Konjunksjon

«Konjunksjon» har flere betydninger.

Konjunksjoner (fra latin, «forbindelse»)^[1] eller sideordningsord er ord eller fraser som har til oppgave å knytte sammen grammatisk like ledd, setninger og avsnitt. Det er én av ti ordklasser på norsk. Til denne ordklassen regnes nå bare de ordene som tidligere ble kalt sideordnende konjunksjoner. De underordnende konjunksjonene er flyttet til ordklassen subjunksjoner.

Konjunksjoner på norsk er og, både – og, eller, enten – eller, verken (i bokmål og riksmål også hverken, i nynorsk også korkje) – eller, men, for og så.

I eldre språk fantes konjunksjonen ti, som svarer til tysk denn. («Ti gleder seg Jerusalem») Den innledet hovedsetninger som uttrykker en begrunnelse eller årsak.

Konjunksjoner brukes for å binde sammen flere like ord eller setninger.

«Jeg skjøt på blink med pil. Jeg skjøt på blink med bue.» ble med en konjunksjon til «Jeg skjøt på blink med pil og bue».

Tabellen under viser hvordan de fire konjunksjonene binder sammen ulike ordklasser.

Binder sammen	Eksempel
Substantiver	Jeg liker katter og hunder.
Adjektiver	Er han dum eller rar?
Verb	Ola pustet og peste.
Adverb	Kari løp ikke sakte, men hurtig.
Pronomen	Snakker du om ham eller meg?
Preposisjoner	Satt du bak eller foran Knut?
Interjeksjoner	Vel? Ja eller nei?
Determinativer	Fotballen var ikke hans, men hennes.
Helsetninger	Jeg hadde dårlig tid, så jeg tok bussen, for jeg ville ikke komme for sent.
Leddsetninger	Hvis det regner i morgen, eller hvis vi har veldig lyst, drar vi til svømmehallen.

Konjunksjonene for og så kan bare binde sammen to helsetninger.