Koloman av Ungarn

Koloman (eller Kelemen eller Kalman, født cirka 1070, død 3. februar 1116) var konge av Ungarn og Kroatia 1097–1102.

Koloman av Ungarn
Født		ca. 1070[1][2] Székesfehérvár
Død		3. feb. 1116[3][1] Székesfehérvár
Beskjeftigelse		Politiker, monark
Embete		Konge av Ungarn (1095–1116) King of Croatia (1102–1116)
Ektefelle		Felicia of Sicily (1097–)[4] Eufemia av Kyiv (1104–)[4]
Far		Géza I
Mor		Sophia[5]
Søsken		Álmos
Barn		István 2. Boris Kalamanos[5] Sophia
Parti		politician before the emergence of political parties
Nasjonalitet		Ungarn
Gravlagt		Székesfehérvár-basilikaen
Koloman av Ungarn på Commons

Ungarn ca 1099

Koloman, litografi av Josef Kriehuber etter en tegning av Moritz von Schwind, ca. 1828

Liv og virke

Bakgrunn

Koloman var sønn av Géza I og en gresk prinsesse hvis navn ikke er kjent. Koloman leste svært meget og ble derfor kalt Kálmán Könyves, som betyr omtrent Koloman den Vise (bokstavelig Koloman med bøkene). Ladislaus, hans farbror, ville at Koloman skulle bli prest. Da Koloman ikke ville gjøre som hans farbror sa, flyttet han til Polen med hjelp av Márk, Ugra og andre adelsmenn.

Ladislaus insisterte på at Koloman skulle komme tilbake og tilbød ham til og med tronen - den trone som tidligere hadde vært bestemt for Kolomans yngre bror, Álmos.

Ifølge historiekrønikene led Koloman av pukkelrygg og hadde talevansker, men i dag vet man ikke om dette virkelig var sant. Man må tenke på at i middelalderens Ungarn ville neppe en slik konge ha blirt langlivet.

Det er imidlertid ubestridt faktum at Koloman var meget begavet og belest.

Regjering

Litt senere beviste Koloman at han var velegnet til tronen. Etter Ladislaus den helliges død den 29. juli 1095 ble han Ungsrns konge. Først delye han sin makt med sin yngre bror, Álmos, som allerede under Ladislaus var blitt konge av Kroatia, men kroatene gjorde opprør mot ham. Koloman hjalp til med å slå ned opprøret. Han jaget også bort normannere fra de dalmatiske kyster.

Men snart måtte Koloman tilbake til hjertet av landet, da de første korsfarerne ankom landet. Koloman ville sikre at de kunne passere i fred. Den 8. mars 1096 tillot Koloman ridderna under ledelse av Gauthier Walter å krysse landet, men deres reise ble ikke helt fredelig, og comes Géza ble nødsaget å stride mot dem. Den andre korsfarerbølgen kom noe senere under ledelse av Peter Achéry. De drepte 4000 ungarere, så Koloman måtte beseire dem ved Nyitra og Mosonmagyaróvár. Da korsfarernes hovedstyrke ankom, under ledelse av Gottfried Bouillon, måtte de forhandle meget innen Koloman lot dem passere. I midten av november 1096 forlot denne armé landet i fred.

Koloman gjorde mye for å stabilisere Ungarn og skaffe landet allierte rundt om. Han nedkjempet i 1097 den siste kroatiska motstand og styrket personalunionen mellom Ungarn og Kroatia under den ungarske krone. (Kroatia ble først utskilt fra Ungarn i 1918, for å havne i Jugoslavia).

Koloman ville forme et sterkt forbund med normannerne fra Sicilia, så han ektet kong Rogers datter Buzilla. Álmos, hvis sjanser til den ungarsea trone holdt på å forsvinne, reiste seg mot Koloman i 1098, men megling avverget åpen strid mellom dem.

Deretter vendte Koloman seg, alliert med Kiev, mot Böhmen i 1099, men etter et nederlag slutten han fred og gikk i alliansw med dem. Han knyttet også allianse med Bysants (blant annet ved å gifte bort sin datter) og toget inn i Dalmatia der Zara, Trau og Spalato kapitulerte men sån fikk beholde sin autonomi. Det var i samband med dette som dogen av Venezia frasa seg tittelen som hertug av Kroatia og Dalmatia.

Álmos forsøkte å finne hjelp i utlandet mot sin bror Koloman for å nå tronen. Flere av disse (som den tysk-romerske keiser Henrik V) gjorde noen forsøk på å bryte seg inn i Ungarn, men da de møtte motstand ga de opp og sluttet fred med Koloman. Men ikke Álmos, som til sist ble tatt til fange av Koloman som, for å sette stopp for tronkampen, gjorde ham og hans sønn (Béla) blinde.

Kong Koloman anses som en av de største ungarske kongene. Han ordnet opp i forholdet mellom Ungarn og Transilvania, respektive Kroatia. Han innførte titlene ban (i Kroatia) og vajda (i Transilvania). Han ferdigstilte Stefan Is kirkesystem med tolv nye bispestoler, paven fikk utnevne biskopene, men ble ikke tillatt at disse ble vasaller under paven. Koloman stiftet mange nye lover. Blant annet skulle ekteskap helliges i kirken, for en prest. Under hans tid ble dødsstraffen benyttet mindre ofte. Han slo også fast i lov at hekser ikke eksisterte - noe som fungerte som et forbud mot heksejakt og heksebrenning.

Koloman døde den 3. februar 1116.

Barn

1. Sofia
2. Stefan II (1102-1131)
3. Ladislaus (1101-1112)

Referanser

1. Officina Nova, [Book of kings], Zsuzsa Gáspár, Jenő Horváth, side(r) 32, utgivelsessted Budapest, utgitt 1997^{[Hentet fra Wikidata]}
2. Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Kálmán, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0035255^{[Hentet fra Wikidata]}
3. Encyclopædia Britannica Online, oppført som Coloman, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Coloman, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
4. The Peerage person ID p11409.htm#i114089, besøkt 7. august 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
5. The Peerage^{[Hentet fra Wikidata]}

Litteratur

• Bartl, Július; Čičaj, Viliam; Kohútova, Mária; Letz, Róbert; Segeš, Vladimír; Škvarna, Dušan (2002). Slovak History: Chronology & Lexicon. Bolchazy-Carducci Publishers, Slovenské Pedegogické Nakladatel'stvo. ISBN 0-86516-444-4.
• Berend, Nora (2001). At the Gate of Christendom: Jews, Muslims and 'Pagans' in Medieval Hungary, c. 1000–c. 1300. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-02720-5.
• Curta, Florin (2006). Southeastern Europe in the Middle Ages, 500–1250. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-89452-4.
• Engel, Pál (1994). «Přemysl [The Přemyslids]». I Kristó, Gyula; Engel, Pál; Makk, Ferenc. Korai magyar történeti lexikon (9–14. század) [Encyclopedia of the Early Hungarian History (9th–14th centuries)] (på ungarsk). Akadémiai Kiadó. s. 559–561. ISBN 963-05-6722-9.
• Engel, Pál (2001). The Realm of St Stephen: A History of Medieval Hungary, 895–1526. I.B. Tauris Publishers. ISBN 1-86064-061-3.
• Fine, John V. A (1991). The Early Medieval Balkans: A Critical Survey from the Sixth to the Late Twelfth century. The University of Michigan Press. ISBN 0-472-08149-7.
• Font, Márta (2001). Koloman the Learned, King of Hungary (Supervised by Gyula Kristó, Translated by Monika Miklán). Márta Font (supported by the Publication Commission of the Faculty of Humanities of the University of Pécs). ISBN 963-482-521-4.
• Klaniczay, Gábor (2002). Holy Rulers and Blessed Princes: Dynastic Cults in Medieval Central Europe. Cambridge University Press. ISBN 0-521-42018-0.
• Kontler, László (1999). Millennium in Central Europe: A History of Hungary. Atlantisz Publishing House. ISBN 963-9165-37-9.
• Kristó, Gyula; Makk, Ferenc (1996). Az Árpád-ház uralkodói [=Rulers of the House of Árpád] (på ungarsk). I.P.C. Könyvek. ISBN 963-7930-97-3.
• Magaš, Branka (2007). Croatia Through History. SAQI. ISBN 978-0-86356-775-9.
• Makk, Ferenc (1989). The Árpáds and the Comneni: Political Relations between Hungary and Byzantium in the 12th century (Translated by György Novák). Akadémiai Kiadó. ISBN 963-05-5268-X.
• Manteuffel, Tadeusz (1982). The Formation of the Polish State: The Period of Ducal Rule, 963–1194 (Translated and with an Introduction by Andrew Gorski). Wayne State University Press. ISBN 0-8143-1682-4.
• Norwich, John Julius (1992). The Normans in Sicily. Penguin Books. ISBN 978-0-14-015212-8.
• Rubenstein, Jay (2011). Armies of Heaven: The First Crusade and the Quest for Apocalypse. Basic Books. ISBN 978-0-465-01929-8.
• Runciman, Steven (1951). A History of the Crusades, Volume I: The First Crusade and the Foundations of the Kingdom of Jerusalem. Cambridge University Press. ISBN 0-521-06161-X.
• Stephenson, Paul (2000). Byzantium's Balkan Frontier: A Political Study of the Northern Balkans, 900–1204. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-02756-4.
• Wiszewski, Przemysław (2010). Domus Bolezlai: Values and Social Identity in Dynastic Traditions of Medieval Poland (c. 966–1138). Brill. ISBN 978-90-04-18142-7.

Eksterne lenker

• Pallas Storlexikon