Kurfyrstedømmet Mainz

Erkebispedømmet Mainz (tysk Erzbistum Mainz) eller Kurfyrstedømmet Mainz (tysk Kurfürstentum Mainz eller Kurmainz) var et viktig kirkelig og siden verdslig kurfyrstedømmet i Det tysk-romerske rike mellom 780–782 og 1802. I hierarkiet til den romersk-katolske kirken var erkebiskopen av Mainz primas Germaniae, representanten til paven nord for Alpene. Utenfor Roma er Stolen i Mainz den eneste andre stolen som blir omtalt som «Den hellige stolen», selv om dette navnet er sjelden benyttet om Mainz.

Kurfürstentum Mainz Kurfyrstedømmet Mainz
Vasall
← 780–1803 ↓
Flagg Våpen
Hovedstad	Ikke spesifisert
Styreform	Fyrstedømme
Historisk periode	Middelalderen
- Bispedømmet opprettet	Romertiden
- Utvidet område,    opphøyd til    erkebispedømme	780–782
- Utvidet område	983
- Erkekansler	1251
- Mainz gjort til fri riksstad	1242–1462
- Republikken Mainz	18. mars – 23. juli 1793
- Tysk mediatisering	1803
Forgjenger Etterfølger Hertugdømmet Franken Mont-Tonnerre Fyrstedømmet Aschaffenburg Storhertugdømmet Hesse Hertugdømmet Nassau Kongeriket Preussen

Erkebispedømmet var et viktig kirkelig fyrstedømme i Det tysk-romerske riket. Det bestod av flere ikke-sammenhengende landområder med områder nær Mainz på begge sider av Rhinen, områdene langs elven Main ovenfor Frankfurt (med distriktet Aschaffenburg); Eichsfeld-regionen i Niedersachsen og Thüringen; og områdene omkring Erfurt i Thüringen. Erkebiskopen var også tradisjonell kurfyrste og erkekansler i Tyskland, og leder av valgkollegiet fra 1251 til 1803.

Historie

Bispestolen ble opprettet i romertiden, i byen Mainz, som hadde vært en romersk provinshovedstad kalt Moguntiacum. Bispedømmet ble først viktig da det fikk status som erkebispedømme i 780-782. De første biskopene før 300-tallet har legendariske navn, og startet med Crescens. Den første stadfestet biskopen av Mainz var Martinus i 343. Mainz ble først viktig da St. Bonifatius ble biskop i 747. Bonifatius var tidligere en erkebiskop, men denne tittelen gikk ikke til bispestolen før etterkommeren hans, Lullus.^[1]

I 1802 mistet Mainz status som erkebispedømme. I sekulariseringen som fulgte Reichsdeputationshauptschluss i 1803, ble setet til kurfyrsten Karl Theodor von Dalberg flyttet til Regensburg, og kurfyrstedømmet mistet områdene sine i vest til Frankrike, mens de østlige områdene langs Main nedenfor Frankfurt gikk til Hessen-Darmstadt og Nassau, og Eichsfeld og Erfurt gikk til Kongeriket Preussen. Dalberg fikk beholde Aschaffenburg-området som Fyrstedømmet Aschaffenburg. I 1810 slo Dalberg Aschaffenburg, Frankfurt, Wetzlar, Hanau og Fulda sammen og dannet det nye Storhertugdømmet Frankfurt. Dalberg gikk av i 1813 og i 1815 delte Wienerkongressen områdene hans mellom Kongeriket Bayern, Kurfyrstedømmet Hessen-Kassel, Storhertugdømmet Hessen og fristaden Frankfurt.

Det moderne bispedømmet Mainz ble grunnlagt i 1802, innenfor områdene til Frankrike og i 1814 ble området utvidet inn i Hessen-Darmstadt.

Biskoper og erkebiskoper

Biskoper av Moguntiacum, 80–745 Crescens ca. 80–103 Marinus ca. 103–109 St. Crescentius ca. 109–127 Cyriacus ca. 127–141 Hilarius ca. 141–161 Martin I ca. 161–175 Celsus ca. 175–197 Lucius ca. 197–207 Gotthard ca. 207–222 Sophron ca. 222–230 Heriger I ca. 230–234 Ruther ca. 234–254 Avitus ca. 254–276 Ignatius ca. 276–289 Dionysius ca. 289–309 Ruprecht I ca. 309–321 Adalhard ca. 320s Lucius Annaeus ca. 330s Martin II ca. 330s – ca. 360s Sidonius I ca. late 360s – ca. 386 Sigismund ca. 386 – ca. 392 Theonistus eller Thaumastus[2] Lupold ca. 392 – ca. 409 Nicetas ca. 409 – ca. 417 Marianus ca. 417 – ca. 427 Aureus ca. 427 – ca. 443 Eutropius ca. 443 – ca. 467 Adalbald Nather Adalbert (I) Lantfried Sidonius II  ? – ca. 589 Siegbert I ca. 589–610 Ludegast ca. 610–615 Rudwald ca. 615 Lubald ? fl. ca. 625 Siegbert II Gerold  ?–743 Gewilip ca. 743 – ca. 745

Erkebiskoper av Mainz, 745–1251 Bonifatius 745–754 Lullus 754–786 (første virkelige erkebiskop av Mainz) Richholf 787–813 Adolf 813–826 Odgar 826–847 Rabanus Maurus 848–856 Karl 856–863 Luitbert 863–889 Sunderhold 889–891 Hatto I 891–913 Herigar 913–927 Hildebert 927-937 Fredrik 937–954 William 954–968 Hatto II 968–970 Rudbrecht 970–975 Willigis 975–1011 Erkanbald 1011–1021 Aribo 1021–1031 Bardo 1031–1051 Luitpold 1051–1059 Siegfried I 1060–1084 Wezilo 1084–1088 Rudhart 1088–1109 Adalbert I von Saarbrücken 1111–1137 Adalbert II von Saarbrücken 1138–1141 Markholf 1141–1142 Henrik I 1142–1153 Arnold av Selenhofen 1153–1160 Christian I 1160–1161 opponerte… Rudolf av Zähringen 1160–1161 Konrad av Wittelsbach 1161–1165 Christian I 1165–1183 Konrad I av Wittelsbach (gjenopprettet) 1183–1200 Luitpold av Scheinfeld 1200–1208 Sigfried II av Eppstein 1200–1230 (i opposisjon til 1208) Sigfried III av Eppstein 1230–1249 Kristian III av Weisenau 1249–1251

Kurfyrster av Mainz, 1251–1803 Gerhard I av Daun-Kirberg 1251–1259 Werner II av Eppstein 1260–1284 Heinrich II av Isny 1286–1288 Gerhard II av Eppstein 1288–1305 Peter av Aspelt 1306–1320 Matthias av Buchegg 1321–1328 Henrik III av Virneburg 1328–1337 Baldwin av Luxembourg 1328–1336, administrator Gerlach av Nassau 1346–1371 Johann I av Luxemburg-Ligny 1371–1373 Ludvig av Meissen 1373–1381 Adolf I av Nassau 1381–1390 Konrad II av Weinsberg 1390–1396 Gottfried av Leiningen 1396−1397 Johann II av Nassau 1397–1419 Konrad III Wild- und Rheinsgraf zum Stein 1419–1434 Dietrich I 1434–1459 Dieter av Isenburg 1459–1461 Adolf II av Nassau (eller Adolf III) 1461–1475 Dieter av Isenburg (gjenopprettet) 1475–1482 Adalbert II 1482–1484 Bertold av Henneberg 1484–1504 Jakob av Liebenstein 1504–1508 Uriel av Gemmingen 1508–1514 Albrecht av Brandenburg 1514–1545 Sebastian of Heusenstamm 1545–1555 Daniel Brendel av Homburg 1555–1582 Wolfgang av Dalberg 1582–1601 Johann Adam av Bicken 1601–1604 Johann Schweikhard av Kronberg 1604–1626 Georg Fredrik av Greiffenklau 1626–1629 Anselm Casimir Wambold av Umstadt 1629–1647 Johann Philipp av Schönborn 1647–1673 Lothar Friedrich av Metternich-Burscheid 1673–1675 Damian Hartard von der Leyen 1675–1678 Karl Henrik av Metternich-Winneburg 1679 Anselm Franz av Ingelheim 1679–1695 Lothar Franz von Schönborn 1695–1729 Franz Ludwig von Pfalz-Neuburg 1729–1732 Philipp Karl von Eltz-Kempenich 1732–1743 Johann Friedrich Karl von Ostein 1743–1763 Emmerich Joseph von Breidbach zu Bürresheim 1763–1774 Friedrich Karl Joseph von Erthal 1774–1802 Karl Theodor von Dalberg 1802–1803

Referanser

1. Sante, Georg Wilhelm (1937). «Bonifatius und die Begründung des Mainzer Bistums». Historisches Jahrbuch. 57: 157–97.
2. "Theomastus (eller Thaumastus) var biskop av Mainz i det tidlige femte århundre."(Gregory of Tours (Gregorius av Tours), Glory of the Confessors: Glory of the Confessors. Oversatt av Raymond Van Dam (Liverpool University Press, 1988), 40n). Denne figuren er nevnt av Gregorius av Tours: “Theomastus ble lagt merke til for sin hellighet i samsvar med betydningen av navnet hans, og skal ha vært biskop av Mainz. Av ukjent årsak ble han utvist fra Mainz og reiste til Poitiers. Der avsluttet han sitt dennesidige liv med en sann bekjennelse.”(Gregory of Tours, Glory of the Confessors: Glory of the Confessors. Oversatt av Raymond Van Dam (Liverpool University Press, 1988), 39).

Eksterne lenker

Wiktionary: Kurfyrstedømmet Mainz – ordbokoppføring

• Offisielt nettsted
• (en) Electorate of Mainz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Map of the Archbishopric of Mainz in 1789
• Historische Karten des Kurfürstentums Mainz im Jahre 1789
• Roman Fischer, Mainzer Oberstift, In: Historisches Lexikon Bayerns, 2. September 2010
• Regesten der Mainzer Erzbischöfe