| IMDb | IMDb | ||
Monro ble født i 1930 som Terence Edward Parsons i Shoreditch i London[6] og hadde skolegangen ved Duncombe School i Islington og Elliott School i Putney.[7] Han ble oppdaget som sanger da han tjenestegjorde for det britiske forsvaret i Hongkong.[8] Han stilte siden jevnlig opp i Radio Rediffusions talentshow Talent Time. Han deltok så mange ganger, at radioverten Ray Cordeiro ga ham en egen radiokonsert. Kravet var at Monro ikke skulle melde seg på Talent Time flere ganger, slik at andre også kunne få slippe til. Monro godtok avtalen, og radiokonserten ble sendt 27. juni 1953.[9]
I 1956 hadde Monro blitt fast vokalist for BBCs faste showband. Han ble særlig inspirert av pianisten Winifred Atwell, som ble mentoren hans. Det var også Atwell som fant på artistnavnet «Matt Monro» og som hjalp ham med å få platekontrakt med Decca Records.
I 1957 slapp Monro albumet Blue and Sentimental. Selv om albumet ble godt mottatt blant anmeldere, slet Monro med å nå gjennom blant mange andre unge, mannlige sangere i slutten av 1950-årene. Mot slutten av tiåret hadde mistet mye av sin popularitet og trakk seg fra artistlivet. Han og konen Mickie levde på hennes lønn, og fra hans royalty fra en tv-reklamelåt. I 1959 spilte han inn countrysangen «Bound for Texas» til filmen The Chaplin Revue. Dette ble den første av Monros mange filmmusikk-innspillinger.
I 1960 produserte han Peter Sellers-albumet Songs for Swingin' Sellers. I forbindelse med dette, ba musikkprodusenten George Martin Monro om å spille inn en parodisang i Frank Sinatra-stil. Innspillingen skulle hjelpe komikeren Peter Sellers til å lage sin egen versjon, men Sellers likte Monros versjon så godt at han brukte den på albumet under navnet «Fred Flange». Dette ble starten på et livslangt vennskap mellom Monro og Martin, og Monro skrev senere kontrakt med Martins plateselskap Parlophone, under EMI. Sammen ga de ut singelen «Portrait of My Love» i 1960, og låten nådde tredjeplass på UK Singles Chart.[5]
Året etter kåret Billboard ham til den beste internasjonale artist, og i februar 1961 vant han ITVs sangkonkurranse A Song for Britain med «My Kind of Girl».[10] Han fulgte opp med singlene «Softly as I Leave You» i 1962, og tittellåten til James Bond-filmen From Russia with Love i 1963.
I 1964 representerte han Storbritannia i Eurovision Song Contest med låten «I Love the Little Things». Til tross for en sterk fremføring og toppoeng fra den norske juryen, endte han på andreplass, langt bak 16-åringen Gigliola Cinquetti fra Italia.[11]. Han fikk senere en hit med The Beatles' «Yesterday» i 1965, og utga den allerede før The Beatles rakk å gjøre det selv.
I 1966 sang Monro tittelsangen til den oscarvinnende filmen Born Free. Låten ble etter hvert hans signaturlåt og var hans andre samarbeid med komponisten John Barry, etter From Russia With Love. Monro spilte inn ytterligere to sanger av Barry: «Wednesday's Child» (fra filmen The Quiller Memorandum) og «This Way Mary» (fra Mary, Queen of Scots). Både «Born Free» og «On Days Like These» (fra filmen Den ville biljakten) hadde tekst av Don Black.
I 1960-årene spilte han også inn flere sanger av den østerrikske musikeren Udo Jürgens. Den første, «Warum, nur warum» kom i 1964, og senere kom «Was ich dir sagen will» Sistnevnte ble oversatt til engelsk med tittelen «The Music Played», og til spansk med tittelen «Alguien canto». Den spanske versjonen ble en hit i Spania i 1969.[12] Monro spilte også inn en engelsk versjon av Jürgens Eurovision-vinner fra 1966, «Merci, Chérie», men nådde aldri den britiske singellisten.
31. desember 1976 fremførte Monro låten «Walk Away» på BBC1-showet A Jubilee of Music, som feiret britisk popmusikk og dronningen Elizabeth IIs kommende sølvjubileum som Storbritannias dronning.
Monro ble også kjent i USA da «My Kind of Girl» (1961) og «Walk Away» (1964) nådde topp 40 på Billboard-listen. I 1966, etter Nat King Coles død, flyttet EMI Monro fra Parlophone til Capitol Records. Han flyttet senere til California og spilte inn flere album med amerikanske arrangører. Senere vendte han tilbake til Storbritannia og signerte for EMIs Columbia Records. I 1970 ga han ut sitt siste USA-album, Close to You, men det fikk ingen større kommersiell suksess hverken i USA eller Storbritannia. Han fortsatte å opptre og turnere helt frem til sin død, og han ga ut en siste singel i 1984.
Monro var en storrøyker og slet med alkoholisme i 1960-årene.[13] Han døde 54 år gammel av leverkreft 7. februar 1985 på Cromwell Hospital i Kensington i London.[14] Han etterlot seg konen Mickie og tre barn: Mitchell, Michele og Matthew.[15] Etter hans død ble Monro hyllet av fans og andre musikere. Blant annet sa Frank Sinatra: «Om jeg måtte velge de tre beste mannlige vokalistene i sangbransjen, hadde Matt vært én av dem. Tonehøyden hans var rett på spikeren, uttalen perfekt og sangforståelsen var gjennomført».[16]
I forbindelse med 20-årsmarkeringen for Monros død i 2005, ble det fornyet interesse for musikken hans. Det ble gitt ut et samlealbum på CD og en konsert-DVD, som begge gikk inn på topp ti-listene i Storbritannia. BBC laget også en tv-dokumentar om Monro.[17] I 2007 kom samle-CD-en From Matt With Love som også nådde topp 40 på den britiske albumlisten.
Høsten 2005 turnerte sønnen Matt Monro jr. Storbritannia rundt med en hyllestkonsert i forbindelse med 20-årsmarkeringen for farens død. EMI gjenutga også albumen Matt Sings Monro fra 1995. På albumet sang Matt Monro jr. farens sanger, og med farens stemme lagt til. Datteren Michele har skrevet en biografi om faren: The Singer's Singer: The Life and Music of Matt Monro.
| År | Album | Høyeste plassering | Sertifiseringer† |
|---|---|---|---|
| UK [18] |
BPI (UK) [19] | ||
| 1965 | I Have Dreamed | 20 | Ingen sertifiseringer |
| 1966 | This Is the Life! | 25 | |
| 1967 | Invitation to the Movies | 30 | |
| 1980 | Heartbreakers | 5 | Gull |
| 1982 | Matt Monro – The Very Best of Matt Monro | — | Gull |
| 2005 | The Ultimate | 7 | Gull |
| 2007 | From Matt with Love | 30 | — |
| 2010 | The Greatest | 28 | — |
† Før 1973 hadde ikke BPI noen sertifiseringsordninger for singler eller musikkalbum.
| År | Singel | Listeplasseringer | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| UK[18] | US[20] | AC[21] | AU | ||||||
| 1960 | «Portrait of My Love» | 3 | — | — | — | ||||
| 1961 | «My Kind of Girl» | 5 | 18 | 6 | 29 | ||||
| «Why Not Now?»/ «Can This Be Love» | 24 | 92 | — | 93 | |||||
| «Gonna Build a Mountain» | 44 | — | — | — | |||||
| 1962 | «Softly As I Leave You»/ «Is There Anything I Can Do» | 10 | 116 | — | — | ||||
| «When Love Comes Along» | 46 | — | — | — | |||||
| «My Love and Devotion» | 29 | — | — | — | |||||
| 1963 | «From Russia with Love» | 20 | — | — | — | ||||
| 1964 | «Walk Away» | 4 | 23 | 5 | 6 | ||||
| «For Mama» | 23 | 135 | — | — | |||||
| 1965 | «Without You (I Cannot Live)» | 37 | 101 | — | 73 | ||||
| «Yesterday» | 8 | — | — | 98 | |||||
| 1966 | «Born Free»/ «Other People» | — | 126 | 35 | 4 | ||||
| «Merci Cherie»/ «Honey on the Vine» | — | — | — | 74 | |||||
| 1967 | «The Lady Smiles» | — | — | 11 | — | ||||
| «What to Do» | — | — | 22 | — | |||||
| 1968 | «The Music Played» | — | — | 15 | 25 | ||||
| 1970 | «He Ain't Heavy, He's My Brother» | — | — | — | 72 | ||||
| 1973 | «And You Smiled» | 28 | — | — | 100 | ||||
| «—» markerer at utgivelsen ikke nådde listen. | |||||||||
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
