Karel Kramář

Karel Kramář (1860–1937) var tsjekkisk politiker som var Tsjekkoslovakias første statsminister.

Karel Kramář
Født		27. des. 1860[1][2][3][4] Vysoké nad Jizerou[1][4]
Død		26. mai 1937[5][1][2][4] (76 år) Praha[6][1][4][7]
Beskjeftigelse		Politiker
Utdannet ved		Juridisk fakultet, Karls-universitetet i Praha[3] Sciences Po
Ektefelle		Naděžda Kramářová
Parti		Národní strana svobodomyslná
Nasjonalitet		Østerrike-Ungarn Tsjekkoslovakia
Gravlagt		Church of the Dormition
Tsjekkoslovakias første statsminister
14. november 1918–8. juli 1919
Forgjenger		Stilling etablert
Etterfølger		Vlastimil Tusar
Signatur
Karel Kramář på Commons

Liv og virke

Bakgrunn

Karel Kramář kom fra en velstående familie som bodde i det nordlige Bøhmen, tett ved grensen til Tyskland. Han var den eneste av fem barn som nådde skolealder. Foruten i Praha studerte han ved universitetene i Strasbourg, Berlin, og i Praha. Han studerte også i Paris ved École des Sciences Politiques, og fullførte studiene med en doktorgrad innen jus. Allerede ved Karlsuniversitetet ble han involvert i politikk, da han var en av lederne i agitasjonen mot at universitetet nesten utelukkende holdt sine studier på tysk, og krevde at tsjekkiske studenter kunne få ha studier på sitt eget språk. På 1880-tallet var dette et svært kontroversielt emne, og førte ofte til gatekamper mellom tyskspråklige og tsjekkiske studenter. Dette tok slutt i 1882, da keiser Franz Josef I besluttet å splitte universitetet i to, der en del underviste på tysk og den andre på tsjekkisk. Han utgav i 1886 i Leipzig et viktig skrift, Papiergeld in Oesterreich seit 1848.

Politiker i dobbeltmonarkiets tid

I politikken tilhørte han, sammen med Josef Kaizl og Tomáš Garrigue Masaryk, de såkalte realistene, og det var for en stor del hans fortjeneste at denne gruppe i 1890 unngikk å gå til grunne og fant nye krefter sammen med ungtsjekkerne(Mladočeši). Som mange andre av ungtsjekkerne var russofil, og så på Russland som den eneste slaviske staten som var en motvekt mot tyskerne og østerrikerne. Han giftet seg også russisk. Kramářs hustru var fra russisk høyborgerskap, datter av en industriherre fra Moskva; frem til 1917 eide de en overdådig villa på Krim.^[8] Kramář mente også at Østerrike-Ungarn måtte forlate alliansen de hadde med Tyskland, til fordel for en allianse med Russland.

Som mange andre slaviske politikere, mislikte Kramář sterkt kompromisset av 1867 ettersom han mente dette ga ungarereen maktposisjon de ikke fortjente. Dette var på grunn av at de hadde et lavere folketall enn den slaviske befolkningen, og Kramář mente dette betydde at det var de som skulle blitt løftet frem som likemenn. Hans visjon var at Østerrike-Ungarn skulle bli et demokratisk land med allmenn stemmerett. Kramář mente at med dette ville Østerrike-Ungarn bli en slavisk stat, ettersom slaverne var den største etniske folkegruppen i riket.

Tomáš Masaryk kritiserte ofte Kramář for det selvmotsigende i å gå sterkt inn for alminnelig stemmerett og demokrati i Østerrike og hans samtidige støtte og streben etter tettere bånd til keiserautokratiet i Russland.^[9] Oktobermanifestet av 1905 ble hyllet av Kramář som tegn på at Russland stod foran en liberalisering og i nær fremtid ville bli et demokrati.^[10]

Fra 1891 var Kramář medlem både av den böhmiske landdagen og av det østerrikske riksrådet, der han spilte en fremtredende rolle. I 1896 ble Kramář Østerrike-Ungarns finansminister.^[11]

På grunn av hans tro på at Russland var i ferd med å bli en demokratisk nasjon, lanserte Kramář ideen om neo-slavisme. Dette var en ideologi som hadde som mål å oppnå likhet mellom slaverne. Den var basert på den russiske ideen om panslavisme, men argumenterte for at verdens slaviske nasjoner måtte samarbeide om å skape demokratiske samfunn som kunne stå imot tysk innflytelse, uten at Russland dominerte over de andre nasjonene. I forhold til panslavisme ønsket neoslavisme å innføre liberale endringer blant slaverne, samt opprettholde mange uavhengige slaviske stater. En annen forskjell fra panslavisme var at de ønsket å oppnå sine mål fredelig. Neo-slavisme var i starten et populært konsept, og det ble avholdt konferanser i både Praha i 1908 og i Sofia i 1910. Etter dette begynte ideen å slå sprekker, da det viste seg at slaverne hadde uoverkommelige uenigheter om hvordan konseptet skulle fungere. Dermed døde ideologien ut i årene som ledet til første verdenskrig, på grunn av spenningen i Europa.

Kramář fortsatte i tiden før krigen å slåss for den samme hjertesaken han hadde hatt mens han var student, stillingen til det tsjekkiske språket. Han var en av drivkreftene bak forslaget om at rettssaker som foregikk i Böhmen skulle foregå på tsjekkisk i stedet for på tysk. Han mente også at skilter og andre kommunikasjonsmetoder innen hæren skulle skrives på både tysk og tsjekkisk i områdene med tsjekkisk majoritet (områdene Böhmen, Mähren, og Schlesien).

Kramář hadde ingen sterke følelser ovenfor Østerrike-Ungarn og Huset Habsburg, men var villig til å godta at slaverne skulle forbli i riket hvis det ble gjort et kompromiss der de ble likemenn. Han ønsket også mer autonomi for de tsjekkiske områdene og mer makt til den böhmiske landdagen. Som en liberalistisk nasjonalist med gode forbindelser i både Praha og Wien, var han villig til å samarbeide med de østerrikske myndighetene for å fremme tsjekkernes sak. Dette gjorde han selv om han ønsket at tsjekkerne skulle ha sterkere bånd til sine slaviske brødre i Russland. På grunn av sin vilje til å samarbeide med myndighetene, sa Kramář i 1914 fra seg ledervervet i ungtsjekkerne. Dette var på grunn av deres stadig mer nasjonalistiske og opposisjonelle holdning til regjeringen.

Første verdenskrig

Etter utbruddet av første verdenskrig konkluderte Kramář med at en eventuell seier for Sentralmaktene ville bety slutt på sjansen til å reformere Habsburgmonarkiet. I september 1914 vant russerne Slaget om Galicia, og da avanserte den Den keiserlige russiske hær inn i Galicia og Lodomeria, og nesten 50% av den østerrikske hæren ble drept, skadet, eller fanget. Dette eliminerte alle sjanser Habsburgmonarkiet hadde for å være en likestilt partner innen Sentralmaktene, og Østerrike-Ungarn ble avhengige av Tyskland for militær støtte. Da tok Kramář til orde for at russerne kom for å frigjøre tsjekkerne, og snakket ut mot det han oppfattet som at Østerrike-Ungarn ble mer og mer en tysk satelittstat. Dette ville bety, ved en eventuell seier for Sentralmaktene at slaverne i riket aldri ville bli likemenn med tyskerne og madjarene.

I mars 1915 var Kramář en av grunnleggerne av undergrunnsgruppen Maffie, sammen med Edvard Beneš, Přemysl Šámal, Alois Rašín, og Josef Scheiner. Gruppen hadde som mål og å oppnå et uavhengig Tsjekkia, og hadde kontakt med russisk etterretning i Petrograd. Kramář var flere ganger i kontakt med russiske myndigheter i håp om at tsjekkisk uavhengighet skulle bli et av krigsmålene til Ententemaktene. 3. mai 1915 fortalte Kramář en stedfortreder til Reichsrat Josef Dürich, som skulle reise til utlandet for å prøve å vinne støtte til et uavhengig Tsjekkia, at de måtte jobbe for et slavisk imperium. Dette riket skulle styres under Huset Romanov, og Tsjekkia skulle være en del av det og bli regjert av en storhertug fra huset Romanov.

Grunnet uttalene han hadde kommet med over lenger tid ble Kramář ble arrestert i mai 1915 som mistenkt for høyforræderi. Han ble dømt til 15 års hardt arbeid. Dette satte Kramář på sidelinjen resten av krigen, og gjorde at rivalen hans Masaryk i London ble ansiktet for den tsjekkiske uavhengighetsbevegelsen. I 1916 ble Kramář dømt til døden. Mens han satt på dødscelle i 1917 hørte han om Februarrevolusjonen i Russland som styrtet monarkiet og etablerte en republikk. Dermed tok drømmen hans om at en Romanov-prins skulle sitte på den restaurerte Böhmenske tronen. Samme år valgte den nye keiseren Karl I å benåde Kramář.

13. juli 1918 etablerte Kramář den Tsjekkoslovakiske Nasjonalkomiteen i Praha, som hadde som mål å forene ulike politiske partier mot Østerrike-Ungarn. Dette ble realisert den 28. oktober, da komiteen erklærte at den tsjekkoslovakiske staten hadde blitt til, og erklærte uavhengighet fra Østerrike. Regjeringen i Wien responderte ved å erklære krigslov og beordre at komiteens ledere skulle arresteres. Det var imidlertid motvillighet fra garnisonen i Praha, som besto av ungarere og rumenere fra Transylvania, ettersom de ikke lenger ønsket å tjene en stat i kollaps. Mange av soldatene endte faktisk opp med å bekle seg i det nye tsjekkoslovakiske flagget, og var med i feiringene blant folket.

Politiker i Tsjekkoslovakia

Han var en av de ledende i det tsjekkoslovakiske nasjonalråd som ble opprettet i Praha i september 1918. Ved det østerrikske monarkis sammenbrudd oktober til november samme år fremtrådte dette råd som en selvstendig regjering for blant annet Böhmen og Mähren, og etter at den nye republikken Tsjekkoslovakia ble definitivt proklamert, ble han den 16. november dens første ministerpresident. Som sådan forble han til juli 1919, da hans ministerium vek plassen for en ny regjering som var innenrikspolitisk mer radikal.

Kramář betraktet bolsjevismen som en farlig tysk kreasjon, og trodde at bolsjevikene ville forbli lojale til Tyskland. Han avviste også tanken om en sentralisering av produksjonen og den utopiske visjon om et klasseløst samfunn. Men samtidig trodde ikke Kramář at bolsjevismen hadde livskraft i det lange løp, ettersom han oppfattet den som upopulær og bare i stand til å styre ved hjelp av terror. Han håpet inderlig at Sovjetunionen ville bryte sammen allerede i hans egen levetid.^[12]

Karel Kramář var den 8. januar samme år nær ved å falle som offer for et bolsjevistisk attentat. Ved fredskonferansen i Paris var han januar til juli 1919 tsjekkoslovakisk delegat. Da ble hans land også tilkjent Karpatoukraina. Han var senere år leder for det nasjonaldemokratiske parti i Tsjekkoslovakias parlament og forsøkte i det lengste å egge vestmaktene til kraftanstrengelser for å slå ned bolsjevikveldet i Russland.