Leonid Andrejev

Leonid Nikolajevitsj Andrejev (1871–1919) var en russisk dramatiker og forfatter. Hans krev 25 skuespill og er spesielt kjent for stykket Han som får ørefikene (1915). Han skrev også flere romaner og noveller og regnes som ekspresjonismens far i russisk litteratur.

Leonid Andrejev
Født		9. aug. 1871[1][2][3][4] Orjol[5][6][7][8]
Død		12. sep. 1919[1][2][9][10] (48 år) Gorkovskoye (Viborgs län, Finland)[11]
Beskjeftigelse		Dramatiker,[12] skribent,[13][12][14] journalist, forteller,[12] lyriker, prosaforfatter
Utdannet ved		Juridisk fakultet ved Statsuniversitetet i Moskva (–1897)[5][8]
Barn		Daniil Andreyev
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet
Gravlagt		Molodyozhnoe (1919–1956)[15] Literatorskije mostki (1956–)[16]
Språk		Russisk[17][12][18][19]
Pseudonym		James Lynch, Л.— ев
Debuterte		1889
Aktive år		1889–
Viktige verk		The Seven Who Were Hanged
IMDb		IMDb
Signatur
Leonid Andrejev på Commons

Andrejev ble født i Orjol i en middelklassefamilie. Han utdannet seg som jurist, men satset tidlig på en litterær karriere. Med sin ekspressive, realistiske stil ble han fort en populær forfatter i årene omkring 1905-revolusjonen. Etter hvert fikk tekstene hans et mørkere preg, og i hans senere forfatterskap dominerer pessimisme og sarkasme.^[20]

Etter etter bolsjevikenes maktovertakelse i 1917 emigrerte han til Finland.

Blant hans mest kjente bøker regnes Bargamot og Garaska (Bargamot i Garaska, 1898), Storeslem (Bolsjoj sjlem, 1899), Det var en gang (Zjili-byli, 1901), Vasilij Fivejskijs liv (Zjizn Vasilija Fivejskogo, 1903), Den røde latter (Krasnyj smekh, 1904), Guvernøren (Gubernator, 1905), Mørket (Tma, 1907), De syv hengte ( Rasskaz o semi povesjannykh, 1908, norsk oversettelse i 1932), og romanen Sasjka Zjeguljov (1911).

Andrejev skrev 25 skuespill, deriblant det realistiske Professor Storitsyn (1912) og de symbolistisk-filosofiske Menneskets liv (Zjizn tsjeloveka, 1907), Til stjernene (K zvezdam, 1906) og Han som får ørefikene (Tot, kto polutsjajet posjtsjotsjiny, 1915).^[20]