Lazar Kaganovitsj

Lazar Moisejevitsj Kaganovitsj (russisk: Ла́зарь Моисе́евич Кагано́вич; født 10. november^jul./ 22. november 1893^greg. i Kabany nær Kiev, død 25. juli 1991 i Moskva) var en sovjetisk politiker. Han fikk tilnavnet «Jern-Lazar».

Lazar Kaganovitsj
Født		10. nov. 1893[1] Dibrova
Død		25. juli 1991[2][3][4][5] (97 år) Moskva
Beskjeftigelse		Statsmann, revolusjonær, politiker
Embete		Første visepresident i Sovjetunionen (1953–1957) First Secretary of the Communist Party of Ukraine (1947–1947) medlem av Sovjetunionens øverste sovjet medlem av den grunnlovgivende forsamling Deputat Vjarkhoўnaga Saveta BSSR 1-ga sklіkannja
Søsken		Izrail Mojsejevitsj Kaganovitsj Aron Kaganovich Mikhail Kaganovich Julij Kaganowicz
Parti		Sovjetunionens kommunistiske parti (1911–)
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet Sovjetunionen
Gravlagt		Novodevitsjijkirkegården
Medlem av		Politbyrået i Sovjetunionen Den allrussiske sentrale eksekutivkomité All-Union Society of Old Bolsheviks
Utmerkelser		10 oppføringer Leninordenen (1943) Helt av det sosialistiske arbeidet (1943) Arbeidets røde fanes orden (1936) Gullmedaljen «Hammer og sigd» (1943) Leninordenen (1935) Leninordenen (1943) Leninordenen Medaljen for tappert arbeid under Den store fedrelandskrigen 1941–1945 Medaljen til minne om Moskvas 800-årsjubileum Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin
Signatur
Lazar Kaganovitsj på Commons

Kaganovitsj, som ble født inn i en fattig jødisk familie, fullførte sin skoleutdanning i 1906 og reiste til Kiev, der han arbeidet som skomaker i en fabrikk.^[6] I 1911, påvirket av sin eldre bror Mikhail, meldte han seg inn i bosjevikpartiet og ble aktiv i fagbevegelsen.^[6]

Han støttet Stalins kandidatur som sovjetisk leder under maktkampen etter Lenins død.^[7]

Kaganovitsj ledet kommunistpartiet i Ukraina fra 1925 til 1928, og fungerte da som en slags visekonge der. Her bidro han aktivt i tvangskollektiviseringen av jordbruket, noe som førte til en hungersnød der millioner av mennesker døde.

I april 1930 ble han valgt som sekretær av partiets Moskva-avdeling (i praksis ordfører^[8]), og i juli samme år som fullt medlem av politbyrået.^[6] Han overså byggingen av undergrunnsbanen i Moskva, og da denne ble ferdig i 1935, ble den oppkalt etter ham.^[9][6]

Kaganovitsj jukset ved valget av ny generalsekretær under partikongressen i 1934.^{[trenger referanse]} Kaganovitsj var en av Josef Stalins fem mest betrodde medarbeidere frem til slutten av utrenskningene mot slutten av 1930-årene, men hadde viktige posisjoner i politbyrået helt til Stalin døde.

Han ble ekskludert fra politbyrået og fra sentralkomitéen i 1957 og fra selve partiet i 1961.^[6] Sine siste arbeidsår var han direktør for en sementfabrikk i Ural-fjellene. Han pensjonerte seg i 1963, og returnerte til Moskva, der han levde et tilbaketrukket liv.^[10][8]

Han døde like før Sovjetunionen formelt ble oppløst i 1991.^[11]