britisk geolog og astronom From Wikipedia, the free encyclopedia
John Michell (født 25. desember 1724, død 21. april 1793) var en britisk naturfilosof og geolog med et interessefelt som spente fra astronomi til geologi, optikk og gravitasjon. Han var kjent både som teoretiker og for sine eksperimenter.
John Michell | |||
---|---|---|---|
Født | 25. des. 1724[1] Nottinghamshire | ||
Død | 21. apr. 1793[2][1][3] (68 år) Yorkshire | ||
Beskjeftigelse | Astronom, geolog, filosof, universitetslærer, fysiker | ||
Utdannet ved | Queens' College | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Storbritannia | ||
Medlem av | Royal Society | ||
Utmerkelser | Fellow of the Royal Society |
Michell var utdannet ved Queens' College, Cambridge og ble senere en Fellow of Queens'. Han fikk sin Master of Arts i 1752 og Bachelor of Divinity (teologi) i 1761. I 1760 ble han invitert som Fellow of the Royal Society, samme år som Henry Cavendish. I 1762 ble han utnevnt til professor i geologi ved Cambridge og i 1767 ble han rektor i Thornhill, West Yorkshire, ved Dewsbury, hvor han senere døde.
Michell utformet noe før 1783 det forsøket som nå er kjent som Cavendish-eksperimentet. Det var det første eksperimentet som kunne måle gravitasjonskrefter i et laboratorium og som kunne frembringe nøyaktige verdier for jordens tetthet. Han oppfant og bygget en torsjonsvekt for dette forsøket, men uheldigvis døde han før de første eksperimentene kunne gjennomføres. Hans apparatur ble overført til Henry Cavendish som gjennomførte målingene i 1798. I 1987 skrev gravitasjonsforskeren A.H. Cook:
Mens han studerte ved Cambridge publiserte han i 1750 en artikkel på åtti sider med tittelen A Treatise of Artificial Magnets (En avhandling om kunstige magneter) der han anviser en enkel og rask metode til å fremstille kunstige magneter som var langt bedre enn hva en kunne finne i naturen. I tillegg til å angi en metode for magnetisering som fremdeles bærer hans navn, beskriver artikkelen en rekke magnestiske observasjoner.
I ett eksperiment forsøkte Michell å måle strålingstrykket fra lys ved å fokusere sollys mot den ene siden av en kompassnål. Dette eksperimentet var ingen suksess, ettersom kompassnålen smeltet!
I de biografiene om Michell som ble utgitt på begynnelsen av 1900-tallet er det hans akademiske innsats innen geologien som betones. Hans mest betydningsfulle artikkel bar tittelen Conjectures concerning the Cause and Observations upon the Phaenomena of Earthquakes (Philosophical Transactions, li. 1760). Av den artikkelen fremgår det tydelig at han besatt en omfattende kunnskap om strata (jordsmonn) i England og utenlands.
I nyere tid anses hans brev til Cavendish i 1784 der han omtaler gravitasjonens effekt på lys. Denne arbeidet ble gjenoppdaget i 1970-årene. Her omtales flere astronomiske ideer som en tidligere tilskrev det 20. århundre. Michell regnes i dag som den første som studerte fenomenet der et himmellegeme har så stor masse at lys ikke slipper ut. (På den tiden var begrepet unnslipningshastighet i bruk blant vitenskapsfolk.) Et slikt himmellegeme kan derfor ikke observeres som en lysflekk, men kan identifiseres ved bevegelsene til nærliggende himmellegemer som påvirkes av gravitasjonen fra det usynlige legemet.
Matematikeren Pierre-Simon Laplace angir en slik antagelse om massetunge objekter som kan «fange lyset» i sin bok: Exposition du Systeme du Monde i 1796. Et slikt himmellegeme blir innen Newtons teorisfære gjerne omtalt som en mørk stjerne og kan assosieres med det vi i dag kaller sort hull i generell relativitetsteori
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.