From Wikipedia, the free encyclopedia
Gwynedd var i middelalderen et kongedømme i Wales, i samme område som det moderne grevskapet Gwynedd. Det omfattet et område i den nordvestlige delen av landet, omkring Snowdonia, mellom elvene Dyfi og Dee, inkludert øya Anglesey. Terrenget i området gjorde det vanskelig for engelske konger å ta kontroll over det. Landets konger — som Maelgwn Hir, Owain Gwynedd, Llywelyn den store og Llywelyn den siste — klarte vanligvis å holde et overtak over sine rivaler. Til ære for kongedømmets grunnlegger er dets kongelige familie noen ganger kalt for Huset Cunedda.
De tidligste kjente innbyggere var ordovikene. Grunnleggelsen av kongedømmet Gwynedd regnes tilbake til Cunedda, ca. år 450. Cunedda kom sammen med sine sønner og følgesvenner fra det som i dag er det nordlige Skottland. Navnet på riket ser ut til å opprinnelig å ha kommet fra latin, Venedotia,[1] men dette ble i løpet av omkring to århundrer forvansket til Gwynedd. En gravstein fra slutten av 400-tallet som nå er i kirken Penmachno synes å være den tidligste opptegnelsen av navnet. Den er reist til minne om en mann ved navn Cantiorix og dens latinske inskripsjon er: «Cantiorix hic iacit/Venedotis cives fuit/consobrinos Magli magistrati» (= «Cantiorix ligger her. Han var en borger av Gwynedd og en fetter av dommeren Maglos»). Referansene til «borger» og «dommer» antyder at romerske institusjoner kan ha overlevd i Gwynedd selv etter at romerske legioner hadde forlatt området.
Man kan ikke snakke om en egentlig hovedstad i riket, men kjerneområdet var først Deganwy hvor Maelgwn Gwynedd (død 547) hadde sin besfestning, men ble senere flyttet til Aberffraw på Anglesey. Kongene av Gwynedd ble ofte beskrevet som «Prins av Aberffraw» eller «Herre av Aberffraw».
Under normannernes erobring av Wales mellom 1066 og 1282 var Gwynedd et sentrum for walisisk motstand, og området ble det siste som sto imot de engelske kongene.
Blant de mer betydningsfulle tidlige kongene av Gwynedd var Cadwallon ap Cadfan som invaderte Northumbria og for en kortere tid kontrollerte det, og Rhodri den store (844 – 878) som klarte å legge Powys og deler av det sørlige Wales under sin kontroll, og han ble således den første hersker som kontrollerte større deler av Wales. Rhodris eldste sønn Anarawd ap Rhodri skulle etablere prinsehuset av Aberffraw som skulle komme til styre Gwynedd fram til 1200-tallet.
Hywel Dda av Deheubarth klarte å legge Gwynedd inn under sitt eget kongedømme mellom 942 og 950, men det tidligere dynastiet overtok makten straks han døde. Kystområdene, spesielt Anglesey, kom mellom 950 og 1000 under økende angrep fra danske vikinger slik irske sjøfarere hadde gjort århundrene tidligere. Det sies at Godred Haraldsson fraktet vekk to tusen fanger fra Anglesay i 987, og at kongen av Gwynedd, Maredudd ab Owain, betalte en større løsesum for å frigjøre sine landsmenn fra slaveri.[2]
Gruffudd ap Llywelyn, opprinnelig konge av Gwynedd, klarte å gjøre seg til konge over det meste av Wales rund år 1055, og han holdt også deler av England i nærheten av grensen etter flere seire over engelske hærer. Imidlertid, i 1063 ble han beseiret av Harold Godwinsson og deretter drept av sine egne menn. Bleddyn ap Cynfy og hans bror Rhiwallon kom til enighet med kong Harold og overtok styret av Gwynedd og Powys.
Kort tid etter at normannerne erobret England i 1066 begynte de å legge press på den østlige grensen av Gwynedd. De dro nytte av en intern strid. Etter at Bleddyn ap Cynfyn ble drept i Deheubarth i 1075 overtok hans fetter Trahaearn ap Caradog tronen, men ble øyeblikkelig utfordret av Gruffydd ap Cynan som hadde vært i eksil på Irland. Gruffydd klarte for en kort periode å overta kontrollen over Gwynedd, men ble igjen tvunget til å flykte tilbake til Irland. Trahaearn styrte så inntil 1081 da Gruffydd igjen forsøkte å invadere landet. Trahaearn ble beseiret og drept i slaget ved Mynydd Carn. Gruffydd kunne igjen styre Gwynedd, men igjen kortvarig. Han ble lurt til et møte med jarlen av Chester, tatt til fange og holdt i fangenskap i Chester i mange år. Rundt 1086 hadde normanneren Robert av Rhuddlan tatt kontroll over det meste av Gwynedd, men til slutt greide Gruffydd ap Cynan å flykte og hjalp til å lede et walisisk opprør mot normannerne i 1094 hvor de vant tilbake mange av de okkuperte territoriene.
Likevel ble Gruffydd ap Cynan igjen tvunget til å flykte til Irland i 1098 da jarlen av Chester og jarlen av Shrewsbury invaderte Gwynedd og tok makten over Anglesey. Uventet hadde den norske kongen Magnus Berrføtt kommet med en større flåte til Irskesjøen for å hevde norsk kontroll over norrøne områder, som Orknøyene, Hebridene, de skotske øyene lengst øst og Man. Kong Magnus inngikk dessuten allianser med småkonger på Irland og fikk en avtale med skottekongen. Magnus Berrføtts flåte angrep normannerne i nærheten av den østlige enden av Menai Straits. I slaget ble jarlen av Shrewsbury drept og nordmennene seiret. Normannerne flyktet fra Anglesey. I henhold til Snorre Sturlason ble Anglesey lagt inn under den norske tronen, men mer sannsynligvis involverte nordmennene seg mot normannerne på walisisk side for å danne en allianse. Gruffydd var i stand til med norsk hjelp å komme tilbake og inngikk en fredsavtale med jarlen av Chester. Kort senere ble norskekongen drept på Irland og da måtte Gruffydd støtte seg på egne krefter.
Gruffydd styrte som konge inntil han døde i 1137, og selv om han var blitt for gammel til å lede Gwynedds hær rundt 1120 var hans sønner Cadwallon, Owain Gwynedd og Cadwaladr ap Gruffydd i stand til å utvide Gwynedds grenser østover både på bekostning av normannerne og Powys. I 1136 hadde de beseiret normannerne i slaget ved Crug Mawr i nærheten av Cardigan. Ceredigion, tradisjonelt en del av Deheubarth, ble innlemmet i Gwynedd.
Ved Gruffydds død overtok hans sønn Owain Gwynedd tronen og fortsatte å bygge ut kongedømmets makt og utvide dets grenser. Selv om både Deheubarth og Powys ble ledet av meget handlekraftige herskere på denne tiden, ble Gwynedd den dominerende makten i Wales og Owain var den udiskutable leder i en sammenslutning av alle herskerne i Wales som motsatte seg Henrik II av Englands invasjon i 1165. Invasjonen ble mislykket, og Owains posisjon ble ikke utfordret for resten av hans regime. Da Owain døde i 1170 brøt det ut strid mellom hans sønner. Hans utpekte arving, Hywel ab Owain Gwynedd, ble drept i et slag det samme året, og kongedømmet ble delt mellom tre av Owains øvrige sønner. For en tid mistet Gwynedd sin posisjon som den mest betydningsfulle av kongedømmene i Wales til Deheubarth under Rhys ap Gruffydd.
I løpet av 1188 begynte en av Owain Gwynedds sønnesønner, Llywelyn ap Iorwerth, å utfordre sine onkler og i løpet av slutten av 1100-tallet hadde han greid å få kontroll over Gwynedd. Llywelyn, som senere ble kjent som Llywelyn den store, fortsatte inntil han ble herskeren over det meste av hele Wales. Da han døde i 1240 ble kongedømmet overført til hans sønn Dafydd ap Llywelyn som døde uten en arving i 1246, og kongedømmet ble igjen delt mellom sønnene til en annen sønn av Llywelyn den store, Gruffydd ap Llywelyn Fawr. En av disse, Llywelyn ap Gruffydd, klarte til slutt å beseire sine brødre og ble konge over Gwynedd og senere også over andre deler av Wales.
Administrasjon Omfanget av kongedømmet varierte med styrken til den regjerende kongen. Gwynedd var tradisjonelt delt inn i «Gwynedd Uwch Conwy», «Gwynedd Is Conwy» (med elven Conwy som delelinje mellom de to) og «Môn». Kongedømmet var administrert under walisisk skikk via 13 Cantrefi som hver hadde, i teorien, et hundre bosetninger eller Trefi.
Ynys Môn
Gwynedd-Uwch-Conwy
Perfeddwlad (også kjent som Gwynedd-Is-Conwy)
Da Llywelyn ap Gruffydd døde i 1282 og hans bror Dafydd ap Gruffydd ble henrettet det påfølgende året, hadde åtte århundrer med uavhengig styre ved Huset Gwynedd kommet til sin slutt. Kongedømmet, som hadde vært ett av de siste til å holde ut mot total engelsk dominans over Wales, ble innlemmet i England. Med traktaten av Rhuddlan i 1284 ble kongedømmet oppløst og reorganisert i henhold til den engelsk county-modellen som dannet de tradisjonelle countyene Anglesey, Carnarvonshire, Merionethshire, Denbighshire og Flintshire. Denne administrasjonmodellen skulle vare fram til reorganiseringen i 1974.
Det var flere opprør i Gwynedd etter 1284 med varierende grad av suksess. De fleste ble ledet av ulike medlemmer av det gamle kongehuset. Nevnes kan opprørene til prins Madoc i 1294, Owain Lawgoch (en grandnevø av Llywelyn ap Gruffydd) mellom 1372–1378 og Owain Glyndŵr i 1400. På grunn av dette var det gamle kongelige huset rensket ut og enhver overlevende slektning gikk i dekning.
Wynn-familien av Gwydir beviste sin nedstamming fra den kongelige familie, noen sier det ble gjort ved å manipulere gamle stamtavler for konsolidere deres krav, på 1500-tallet. Sir John Wynn, 1. baronett og hans etterkommere ble anerkjent over nordlige Wales som de jure (latin = basert på lov) prinser av Gwynedd inntil den mannlige slektslinjen døde ut, antagelig en gang på slutten av 1700-tallet. Et annet krav kunne komme fra enhver overlevende mannlig etterkommer av Dafydd Gochs påståtte illegitime sønn, Dafydd ap Gruffudd.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
