From Wikipedia, the free encyclopedia
Jeg er ingen engel! (originaltittel: I'm No Angel) er en amerikansk romantisk komedie fra 1933, regissert av Wesley Ruggles og produsert av Paramount Pictures. I hovedrollene spiller Mae West og Cary Grant. Filmen handler om en sirkusartist som tjener seg rik og blir forlovet med en velstående mann. For å forhindre at hun slutter på sirkuset blir forholdet deres sabotert av sjefen hennes. Manus er skrevet av Mae West og Lowell Brentano.
| Jeg er ingen engel! | |||
|---|---|---|---|
| orig. I'm No Angel | |||
 | |||
| Generell informasjon | |||
| Sjanger | Romantisk komedie | ||
| Utgivelsesår |
| ||
| Prod.land | USA | ||
| Lengde | 87 min. | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Bak kamera | |||
| Regi | Wesley Ruggles | ||
| Produsent | William LeBaron (ukreditert) | ||
| Manusforfatter |
| ||
| Musikk |
| ||
| Sjeffotograf | Leo Tover | ||
| Klipp | Otho Lovering (ukreditert) | ||
| Foran kamera | |||
| Medvirkende |
| ||
| Prod.selskap | Paramount Pictures | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Filmen var kontroversiell da den ble utgitt, men ble likevel en stor suksess.
Tira jobber på et sirkus som sangerinne og løvetemmer. Hun har hatt et forhold til lommetyven Slick Wiley, men er ikke interessert i ham lenger. Hun flørter med de fleste menn som hun treffer, først og fremst rike menn som gir henne dyre gaver.
En kveld er hun på hotellrommet sitt sammen med Ernest Brown, en mann som hun fattet interesse for da hun så at han hadde på seg en stor diamantring. Plutselig kommer Slick stormende inn og hevder at han og Tira er kjærester. Ernest føler seg lurt og vil gå, men blir slått ned av Slick. Da han ligger urørlig på gulvet antar Tira at han er drept og ber Slick plassere liket ute i gangen, slik at hun ikke blir innblandet. Slick benytter samtidig muligheten til å stjele diamantringen. Ikke lenge etterpå blir Ernest, som slett ikke er død, funnet, og forteller at han har blitt ranet. Slick blir arrestert og Tira innser at hun må få seg en advokat. Hun ringer vennen Benny Pinkowitz som sier ja til å stille opp for henne. Problemet er at hun ikke har noen penger, og i desperasjon lover hun lederen for sirkuset å jobbe mer i løveburet. Hun sier seg til og med villig til å stikke hodet sitt inn i løvens munn. Lederen for sirkuset mener at dette er en strålende idé, og påpeker at hvis de kan sette opp en slik forestilling så kommer hun til å bli rik.
Slick havner i fengsel og Tira reiser til New York der hennes nye nummer med løvene blir en sensasjon. Hun tjener seg rik og flytter inn i en luksuriøs leilighet, kjøper seg dyre klær og ansetter tjenestepiker. Etter en forestilling blir hun introdusert for Kirk Lawrence, en velstående mann som er svært betatt av henne. Han overøser henne med dyre gaver, som hun villig tar imot. Familien hans derimot, er ikke like fornøyd med at han har forelsket seg i en sirkusartist, spesielt ikke med tanke på at han allerede er forlovet. Kirks fetter, Jack Clayton, bestemmer seg for å oppsøke Tira for å overtale henne til å avslutte forholdet. Han ender med å bli interessert i henne, og følelsen er gjensidig. Ikke lenge etter har de to forlovet seg. Tira er overlykkelig og ønsker å slutte på sirkuset etter at hun er har blitt gift. Lederen for sirkuset legger imidlertid en plan sammen med Slick, som nylig har sluppet ut fra fengselet, for å få avsluttet forholdet.
En kveld Jack kommer for å møte Tira i leiligheten hennes har det blitt arrangert slik at hun er forsinket. Jack blir i stedet møtt av Slick som er iført en silkepysjamas og hevder at han er kjæresten til Tira og at hun ikke er interessert i Jack lenger. Jack tror på ham og forlater leiligheten. Tira, som ikke vet hva som har skjedd, fortsetter å planlegge bryllupet. Mens hun prøver brudekjolen får hun beskjed om at Jack har brutt forlovelsen og reist bort. Tira kontakter Benny Pinkowitz og forteller at hun ønsker å saksøke Jack for løftebrudd.
I løpet av rettssaken blir både Ernest, Kirk og Slick innkalt for å vitne mot Tira og danner et negativt bilde av henne. Hun får imidlertid tillatelse av dommeren til å spørre dem ut selv, og da må de alle innrømme at hun ikke har utnyttet dem på noen måte. Tjenestepiken hennes, Beulah Thorndyke, blir også innkalt som vitne. Hun kan fortelle at Tira var trofast mot Jack og at hun var svært forelsket i ham. Jack gir advokaten sin beskjed om å gå med på Tiras krav. Senere oppsøker han henne hjemme i leiligheten hennes og de bestemmer seg for å fortsette forholdet.
James Wingate, lederen for Motion Picture Producers and Distributors of Americas Studio Relations Committee, krevde at de mange seksuelle hentydningene i sangene måtte tones ned. I tillegg måtte tittelen på sangene «Nobody Does It Like a Dallas Man» og «Take Me» endres til «Nobody Loves Me Like a Dallas Man» og «I Want You, I Need You».[1] Etter å ha sett filmen konkluderte Wingate med at den var «mye bedre enn forventet», og han trodde ikke at den kom til å skape noen særlige problemer.[2]
Jeg er ingen engel! var en av de første filmene som fremstilte afroamerikanere positivt. Til tross for at de afroamerikanske kvinnene i filmen spiller tjenestepiker, fremstilles de også som gode venninner av Wests rollefigur Tira.[3] I en scene blir det også vist en collage med bilder av Tiras tidligere elskere, og blant dem er en afroamerikansk mann. Dette var ikke tillatt i Hollywood-filmer, men ble hverken oppdaget av sensurmyndighetene eller filmselskapet.[4]
Filmen ble en stor suksess blant publikum og satte kinorekorder i flere amerikanske byer.[5] Den fikk imidlertid blandet mottakelse av kritikerne.[6] Variety mente filmen var en førsteklasses studioproduksjon, med god regi fra Ruggles og en solid prestasjon fra West. Den gode humoren i filmen ble trukket frem og ble i første rekke tilegnet Wests skuespillerprestasjoner.[7] Mordaunt Hall i The New York Times beskrev filmen som «hurtigskytende underholdning, med skamløs, men svært smittsom humor». Både regissør Ruggles og hovedrolleinnehaverne fikk ros for deres innsats. Scenene med rollefiguren Slick ble imidlertid trukket frem som de svakeste i filmen, ettersom Hall mente at filmen var best når den hadde en mer lystig tone.[8]
Mange konservative personer var imidlertid opprørt over det de anså som umoral i filmen.[9] Jeg er ingen engel! nevnes ofte som en av filmene som førte til at sensurloven ble strengere håndhevet fra 1934.[10] I oktober 1935 fikk ikke Paramount godkjent filmen på nytt på grunn av dette. I 1949 fikk filmen avslag for andre gang.[1]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
