superhelt From Wikipedia, the free encyclopedia
Supermann, eller Superman på engelsk, er en fiktiv superhelt i tegneserier utgitt av det amerikanske tegneserieforlaget DC Comics. Rolleskikkelsen ble skapt av Jerry Siegel og Joe Shuster og presentert i tegneserieheftet Action Comics nummer 1 i 1938. Supermann er blant de eldste og mest kjente superheltfigurene i moderne vestlig populærkultur. Det har blitt laget en mengde tegneseriehistorier samt radioprogrammer, TV-serier og filmer med Supermann i hovedrollen.
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
I historiene om Supermann lever han et dobbeltliv i den oppdiktede byen Metropolis i USA. Der opptrer han skiftevis forkledd som en klønete journalist under dekknavnet Clark Kent, og som edel helt i kamp mot kriminalitet, onde superskurker og andre fiender av den amerikanske livsstilen. Supermann har superkrefter og -egenskaper. Han kan blant annet fly og har røntgensyn. Med sine utrolige evner og styrke, sin utenomjordiske bakgrunn og proamerikanske holdning, er han kulturhistorisk i slekt med greske helteskikkelser, jødiske og kristne frelserskikkelser og forestillinger om «overmennesket», såvel som med science fiction-helter og sirkusakrobater: Historiene har også hentet inspirasjon fra moderne vitenskap og teknologi.
I de første Supermann-tegneseriene oversatt til norsk, fra 1952 til 1954, ble figuren kalt Stålmannen.
Supermann er ifølge tegneserien født på planeten Krypton som kretser rundt en rød sol, og han har fått mange forskjellige superkrefter på grunn av måten jordas gule sol virker på ham. Hans kryptonske navn er Kal-El, foreldrene hans heter Jor-El og Lara.
Lara-El var søsteren til fengselsvokteren på krypton. Hun er tanten til Supergirl og er en superskurk. Grunnen til at krypton eksploderte var på grunn av en terrorhandling av henne. Lara ledet terrororganisasjonen sammen med mannen sin Jor-El, de mente at den eneste måten å redde krypton var å drepe innbyggerne. Men når Supermanns tante sto i veien for det, sprengte de heller hele planeten. Kal-El ble dermed sendt til jorden sammen med kusina Supergirl. Supergirl var ungdom da de dro, og Supermann var en baby. Poden til Supergirl ble slått ut av bane og inn i en tidløs sone. Da hun kom ut igjen og kom til jorden, var Kal-El blitt voksen, mens Karra Zor-El (Supergirl) fortsatt var ungdom.
Jor-El var forsker på Krypton. Like før planeten eksploderte sendte han og Lara sønnen i en rakett til jorden, hvor han ble adoptert av Martha og Jonathan Kent. De ga ham navnet Clark etter Marthas pikenavn. I voksen alder flyttet han til Metropolis hvor han studerte journalistikk og senere fikk jobb i avisen Daily Planet. Der møtte han Lois Lane som han forelsket seg i, og senere giftet seg med.
Supermann har en mengde forskjellige superkrefter. Som en følge av at han er født på en planet med høy tyngdekraft som kretser rundt en rød sol, blir han et supermenneske når han er på en planet med lavere tyngdekraft som kretser rundt en gul sol (for eksempel jorden). Opp gjennom historien har de forskjellige tegneserie- og filmmanusforfatterne lagt til og trukket fra hvilke krefter det er Supermann har. Her er en oppramsing av de viktigste superkreftene som har blitt benyttet i tegneseriene.
Supermann har mange fiender, blant annet alle forbrytere på jorden. Men noen av disse forbryterne kommer igjen og igjen – og er derfor hans erkefiender. Her er de viktigste.
Dette typegalleriet har også variert opp igjennom historien, men her er gjengangerne.
Supermann kjenner de fleste andre heltene i DC-universet, og har også støtt på heltene fra Marvels superunivers. Supermann er medlem i Lovens Voktere (Justice League of America), sammen med en rekke av heltene fra andre DC-superblader. Her er en liste over heltene fra den nåværende Justice League, håndplukket av Supermann, Batman og Mirakelkvinnen da disse tre ville starte opp Lovens Voktere igjen etter den siste krisen i DC-universet (noen av disse har ikke noe norsk navn):
Når Supermann opptrer i historier sammen med disse figurene, så må manusforfatterne svekke Supermanns krefter, ellers ville han ha ordnet opp i problemene på egen hånd, og dermed hadde ikke de andre heltene hatt noe å gjøre. Det samme går for TV- og filmversjoner av Supermann. Til tross for at teknologien innen cgi nå er i stand til å gjengi alle hans superkrefter, så klarer ikke manusforfatterne å lage en god historie om Supermann der han besitter de mektige kreftene som han egentlig har. Dessuten er det ingen av de manusforfatterne som hittil har lagd TV- eller filmmanus som er såpass kjent med figuren, mytologien, utviklingen og de egenskapene Supermann innehar at de klarer å lage en supermannfilm som viser Supermann slik fans ser ham. Derfor er den Supermann man ser på TV, kino og DVD (selv tegnefilmer) en mye, mye svakere Supermann enn den mange kjenner fra tegneseriene.
Verdens dyreste tegneserieblad er den første utgaven av Action Comics fra 1938. Et pent eksemplar skulle koste rundt 150 000 amerikanske dollar om du finner et til salgs. Superman ble oppfunnet av sekstenåringene Jerry Siegel og Joe Shuster. Etter at de fikk ideen om et menneske som hadde overnaturlige krefter, manifesterte dette seg først i en novelle der dette supermennesket hadde evnene til å høre og påvirke andres tanker. Tegningene som illustrerer novellen har en viss likhet med Supermanns senere erkefiende, Lex Luthor.
Senere fant de ut at dette supermennesket hadde større potensial, og de lagde et tegneseriehefte med helten Superman. De forsøkte å selge dette heftet til diverse tegneserieforlag, men fikk tommelen ned fra alle. Jerry Siegel som var skribenten i teamet (Shuster tegnet) brente opp det eneste eksemplaret av denne tegneserien i ren frustrasjon, alt som er igjen er selve coveret, som Shuster greide å redde.
Siegel og Shuster greide ikke å la Superman være, selv etter nederlaget med den første tegneserien. En lys sommernatt klarte ikke Siegel å sove, og han begynte å tenke ut historien om Supermann slik vi kjenner ham. Han skrev manus til ukevis med Supermann-historier frem til sola rant og da løp han til Joe Shuster og fikk kameraten til å tegne historiene, inkludert oppfinnelsen av Clark Kent, Lois Lane og Supermanns kjente røde, gule og blå kostyme.
Kameratene hadde nå masse avisstriper med Supermann som de forsøkte å selge til forskjellige aviser i løpet av de neste tre årene, men stadig vekk uten hell. Til slutt sendte de serien til nok et avissyndikat, McClure, der redaktør Sheldon Mayer ble begeistret! Dette er akkurat det vi er på utkikk etter! Dessverre klarte han ikke å overtale sin sjef igjen, M.C. Gaines til å publisere stripene – men da DC Comics utgiver Harry Donenfeld ringte Gaines i søken etter en ny tegneserie til det nye bladet Action Comics, sendte Gaines ham Supermann. Donenfeld viste det til sin redaktør, Vince Sullivan, som kjøpte serien og sa «det ser bra ut… det er annerledes… og det er masse action! Dette er det ungene vil ha!»
For å møte bladets deadline måtte Joe Shuster brekke om avisstripene til bladstriper og forkorte handlingen. Resultatet ble en enestående suksess! Imidlertid hadde kameratene solgt selve konseptet om Supermann billig ($130 ifølge enkelte), og de hadde nå ikke lenger kontroll over figuren. Joe Shuster fikk lønn per side han tegnet frem til han begynte å få problemer med synet i 1947 og måtte gi seg som tegner. Jerry Siegel skrev Supermann-historiene samt andre tegneserier for DC Comics frem til 1948. Det som sannsynligvis gjorde at Siegel og Shuster mistet kontraktene med DC Comics var følgende: I 1945, mens Siegel og Shuster var i det militære, begynte DC Comics å publisere historier om Superboy – eventyr fra Supermanns ungdomstid. Dette uten å si fra til Siegel og Shuster. Forfatterne gikk til rettssak og fikk medhold i at Superboy og Supermann var to forskjellige tegneseriefigurer, og DC Comics måtte ut med en pen sum ($100 000 ifølge enkelte) til de to opphavsmennene. Dette betydde at forholdet mellom de to og forlaget ble en smule anstrengt, og de fikk ikke fornyet kontraktene sine. Siegel konsentrerte seg om andre tegneseriefigurer, men fikk færre og færre oppdrag og familien hans sultet. Til slutt, i 1958 ble han nødt til å krype til korset og tryglet og ba DC Comics om å få lov til å komme tilbake og jobbe for dem. Her fikk han beskjed om at han kunne fortsette å skrive Supermann-historier, så lenge han nektet for at det var han som hadde oppfunnet Supermann. Hans andre periode som manusforfatter for Superman varte fra 1959 til 1964. En kommentar fra ham om at han burde bli bedre behandlet førte visstnok til at han på nytt fikk avskjed. I 1978, etter hvert som det ble mer og mer publisitet rundt den nye Superman-filmen, tok Neal Adams og et stort antall prominente serieskapere til orde for å gi Siegel og Shuster den anerkjennelsen de fortjente og noen slags finansiell kompensasjon. Etter påtrykk fra sine nye eiere Warner Communications, ga DC seg omsider: Siegel og Shuster ble igjen nevnt som Supermann-skaperne i tegneseriebladene, og de fikk hvert sitt årlige stipend, som startet på $20,000 per år, men ble indeksregulert og var visstnok mye høyere ved deres død. Joe Shuster døde i 1992 og Jerry Siegel i 1996. I 1999 gikk Siegels arvinger til sak og vant halvparten av opphavsrettighetene til Supermann-figuren. Dette var mulig på grunn av endringer i loven om opphavsrettigheter i USA. DC Comics eier den andre halvparten.
Supermann fikk raskt sitt eget blad, samtidig som han opptrådte i Action Comics, World's Finest, Justice Legion of America og så videre og så videre. Selv om alle var månedsblader fantes det nok titler til at man kunne kjøpe et blad med Supermann i hver uke.
Den første superhelttegneserien i Norge kom Serieforlaget med i 1952. Forlaget, som senere skiftet navn til SE-Bladene, valgte å presentere den aller første superhelten fra forlaget DC Comics, Superman. Serien fikk navnet Stålmannen på norsk. Sannsynligvis kom navnet via Sverige, der de hadde utgitt Stålmannen som eget blad siden 1940-tallet. Supermann debuterte i Sverige allerede i 1939 i bladet Teknik för Alla, men hadde der tittelen Övermänniskan («Overmennesket»), også kjent som Titanen från Krypton. Serien fortsatte i Science fiction bladet Jules Verne Magasinet i 1940. Eget blad i Sverige fikk han i 1949 og da som Stålmannen. Og allerede den gangen fantes en egen Stålmannen-klubb i Sverige.
Supermann ble altså gitt ut med 25 utgivelser i Norge i perioden 1952–1954 under navnet Stålmannen. Det kom ut 7 blader i 1952, 12 i 1953 og 6 i 1954 før bladet gikk inn. Bladene var i sort/hvitt med sjatteringer i rødt, omslagene var i fire farger. I 1953 kom også Lynvingen som eget blad. Begge seriene sluttet allerede i 1954 etter en tids debatt i norske media hvor enkelte blant annet gikk så langt som å forlange 18-årsgrense på bladene! Norge var ikke klar for superhelter. Det samme skjedde i Danmark, Superman gikk inn.
Det skulle gå elleve år før neste DC-hefte utkom i Norge. Det var igjen SE-bladene som sto for bladet, som fikk navnet Rommets helter da det dukket opp i 1965. I 1966 kom både Supermann og Lynvingen tilbake som egne blader igjen. Denne gangen hadde Superman fått navnet Supermann. Bladene hadde fargeomslag, men innholdet var i sort/hvitt. Det kom også to spesialnumre i 1966 som gjenopptrykket noen av de gamle fortellingene fra Stålmannen-perioden, disse hadde fargeinnslag i rødt inne i bladet, slik Stålmannen også hadde hatt. I 1967 kom Superboy og Lynet. Dette var starten på superheltserienes storhetstid i Norge. I tillegg til tegneserier DC Comics, ble også tilsvarende tegneserier fra Marvel Comics en del av det norske tegneseriemarkedet. I 1968 kom Marvels superhelter til Norge, og serier som Edderkoppen (Spider-Man), Fantastiske Fire (Fantastic Four), Demonen (Daredevil), Koloss (Hulk) og Jernmannen (Iron Man) figurerte i egne blader. De var i svart/hvitt, men gikk snart inn igjen.
Supermannbladet på 60-tallet hadde som regel et spennende fargeomslag der Mannen av stål var i skikkelig fare – men om man leste historien inne i bladet fant man som regel ut at omslagstegningen var en overdrivelse. Supermann og hans kolleger Lynvingen (Batman), Lynet (The Flash) og Rommets Helter (Legion of Super-Heroes) fra DC var i svart/hvitt inne i bladene. I løpet av 1969 fikk de overlevende titlene, Supermann og Lynvingen ny logo. I slutten av 1970 gikk man over til farger inne i bladene.
Bladet Gigant utkom dessuten med sitt første nr i 1969, og her gjestespilte Supermann regelmessig – noen ganger i solohistorier, men som regel sammen med Lynvingen eller Lovens Voktere. I Supermann ble Superklubben dannet, hvor leserne kunne sende inn noen få kroner i frimerker og få diplom, jakkemerke og eget medlemsnummer. Man kunne skrive inn til en leserbrevspalte og sende inn selvtegnede tegninger. Og man kunne få kjøpt tøffe T-skjorter med S-logoen på, riktignok var t-skjorta hvit, ikke blå. I Superklubbens spalter svarte redaktøren for bladet på spørsmål fra leserne, men dessverre så virket det ikke som om fagkunnskapen verken om Supermanns historie eller om DCs Superunivers, var på topp i det norske forlaget. I 1978 forsøkte Atlantic forlag seg med Marvel-helter. Nå var heftene i farger, og denne gangen gikk det bedre, spesielt med Edderkoppen.
Superheltenes gullalder i Norge varte til slutten av 1980-tallet med et varierende utvalg av serier. Men alle ting har en ende – så også DC-serier i Norge. Én etter én sluttet de. I perioden 1982-84 ble bladet Supermann og bladet Lynvingen slått sammen til bladet Superserien (samme skjedde i Sverige under navnet Supermagasinet). Superserien skiftet deretter navn til Supermann i 1985. Dette heftet holdt det gående som månedsblad til 1991, da det ble lagt ned. Ved siden av Supermann-heftet ble det også gitt ut andre DC-superheltutgivelser som antologien DC Presenterer samt ulike album og spesialutgivelser med Lynvingen. Siden 1991 har det vært publisert lite Supermann i Norge. Noen få historier har vært på trykk i heftet Gigant fra 2002 til 2005, men bladet ble lagt ned før alle episodene av Supermann-fortsettelseshistorien «Birthright» var blitt publisert. I forbindelse med spillefilmen «Superman Returns», ble det sommeren 2006 gitt ut et eget blad med tegneserieversjonen av filmen. I 2007 kom «Erkebritisk» («True Brit» i originaltittel), et album der John Cleese har vært involvert på manussiden. Albumet tar utgangspunkt i at romskipet med babyen Kal El lander i England, ikke i USA – noe som gir oss en litt annerledes Supermann.
I 2005 startet Egmont Serieforlaget opp bokklubben «Alle tiders superhelter». Her ble det gitt ut to bøker med Supermann. «Mannen av stål» fra 2005 samler utvalgte historier med figuren fra starten i 1938 og frem til 2004. Høsten 2006 kom «Årets mann», som er en norsk utgave av miniserien «Superman For All Seasons» av Jeph Loeb og Tim Sale.
Selv om det nå ser rimelig svart ut for flere blader med Supermann i Norge, så kan man vel med rimelighet anta at selve figuren Supermann lever videre. På 1990-tallet ble han holdt friskt i minne i Norge ved hjelp av TV-serien «Lois & Clark – The New Adventures of Superman», en serie som stadig har vært sendt i reprise. I tegnefilmkanalen Cartoon Network går «Justice League» der Supermann har en sentral plass. I tillegg er det utgitt flere spillerfilmer i Justis League-universet hvor Supermann har vært med fra 2013 til 2020.
Foreløpig kan vi vel dermed si at Supermann ikke ser ut til å gå i glemmeboken, samtidig med at han blir oppdaget av nye generasjoner.
Kirk Alyn (1911–1999) var den første skuespilleren som fremstilte Supermann på film. Sam Katzman, en suksessrik filmprodusent for Columbia fikk jobben med å produsere en filmserie med Supermann i 1948 og regissør var Spencer Bennet. Spesialeffektene som når Supermann fløy, var tegnefilmscener i samme stil som Supermann-filmene til Fleischer cartoons. Filmserier var ganske vanlig på kino i Amerika på denne tiden. Et annet navn på disse episodefilmene var «cliffhangers», fordi sluttscenen alltid var så spennende at man simpelthen bare MÅTTE gå på kino neste uke for å få med seg fortsettelsen. Hver episode var kort, bare på ca. 15 minutter og ble vist som en slags forfilm til en helaftens spillefilm. Serien var et naturlig utviklingstrinn for Supermann på bakgrunn av at hørespillserien om Supermann på radio var blitt så populær. En del av de ingrediensene som var funnet opp i radioprogrammene var med: Avisa «Daily Planet», kryptonitt og skikkelsene Perry White og Jimmy Olsen. I første episode får vi selve opprinnelsen til Supermann fortalt, mye på samme måte som den historien vi kjenner fra Supermann 1 – filmen med Christopher Reeve, med noen små forandringer. Krypton, Supermanns hjemplanet, var befolket med en rase supermenn og – kvinner. Blant lederne var Jor-el, Kryptons fremste vitenskapsmann som planla å bygge en flåte av romskip for å evakuere den dødsdømte planeten. Dessverre nekter regjeringen å innse at planeten er fortapt og Jor-El rekker bare å sende avgårde sin sønn Kal-El i en liten prototype av et romskip før Krypton sprenges i fillebiter. Da raketten lander på jorda, blir Kal-El adoptert av et barnløst ektepar. Stefarens navn er Eben Kent, stemorens navn får vi aldri vite. Etter hvert som Kal-El, nå omdøpt til Clark Kent, blir voksen, dør foreldrene og han flytter til storbyen Metropolis. Her blir han kjent som journalist i Daily Planet og som Supermann – som stadig vekk redder byens innbyggere fra forskjellige farer og katastrofer. Lois Lane dukker opp i hans liv. Hun spilles av Noel Neill, ei rødhåra jente med norske aner. Etter den første filmserien, spilles det inn en til: Superman and the Atom Man. Atommannen er en superskurk som viser seg å være Lex Luthor i forkledning.
Kirk Alyn og Noel Neill dukker senere opp igjen som statister i Supermann 1 – filmen med Christopher Reeve fra 1977 – i en togscene der de fremstiller foreldrene til unge Lois Lane. Denne scenen ble dessverre kuttet ut fra filmen, men er restaurert inn igjen i den spesialversjonen som er ute på DVD i USA nå.
George Reeves (virkelige navn: George Keefer Brewer, senere George Bessolo) (1914–1959) var den andre skuespilleren som gestaltet Supermann på film. De to filmseriene med Kirk Alyn var en formidabel suksess, og man ønsket nå å videreføre skikkelsen på det nye mediet TV. I 1951 besluttet man derfor å lage en «pilotepisode» som skulle vises på kino og som skulle være en forløper for den kommende TV-serien. Det hadde vært naturlig å spørre Kirk Alyn igjen, men han ble ikke spurt – og følte seg såret og forbigått. Valget falt på George Reeves, en skuespiller som hadde hatt en lovende start, men som hadde fått dårligere og dårligere B-filmroller og som nå var klar for bånn av bøtta: TV.
Robert Maxwell fikk jobben med å lede denne nye Supermann-produksjonen. National Comics som eide Supermann-figuren, leide også inn Whitney Ellsworth fra New York kontoret for å forberede et manus til pilotfilmen. Filmingen begynte sommeren 1951 i bakgården på et filmstudio i Culver City, California. Filmen ble kalt Superman and the Mole Men og tok 12 dager å filme. Produsent var Barney Sarecky. George Reeves var Supermann og Phyllis Coates var Lois Lane. Supermann, Clark Kent, og Lois Lane var de eneste faste rollemedlemmene i filmen, da man ennå ikke var ferdig med castingen til resten av de faste skuespillerne i TV-serien. Filmen var en blanding av science fiction og sosial kommentar, der budskapet var at selv om man sto overfor noe ukjent, var det dermed ikke nødvendigvis noe ondsinnet. Dette budskapet om toleranse overfor det fremmede var nesten science fiction det også, for det amerikanske publikumet på denne tiden, der nettopp fremmedfrykten og redselen for «den røde fare», kommunismen, dominerte. Samtidig med produksjonen av denne filmen, fortsatte Supermann-hørespillene på radio. Etter at pilotfilmen var ferdig, spilte man inn sesong 1 av TV-serien, 9 episoder regissert av Lee Sholem og 15 av Tommy Carr ble gjort ferdig i løpet av bare 2 og en halv måned! I tillegg delte man opp Superman and the Mole Men i to episoder, omdøpte den til The Unknown People, og dermed satt man med 26 episoder av Supermann, klar for TV-visning. Det skulle imidlertid drøye ganske lenge før de skulle bli vist. Superman and The Mole Men hadde premiere på kino i november 1951 og ble en umiddelbar suksess. Publikum var imponert over verdigheten og den ærlige overbevisningen som George Reeves brakte til rollen som Supermann.
Mens filmen gikk sin seiersgang på kino, drev produksjonsteamet og klippet og redigerte TV-episodene og lagde spesialeffekter, bakgrunner og temamusikk. Tidlig i 1953 nådde disse første episodene endelig sitt TV-publikum. Første episode var temmelig lik den første episoden med Kirk Alyn. Supermanns opprinnelse ble gjenfortalt med Krypton og Jor-El og det hele. Denne gangen ble Clark Kents stemor navngitt: Sarah. Stefaren ble fortsatt omtalt som Eben. Showet var en øyeblikkelig suksess og fikk mye medieomtale, samt var et hett samtaleemne mellom TV-titterne. National Comics bestilte prompte enda en sesong på 26 episoder. Produksjonen ble gjenopptatt sommeren 1953, nesten to år siden filmingen av sesong 1 var ferdig. Robert Maxwell og hans team ble erstattet av ny produsent Whitney Ellsworth og ny manusforfatter Mort Weisinger. Weisinger kom fra jobben som redaktør av tegneseriene om Supermann, og derfor ble det en tettere integrering mellom tegneseriene og TV-filmene fra nå av, samt at det ble lagt mindre vekt på spenning og mer på humor enn i sesong 1.
Phyllis Coates hadde bestemt seg for å ikke spille rollen som Lois Lane lenger, av frykt for å bli for tett assosiert med rollen, samme grunn som Kirk Alyn hadde hatt tidligere. Hennes perfekte erstatning ble norskættede Noel Neill, den rødhårete skuespillerinnen som allerede hadde spilt Lois Lane i Kirk Alyn-filmene i 1948 og 1950 for Columbia Studios. I 1953 produserte Whitney Ellsworth enda 26 episoder til. Farger ble introdusert i 1954 og ville bli brukt i de gjenstående episodene, innspilt fra 1954 til 1957. Kulissene fikk et nytt malingsstrøk, og garderobene ble gjennomgått på nytt med tanke på at de nå skulle vises på fargefilm. Det første kostymet som måtte byttes ut var George Reeves brune og grå Supermann-drakt, fra nå av måtte uniformen være blå, rød og gul som i tegneseriene. Man måtte imidlertid passe på at det var nok kontrast mellom rødfargen og blåfargen til at de ville skille seg fra hverandre selv om man så den i svart og hvitt, i og med at farge-TV ennå kun var på eksperimentstadiet. Det skulle enda gå ti år før fargefjernsyn begynte å bli standard i USA. Grunnen til at man gikk over til å filme Supermann med fargefilm var at man ønsket å sette sammen noen av TV-episodene til helaftens spillefilmer som kunne vises på kino i ettertid.
Da serien gikk inn i 1957, hadde George Reeves blitt den definitive Supermann for en hel generasjon av amerikanske TV-tittere. Etter et par års pause begynte man å planlegge nok en serie med Supermann TV-filmer og George Reeves var atter en gang klar til å ikle seg kappen for en serie som skulle begynne i 1960. Dessverre ble han enten drept eller begikk selvmord i sitt eget hjem i mai 1959, før produksjonen hadde startet opp. Politirapporten konkluderer med selvmord, enda fingeravtrykkene hans ikke var på våpenet. Uten George Reeves ble det ikke noe av den planlagte TV-serien, man trodde ikke publikum var klar for å akseptere en annen skuespiller i rollen som mannen av stål, og det skulle gå nesten to tiår før verden igjen skulle stifte bekjentskap med Supermann på det hvite lerretet. Noel Neill og Jack Larson, skuespillerne som spilte Lois Lane og Jimmy Olsen ble tett assosiert med sine rollefigurer på grunn av TV-seriens popularitet. Dette forhindret dem i å få ytterligere TV- og filmroller etter seriens slutt. De har begge to dukket opp i biroller i senere film- og TV-serier om Supermann, samt har deltatt i dokumentarer om Supermann-serien. I en alder av 85 år spilte Noel Neill inn en scene i 2006-filmen «Superman Returns». Jack (Jimmy Olsen) Larson deltar også.
.jpg)
Christopher Reeve (1952–2004) var den tredje skuespilleren som gestaltet Supermann på film. For den generasjonen som først så hans filmer, er han nok den definitive Supermann, på samme måte som den generasjonen som var TV-tittere på femtitallet anser George Reeves som «The Man of Steel». Det hele startet med at filmrettighetene til Supermann ble kjøpt av Alexander og Ilya Salkind. TV-rettighetene tilhørte fremdeles produksjonsselskapet til 50-tallsserien The Adventures of Superman, men filmrettighetene var altså til salgs. Far og sønn Alexander og Ilya Salkind kjøpte ikke bare rettighetene til Supermann, men til hele Superfamilien, inkludert Superboy og Supergirl. De hyret inn Richard Donner til å regissere Supermann-filmene, John Williams til å komponere den mektige musikken, og Mario «Gudfaren» Puzo til å skrive manus. I tillegg punget de ut for å få Marlon Brando til å spille Supermanns far Jor El, og Gene Hackman til å spille erkerivalen Lex Luthor. Men som Supermann/Clark trengte de en ukjent skuespiller. Mange prøvespilte, men Chris Reeve var den ubestridt beste, ikke minst fordi han fikk Clark og Supermann til å virke såpass forskjellige at man nesten kunne tro at det dreide seg om to forskjellige personer. I alt ble det lagd fire Supermann-filmer med Chris Reeve, og man kan si at kvaliteten sank for hver nye film. Den fjerde filmen ble aldri satt opp på kino her til lands, den kom rett ut på videokassett. Richard Donner regisserte de to første filmene som ble innspilt samtidig, men fikk sparken etter at den første filmen var i boks. Richard Lester overtok det som var igjen av film nr 2 og regisserte på egen hånd Supermann 3. Det er Sidney J. Furie som regisserte Superman IV: The Quest for peace.
Det amerikanske filminstituttet har kåret Reeves Supermann-figur til filmhistoriens 26. beste helteskikkelse.[1]
Dean Cain (1966–) var den fjerde filmskuespilleren som gestaltet Supermann. Han debuterte som Supermann i en alder av 27. Til sammenligning var Kirk Alyn 37 ved debuten, George Reeves var også 37 og Christopher Reeve var 26. LOIS & CLARK: THE NEW ADVENTURES OF SUPERMAN var navnet på TV-serien med Dean Cain. Den tok på en måte over der The Adventures of Superboy sluttet. Sistnevnte ble tatt av luften i 1992, og Lois & Clark debuterte i 1993 på amerikanske skjermer. Gerard Christopher som hadde spilt Clark Kent/Superboy i The Adventures of Superboy, prøvespilte for den samme rollen i Lois & Clark og var produsentens favoritt. Men da det kom for en dag at han allerede hadde spilt denne rollen tidligere, gikk jobben til andrevalget, Dean Cain.
Lois & Clark dreide seg, som tittelen antyder, om det evige trekantforholdet mellom Clark Kent, Lois Lane og Supermann. Lois elsker Supermann og ser på Clark som en venn. Supermann/Clark derimot, vil at Lois skal elske ham som Clark, da Clark ikke bare er en hemmelig identitet, men den «virkelige» personen bak supermannen. Vel å merke i DETTE TV-showet. Mye av handlingen dreier seg dermed om personene Clark og Lois, Clark ifører seg Supermann-drakten kun i noen få minutter per episode. I løpet av TV-serien oppdager Lois at Clark er Supermann og paret blir omsider gift. Dette skjer også parallelt i tegneseriene om Supermann, i samme uke som de blir gift på skjermen. Det var opprinnelig tegneserieskribent Elliot S! Maggin som fikk ideen allerede på 1970-tallet at Clark og Lois skulle forelske seg for til slutt å bli gift. Dette ble imidlertid motarbeidet av redaktøren for DC Comics, men da bladselskapet fikk en kvinnelig redaktør, Jeanette Kahn, ble det omsider gitt klarsignal for ekteskapet. Kahns opprinnelige tittel på TV-serien var «Lois Lane's Daily Planet».
Teri Hatcher hadde rollen som Lois Lane, Lane Smith som Daily Planets sjefredaktør Perry White, og Michael Landis som Jimmy Olsen. Etter sesong 1 ble Landis byttet ut med Justin Whalen.
TV-serien ble en fenomenal suksess og ble solgt til en rekke land, til og med Norge! Wow!
I tillegg til staben ved Daily Planet, er andre store roller i serien Supermanns erkerival Lex Luthor og hans adoptivforeldre Martha og Jonathan Kent. Phyllis Coats (første Lois Lane i George Reeves' The Adventures of Superman på femtitallet) hadde noen gjesteopptredener i rollen som Lois Lanes mor. I en annen episode spiller Jack Larson (Jimmy Olsen i The Adventures of Superman) en aldrende Jimmy Olsen.
Noe som var litt irriterende for gamle Supermann-lesere, var at Dean Cain hadde rufsete hår som Clark, og glatt oljekjemmet tilbakestrøket hår som Supermann. I tegneserien er det jo Supermann som alltid har en hårlokk hengende foran panna. Men i tråd med forandringer i tegneserien var at Lex Luthor ikke lenger er en gal, forbrytersk vitenskapsmann – men en gal, forbrytersk, sjarmerende forretningsmann og mangemillionær. I TV-serien er han dessuten utstyrt med hår. Lois & Clark: The New Adventures of Superman gikk i fire sesonger, fra 1993 til 1996. Bryllupet mellom Lois og Clark fant sted i 1996.
Teri Hatcher og Dean Cain ble veldig populære og figurerte i blader og magasiner i den perioden som serien gikk. I ettertid forsvant de imidlertid fra mediabildet og figurerte ikke lenger på kjendissidene i den kulørte pressen. Hatcher gjorde comeback i en ny, suksessrik serie ni år etter Lois & Clark med «Frustrerte Fruer».
Brandon Routh (1979–) blir den femte Supermann. Warner Bros. Pictures annonserte 21/10-04 at Brandon Routh, en 25 år gammel mann fra Iowa med TV- og filmerfaring som skuespiller, har fått rollen som Supermann i den kommende Supermann-filmen som regisseres av Bryan Singer. Nyheten ble offentliggjort av Jeff Robinov, President for Production for Warner Bros. Pictures. Brandon Routh er altså to år yngre enn Tom Welling, som spiller den unge Clark Kent samtidig som Brandon spiller den litt eldre Clark! Supermann-filmen «Superman Returns», kom ut sommeren 2006. Produsenter er Jon Peters, Bryan Singer og Gilbert Adler basert på et manus av Michael Dougherty & Dan Harris. Lex Luthor spilles av Kevin Spacey, og Lois Lane av Kate Bosworth. Filmhistoriens aller første Lois Lane, den nå 85 år gamle Noel Neill (fra Kirk Alyn-filmene og George Reeves TV-serien) har også en liten gjesterolle. Routh ble valgt ut til rollen som Supermann i kjølvannet av en lang søken som pågikk i USA, UK, Canada og Australia. Tusenvis(!) av kandidater ble intervjuet før man foretok valget. Singer kommenterte valget av stjernerollen slik «I motsetning til alle spekulasjonene som har pågått, så var det alltid min absolutte intensjon å få inn en ukjent skuespiller i denne rollen. Brandon er en meget god skuespiller som har de fysiske kvalifikasjonene som skal til for å spille Clark Kent/Supermann. Men han kroppsliggjør også den arven og historien til denne figuren på en måte som gjør meg sikker på at han er det riktige valget.» "Vi respekterer og setter pris på den intense interessen som fans rundt om i verden har for Supermann, og vi var land og strand rundt i vår søken etter en talentfull skuespiller som kunne representere utseendet, karakteren og personifiseringen av ham," sa Robinov. «Vi synes Brandon er en talentfull, ung mann som kan sprute ny energi i dette ikonet og underholde et nytt publikum om legenden om Supermann.» Rouths TV-roller inkluderer opptredener i One Life to Live, Gilmore Girls, Will & Grace, og Cold Case. Hans første filmrolle var i «Karla» fra 2006, der han spiller mot Laura Prepon.
Thomas John Patrick Welling (født 26. april 1977 i New York) er en amerikansk skuespiller. Welling er best kjent for sin rolle som Clark Kent i TV-serien Smallville.
Tom Welling startet sin karriere i Smallville der han hadde rollen som Supermann. I serien kjemper Clark Kent for å få orden på superkreftene sine, kjærligheten og venner. Tom spilte sin første spillefilm i filmen Cheaper by the Dozen eller Dusinet fullt som den heter på norsk, hvor han spilte den nest eldste av tolv søsken.
Tom Welling er født og oppvokst i New York. Før han ble skuespiller var han modell. I 1999 var han med i seks episoder av Judging Amy. Etter hans opptreden i Judging Amy fikk han rollen som Clark Kent.
Tom lever seg så bra inn i rollen sin at han oppfører seg som en helt i hverdagen. En gang så han en kvinne som ble ranet og Tom løp bort til henne og ordnet opp konflikten. Kvinnen så på ham og sa: «Wow, you really are Superman» (Wow, du virkelig er Supermann!). Tom begynte bare å le.
Den britiske skuespilleren Henry Cavill, født i 1983, spiller hovedrollen i Man of Steel, ny filmversion fra 2013 om hvordan Clark Kent går fra å være bondegutt i Smallville til superhelt i Metropolis.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
