fransk forfatter og skribent From Wikipedia, the free encyclopedia
Marie Cathérine Sophie de Flavigny (1805–1876) var en fransk forfatter og journalist, i sin samtid også kjent under forfatterpseudonymet Daniel Stern.
| Marie d’Agoult | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Marie Catherine Sophie de Flavigny 31. des. 1805[1][2][3][4]  Frankfurt[5][6] | ||
| Død | 5. mars 1876[1][7][8][2] (70 år) Paris[9] | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, salongvertinne, historiker, dagbokskriver, lyriker, essayist, komponist, romanforfatter | ||
| Ektefelle | Charles Louis Constant d'Agoult (1827–1834)[10] | ||
| Partner(e) | Franz Liszt (1833–)[6] | ||
| Far | Vicomte Alexandre Victor François de Flavigny[11] | ||
| Mor | Elisabeth de Flavigny | ||
| Barn | Cosima Wagner (far: Franz Liszt)[6][10] Daniel Liszt (far: Franz Liszt) Anna Lager (far: Franz Liszt) Claire d'Agoult (far: Charles Louis Constant d'Agoult)[6] | ||
| Nasjonalitet | Frankrike Den første franske republikk | ||
| Gravlagt | Père Lachaise[12] grave of Marie d'Agoult | ||
| Utmerkelser | Prix Thérouanne (1873) | ||
| Signatur | |||
 | |||
Marie de Flavigny inngikk i 1827 et fornuftsekteskap med Charles Louis Constant d'Agoult, Comte d'Agoult (1790–1875) og fikk to barn med ham.
I desember 1832 ble hun kjent med den 21 år gamle klavervirtuosen Franz Liszt. De startet opp en affære og ble samboere etter separasjonen fra Charles i 1835. Liszt insisterte på at de tre barna de fikk sammen skulle oppfostres av hans mor, og Marie d'Agoult hadde lenge ingen kontakt med sine barn. Den mest kjente av dem er datteren Cosima som ble Richard Wagners hustru og etter Wagners død var mangeårig leder av Festspillene i Bayreuth.
Marie d'Agoult ble godt kjent med Liszts venner, deriblant Frédéric Chopin som dediserte Études op. 25 til henne. Hun pleiet lenge et nært vennskap med Chopins samboer George Sand, men forholdet surnet gjennom årene, spesielt etter at Sand røpet fortrolige detaljer om d'Agoult til Honoré de Balzac. Uten å anonymisere stoffet i særlig grad publiserte Balzac de intime opplysningene i romanen Béatrix. Romanens tittelbærer Béatrix de Rochefide er basert på Marie d'Agoult.
På grunn av Liszts omfattende turnevirksomhet og hans mange offentlig kjente sidesprang, brøt hun med ham i 1844. d'Agoult hadde gjennom livet affærer med flere betydelige personligheter og overskred tidens grenser for sosialt akseptabel atferd, men kan i dag heller betraktes som et tidlig eksempel på en frigjort kvinne.
Marie d'Agoult foretok mange reiser i Europa og byttet ofte bopel.
I sin ungdom var Marie d'Agout rojalist og legalist, men hun endte opp som republikaner. Politisk var hun moderat. Henri de Saint-Simon og Étienne Cabets utopiske sosialisme betraktet hun som «sjarmerende» men ineffektiv og hun avviste Louis Blanc og Pierre-Joseph Proudhons sekteriske sosialisme som irrasjonell og anarkistisk. Hun sto på at samfunnet burde ledes av velutdannede og velegnede personer og var ikke fremmed for en viss noblesse oblige. Likevel var hun en overbevist demokrat, opptatt av sosial rettferdighet og med omsorg for de fattige og avmektige. Hun støttet en liberal republikanisme basert på en universell politisk frigjøring med statlig støttede initiativ for å redusere fattigdom gjennom gradvise reformer.
Etter bruddet med Liszt i 1844 begynte hun for alvor sin karriere som journalist. I det liberale tidsskriftet La Presse presenterte hun franske litteraturinteresserte for utenlandske forfattere som Ralph Waldo Emerson, Georg Herwegh og Bettina von Arnim. Hun skrev også politiske kommentarer basert på jevnlige oppmøter i parlamentet.
Forholdet til Liszt skildret hun i den selvbiografiske romanen Nélida (1846). Etter at Essai sur la liberté (1847) fikk en svært god mottakelse i mediene, skjønte d'Agou at styrken hennes lå innen politisk analyse og kommentarvirksomhet, og gav opp fiksjonen. Essai etablerte henne som en feministisk tenker av Mary Wollstonecraft og Germaine de Staëls type.
d'Agou åpnet en litterær salong i Paris allerede i 1836. I den samlet ikke bare litterater og kunstnere seg, men i stigende grad personer som kom til å spille en politisk rolle under den kommende revolusjonen i 1848. Takket være disse bekjentskapene og som øyenvitne under selve hendelsene fikk hun et unikt grunnlag for å skrive Histoire de la Révolution de 1848 som utkom i tre bind fra 1851 til 1853. Historikere regner verket som en balansert og presis beskrivelse av hendelsene under 1848-revolusjonen.[13]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
