tsjekkisk komponist From Wikipedia, the free encyclopedia
Leoš Janáček lytt (1854–1928) var en tsjekkisk komponist.
| Leoš Janáček | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Leo Eugen Janáček 3. juli 1854[1][2][3][4]  Hukvaldy[5][6][7] | ||
| Død | 12. aug. 1928[1][2][3][4] (74 år) Ostrava[8][6][9] Moravská Ostrava[5] | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, musikkforsker, pedagog, dirigent, librettist, lærer, folklorist, musikkritiker, musikkteoretiker, redaktør, korleder, musikkpedagog, organist | ||
| Utdannet ved | Hochschule für Musik und Theater Leipzig | ||
| Ektefelle | Zdeňka Janáčková (1881) (bryllupssted: Basilica of the Assumption of Our Lady)[10] | ||
| Far | Jiří Janáček | ||
| Mor | Amálie Janáčková | ||
| Barn | Olga Janáčková | ||
| Nasjonalitet | Keiserdømmet Østerrike Tsjekkoslovakia | ||
| Gravlagt | Ústřední hřbitov[11] | ||
| Medlem av | Sokol[12] Sokol Brno I[12] Czech Academy of Science and Art[5] | ||
| Utmerkelser | Æresdoktorat ved Mararyk-universitetet (1925)[13] | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Klassisk musikk, opera | ||
| Instrument | Orgel | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Notable verk | |||
| Jenůfa, The Cunning Little Vixen, Káťa Kabanová, The Makropulos Affair, From the House of the Dead, Sinfonietta | |||
| Signatur | |||
 | |||
Janáčeks tidlige verk er påvirket av samtidige komponister, som Antonín Dvořák, men de senere verkene er høyst originale og peker framover mot modernismen. Gjennombruddet kom med det første av de modne verkene, operaen Jenůfa, som ble uroppført i Brno i 1904[14] og som etter førstegangsoppføringen i Praha 1916 åpnet veien til verdens store operascener.[15][16]
I likhet med Dvořák og Smetana regnes Janáček som en av Tsjekkias viktigste komponister.[17][18] Janáček sto langt fra hovedstrømningene i tidens europeiske musikk – han ble en de store fornyerne på 1900-tallet og er en av de viktigste operakomponistene i musikkhistorien.
Leoš Janáček vokste opp nordøst i Mähren, som sønn av landsbylæreren Jiří Janáček (1815-1866) og Amalie Grulichová (1819-1884). Faren ville helst at sønnen skulle følge familietradisjonen og bli lærer, men musikkbegavelsen var så åpenbar at faren ga etter. I 1865 gikk Janáček på Augustinerklosteret St Thomas i Brno hvor han var med i koret under ledelse av Pavel Křížkovský og tidvis spilte orgel.[19] Mellom 1866 og 1869 gikk han på den tyske realskolen, og fra 1869 til 1872 studerte han ved den slaviske lærerskolen. I 1872 ble han musikklærer ved skolen og ledet flere kor.
Janáček studerte ved orgelskolen i Praha i årene 1874 til 1875. 1876 ble han korleder ved den filharmoniske foreningen Umělecká beseda og ble venn med Antonín Dvořák. Året etter ble han privat pianolærer for den talentfulle tolvåringen Zdeňka Schulzová (1865–1938), datter av rektor ved den slaviske lærerskolen som Janáček studerte – og senere underviste – ved. 13. juli 1881 giftet Janáček og Schulzová seg, hun var ennå ikke fylt seksten år. På Zdeňkas syttenårsdag 15. august 1882 ble datteren Olga ble født. Paret var skilt en periode, men 16. mai 1888 kom likevel sønnen Vladimír til verden. Begge barna var sykelige og døde unge.
I perioden oktober 1879 til februar 1880 studerte Janáček ved konservatoriet i Leipzig og fra april til juni 1880 i Wien hos Franz Krenn. Høsten 1881 ble han leder av den nye orgelskolen i Brno som åpnet et år senere, 15. oktober 1882. Janáček var her til han ble pensjonert i 1919; i tillegg var han dirigent ved det filharmoniske selskap fra 1881 til 1888.
9. november 1890 døde sønnen Vladimír, og 26. februar 1903 også datteren Olga samtidig som ekteskapet fortsatte å knake i sammenføyningene. Disse tunge personlige opplevelsene fikk sitt kunstneriske uttrykk i operaen Osud («Skjebne»). I 1904 ble han pensjonert fra musikklærerstillingen på lærerskolen. Samme år ble operaen Jenůfa uroppført i Brno. Det ble en stor lokal suksess, men utrolig nok klarte Janáčeks motstandere i Praha å forhindre at operaen ble oppført i hovedstadens Nasjonalteater. Først i 1916 ble operaen oppført i Praha, og med denne oppføringen fikk Janáček sitt endelige gjennombrudd.
I nært samarbeid med komponisten skrev forfatteren Max Brod tyskspråklige librettoer til fem av Janáčeks operaer, og hjalp ham med det til å slå gjennom på den internasjonale operascenen – det var utenkelig å oppføre operaer på tsjekkisk utenfor Tsjekkia, selv i Praha var det ikke selvsagt. Brod hadde den vanskelige oppgaven med å bringe teksten i overensstemmelse med en musikk som var basert på den tsjekkiske språkmelodien. Det gikk ikke uten innrømmelser fra komponisten, derfor er ikke den «tyske» Jenůfa en notetro kopi av den tsjekkiske originalen. Brod bidro også til Janáčeks økende ry med en rekke publikasjoner og den første Janáček-biografien.
I 1915 møtte den 61 år gamle Janáček den 38 år yngre, gifte Kamila Stösslová, og de holdt en (i hvert fall fra hans side) lidenskapelig korrespondanse gående, med til sammen nesten 730 brev.[20] Brevene er en viktig kilde til Janáčeks kunstneriske intensjoner. Inspirert av Stösslová komponerte han mellom 1917 og 1919 Dagboken til en som forsvant. Etter at den endelige revisjonen var klar, startet han på sitt neste «Kamila»-inspirerte verk, operaen Káťa Kabanová. Forholdet var platonisk men ble tilleggsbelastning for komponistens ekteskap. Kontakten varte resten av Janáčeks liv.
I 1919 ble Janáček leder for det nystartede private konservatoriet i Brno, og etter at staten overtok i 1920 ble han professor i komposisjon. Han skrev nesten alle mesterverkene sine det siste årtiet av livet: operaene Katja Kabanova, Den lure lille reven, Tilfellet Makropulos og De dødes hus, begge strykekvartettene, sinfoniettaen og Glagolittisk messe.
Ved siden av komponistgjerningen og undervisning ved lærerskolen, skrev han regelmessig artikler i avisen Lidové novinys kultursider.
August 1928 døde Janáček i et sanatorium i Moravská Ostrava som følge av en hjertelammelse etter en lungebetennelse.
I 1874 ble Janáček venn med Antonín Dvořák og begynte å komponere i en relativt tradisjonell romantisk stil. Etter operaen Šárka (1887–1888) innførte han elementer fra mährisk og slovakisk folkemusikk.
Janáček samlet i årevis hjemlige folkesanger, observerte sine landsmenns språk og lyttet til naturens lyder, og studiene gav impulser til komposisjonene hans. Han utviklet en teori om språkmelodien og stilen er preget av denne såkalte «språkmelodien», ikke minst i vokalverkene.
Ved å bruke det tsjekkiske språkets rytme, tonefall og bøyninger skapte han i operaen Jenůfa svært karakteristiske sangmelodier. I denne operaen utviklet og implementerte han begrepet «talemelodier» for å bygge en helt egen musikalsk og dramatisk stil ganske uavhengig av «wagnerianernes» dramatiske metode. Han studerte under hvilke omstendigheter talemelodier endret seg, talernes psykologi og temperament, og sammenhengen i talen. Alt hjalp til med å skape troverdige dramatiske roller i hans modne operaer, og ble en av de mest signifikante markørene i stilen hans.[21] Janáček tok disse stilistiske trekkene mye lengre enn Modest Musorgskij, og han kan ses på som en forløper for Béla Bartók.[22] Det stilistiske grunnlaget for de senere verkene skapte Janáček i perioden 1904-1918, men skrev mesteparten av sine verk – og de mest kjente – i det siste tiåret av sitt liv.[23]
Mange av Janáčeks verk er svært originale og med sterke individuelle trekk. Han trekker tonaliteten svært langt, harmonikken, instrumenteringen og tonesatsen er sterkt preget av folkemusikalske elementer, men peker likevel tydelig framover mot modernismen.
| Naše píseň («Vår sang») | |
| «Postludium for orgel» fra Glagolittisk messe | |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
