Magnus Ladulås

Magnus Ladulås (1240–1290) var først hertug, deretter konge av Sverige 1275–1290. Han var sønn av Birger jarl og Ingeborg Eriksdotter av Sverige.^[9][10]

Magnus Ladulås
Født		1240[1][2][3][4]
Død		18. des. 1290 Visingsö
Beskjeftigelse		Konge
Embete		Svensk monark
Ektefelle		Helvig av Holstein (1276–)[5]
Far		Birger jarl
Mor		Ingeborg Eriksdotter
Søsken		7 oppføringer Rikitsa Birgersdatter Catherine Birgersdotter of Bjelbo Ingeborg Birgersdotter of Bjelbo Eric Birgersson Valdemar Birgersson Gregers Birgersson (familierelasjon: halvbror på fars side) Benedict, Duke of Finland
Barn		Ingeborg Magnusdatter av Sverige[6] Birger Magnusson Erik Magnusson av Södermanland Valdemar Magnusson[6] Richeza Magnusdotter of Sweden
Nasjonalitet		Sverige
Gravlagt		Riddarholmskyrkan[7][8]
Våpenskjold
Magnus Ladulås på Commons

Opprør mot broren

Magnus omtales som hertug og holdt etter farens død i 1266 Södermanland som len. Forholdet til den eldre broren, kong Valdemar Birgersson, ble snart spent. Hans andre og yngre bror Erik støttet han i striden mot kongen som snart slo ut i fullt opprør etter at Valdemar kom tilbake fra en pilegrimsferd for å gjøre bot til Roma i 1274. Året etter brøt Magnus og Erik helt med Valdemar og søkte støtte hos kong Erik Klipping i Danmark, hvilket han fikk.^[11] Støttet av en dansk hær trengte Magnus og Erik inn i Vestergøtland. Med hjelp av 100 leide danske kavalerister (noen kilder sier 700) ble Valdemar beseiret i slaget ved Hova i 1275 og Valdemar ble tvunget til å flykte til Norge hvor kong Magnus Lagabøte styrte. I juli samme år ble det utført en seremoni på Morasteinen hvor Magnus ble tatt til konge. Den 24. mai 1276 ble han kronet i Uppsala. Samme år gifter han seg med Helvig av Holstein som også nedstammet fra Sverkerætten.

Megler og dommerrolle

Magnus kom deretter i uenighet med sin gamle støttespiller i Danmark, kong Erik Klipping, som nå støttet Valdemar, og Magnus ble tvunget til å avstå den sørlige delen av riket til Valdemar. Allerede i 1279 gjenerobret Magnus områdene ved at han i året i forvegen hadde sluttet fred med Danmark. Grunnen var sannsynligvis at Valdemar hadde deltatt i folkungaenes opprør i 1278 da noen av rikets stormenn hadde drept en av kong Magnus’ fortrolige, tatt kongens svigerfar til fange og beleiret Jönköping. Magnus inngikk forlik med opprørerne, men i 1280 hadde sjansen til å angripe tilbake, fikk dem fanget og halshugget opprørets leder. Deretter kunne han styre i fred og ro. I den krigen som oppsto mellom Norge og Danmark inntok han en meglerrolle og ble utsett i 1285 som en dommer som skilte mellom Norge og Hansabyen Lübeck. Norge fikk svært få fordeler av den dommen som kong Magnus Ladulås dømte, men måtte bite det i seg, selv om boten tømte den norske statskassen.

I 1285 kom han også til en overenskomst med Gotland som lenge hadde hatt en selvstendig stilling, og øya i Østersjøen ble knyttet tettere inntil riket. Da det oppsto en tvist mellom borgerne i Visby og bøndene på Gotland avgjorde kong Magnus striden i kraft av sin posisjon.

I likhet med sin far opprettholdt Magnus freden i landet og fikk derfor det hedrende tilnavnet ‘Ladulås’ i betydningen at «han satt lås for bondens lada» (lada = låve).

Modernisering av riket

Gjennom Alsnö-forordningen utstedt en gang i 1279–1280 forbød han voldshandlinger og gjennom Skänninge-forordningen i 1284 søkte han å fjerne blodhevnen, spesielt med forordningen om kongefreden. Den første forordningen inneholdt blant annet skattefrihet for den som gjorde krigstjeneste til hest, og med det oppsto en av de første grunnene til dannelsen av den nye adelen.^[12]

Gjennom disse forordningene ble forholdene mellom kongen og stormennene ordnet og det ble gitt regler som regulerte krigstjenesten. Gjennom privilegier utferdet i Söderköping i 1281 ble kirken i sin helhet fritatt skatter og kommende pålegg.^[12] Det ble også gjort en omlegging av skattesystemet. I løpet av 1280-tallet omtales også et «kongens råd», en rådgiverkrets som kunne tre i funksjon om tronefølgen ved kong Magnus frafall i tilfelle ennå ikke var myndig.

Magnus ble begravd i Stockholms fransiskanerkirke, Riddarholmskyrkan. Her finnes et monument som den senere kong Johan III av Sverige oppførte.

Ekteskap og barn

Magnus Ladulås giftet seg i Kalmar den 11. november 1276 med Helvig av Holstein (død 1324/1326), datter av grev Gerhard I av Holstein. Paret fikk følgende barn:

• Erik Magnusson (omkring 1277–1279)
• Ingeborg Magnusdatter av Sverige (1277/1279–1319), gift med den danske kongen Erik Menved (1274–1319)
• Birger Magnusson av Sverige (1280/1281–1321), konge av Sverige
• Erik Magnusson av Södermanland (omkring 1282–1318), hertug av Södermanland. Døde av sult i 1318 Nyköpingshus' festning etter å ha blitt satt i fengsel av sin bror, kong Birger. Gift med norsk Ingebjørg Håkonsdatter av Norge.^[13]
• Valdemar Magnusson (omkring 1285–1318), hertug av Finland og (1310) av Öland. Døde av sult i 1318 i Nyköpingshus' festning etter å ha blitt satt i fengsel av sin bror, kong Birger.
• Rikissa Magnusdatter av Sverige (1285/1287–1348), abbedisse i St. Klara kloster i Stockholm

Referanser

1. Biografiskt lexikon för Finland, «Magnus Ladulås», Biografisk leksikon for Finland ID 4013-1416928956619^{[Hentet fra Wikidata]}
2. Gemeinsame Normdatei, GND-ID 120770377, besøkt 14. august 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
3. Sapere Encyclopedia, oppført som Magnus (re di Svezia), De Agostini ID Magnus+(re+di+Svezia)^{[Hentet fra Wikidata]}
4. The National Biography of Finland, oppført som Maunu Ladonlukko, Kansallisbiografia-ID 129, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
5. The Peerage person ID p11288.htm#i112875, besøkt 7. august 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
6. The Peerage^{[Hentet fra Wikidata]}
7. Stockholms stadsmuseum, «Dags för ny gravöppning i Riddarholmskyrkan», YouTube-videoidentifikator obgnsSMODIw, besøkt 17. november 2019^{[Hentet fra Wikidata]}
8. Riddarholmskyrkan - inventories and graves, side(r) 375, besøkt 15. november 2019, «Konungarna Maghus Ladulås och Karl Knutssons gravar»^{[Hentet fra Wikidata]}
9. (no) «Magnus Ladulås» i Store norske leksikon
10. Kongens makt og ære : skandinaviske herskersymboler gjennom 1000 år. Universitetets Oldsaksamling. 1985. s. 81-82. ISBN 8271810480.
11. Joys, Charles (1963). Vårt folks historie. 3: Fra storhetstid til unionstid. Aschehoug. s. 134.
12. Vår kulturarv. 2 : Europeisk kultur spirer. København: Forlaget for Faglitteratur. 1963. s. 78.
13. Ingeborg Mikkelsdatter Hoel (2015). «Dronning Eufemia og Oslo». St. Hallvard. Oslo Byes Vel. s. 5-16.

Forgjenger  Valdemar Birgersson	Konge av Sverige 1275–1290	Etterfølger Birger Magnusson