LTE (Long-Term Evolution, markedsført som 4G LTE eller bare 4G) er en standard for høyhastighets-telekommunikasjon utviklet av 3GPP og endelig godkjent i desember 2008[1]. Den er basert på GSM/EDGE og UMTS/HSPA tekonologiene, men LTEs underliggende Evolved Packet System (EPS) bruker kun pakkesvitsjing og er IP-basert. Bruk av annen modulasjon, større frekvensspektrum og digital signalbehandling gir LTE teoretisk båndbredde på 75 Mbps, med nedlasting ved bruk av multipleksing opp mot 300Mbps.
LTE innfrir ikke kravene til den Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU) og dens krav til 4G i IMT Advanced spesifikasjonen. Press fra markedet, samt den markante økningen av hastighet fra 3G gjorde at ITU i desember 2010 vedtok å tillate LTE markedsført som 4G.[2]
LTE-Advanced møter kravene i IMT Advanced, og blir av ITU kalt «ekte 4G», mens det i Norge markedsføres som 4G+.[3][4][5]
Varemerket «Long Term Evolution» eies av ETSI, European Telecommunications Standards Institute. Det var likevel NTT DoCoMo i Japan som først foreslo LTE som standard i 2004. I 2007 ble det inngått et globalt samarbeid (LSTI) mellom utviklere og operatører for å sikre at teknologi basert på LTE kunne utvikles så raskt som mulig.[6] I desember 2008 var standarden klar, og TeliaSonera kom med det første nettet i Oslo og Stockholm 14. desember 2009. Den første LTE-telefonen var Samsung SCH-r900 som kom i 2010.[7]
I februar 2011 ble en test-versjon av «LTE Advanced» demonstrert på Mobile World Congress, og i mars 2011 ble standarden LTE Advanced vedtatt.[3]
LTE kan gi nedlasting opp til 300 Mbps og opplasting på 75 Mbps, med forsinkelser på mindre enn 5 ms. LTE støtter bærerbølger fra 1,4 MHz til 20 MHz, og tillater at toveiskommunikasjon kan være delt av tid (LTE-TDD) eller av frekvens (LTE-FDD).[1] IP-arkitekturen som ligger under, kalt Evolved Packet Core (EPC) er enklere og gir lavere konstnader fordi det kan gå mer data via hver sender.
TD-LTE
Long-Term Evolution Time-Division Duplex (LTE-TDD), også kalt Time-Division LTE (TD-LTE), er en av de to variantene av LTE standarden. Den andre er Frequency-Division Long-Term Evolution (LTE-FDD).
LTE-TDD ble utviklet for å forenkle overgangen fra 3G. LTE-TDD bruker frekvenser fra 1850 MHz til 3800 MHz, og sender og mottar data på forskjellig tid. Dette gjør at en kan tilpasse datastrømmen opp og ned etter behov. LTE-FDD bruker to forskjellige frekvenser for å sende og motta data, og kan sende og motta samtidig.[1] Mer enn 90% av teknologien er likevel lik, og det samme utstyret kan brukes både til FDD og TDD.[8]
LTE Direct
LTE Direct, utviklet av Qualcomm, er en punkt-til-punkt tekonolgi som utnytter LTE-standarden for å oppdage enheter innen 500m.[9] Det markedsføres som en «sjette sans» fordi telefonen av seg selv oppdager og samhandler med andre LTE-Direct enheter.[10]
LTE-V
LTE-V er en tekonolgi utviklet av Huawei for intelligente transportsystemer. Huawei hevder at LTE-nettverk kan brukes for å unngå ulykker, og at sky-baserte data kan gjøre urban transport mer effektiv.[11]
LTE Advanced ble formelt en kandidat til 4G-systemer i 2009, og ble godkjent av 3GPP i mars 2011 som «3GPP Release 10». LTE-Advanced tillater bruk av flere bærebølger samtidig, og møter ITU-kravene til «ekte 4G» spesifisert i IMT Advanced spesifikasjonen.[3]
LTE Advanced har teoretisk maksimal datarate på 3 Gpbs nedlasting og 1,5Gbps opp. Bærebølgene utnyttes bedre, og mens LTE (R8) sender 16bps/Hz sender LTE-Advanced (R10) 30 bps/Hz. LTE Advanced kan sette sammen 8 signaler fra 8 antenner (8x8 multiplexing) for å øke båndbredden.[3]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
