Japansk okkupasjon av Korea fra 1910–1945 From Wikipedia, the free encyclopedia
Japans kolonisering av Korea (koreansk: 일제시대, Ilje sidae, engelsk: Japanese Occupation Period, Japanese Imperial Period, Japanese administration, Joseon of the Japanese-Governed Period, japansk: 日本統治時代の朝鮮, Nippon Tōchi-jidai no Chōsen) henviser til en periode i Koreas historie som varte fra 22. august 1910 til 15. august 1945, der Korea ble annektert og styrt som en del av Keiserriket Japan.
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
Det japanske styret i kolonitiden har til den dag i dag kastet en skygge over de koreansk-japanske forholdene i etterkrigstiden, særlig som en følge av de påtvugne traktatene som tvang Korea til å åpne landet for handel, samt utenlandsk politisk og kulturell påvirkning. Selv om den japanske kolonimakten bygde fabrikker, veier og jernbane var livet for den jevne koreaner under okkupasjonen hard.[1] Koreanere ble blant annet tvunget til å bruke japansk språk, og ta japanske navn.
Japans engasjement i Korea startet allerede i 1876 med Ganghwatraktaten under Kongedømmet Joseon. Denne traktaten gjorde det slutt på Joseons status som skattland for Qing-dynastiet, i det minste i øynene til Joseon og Japan, og åpnet tre havner for japansk handel. Avtalen sikret Japan mange av de fordelene i Korea som vestlige handelsmenn hadde hatt i Japan, så som ekstraterritoriell status (japanere i Korea ble straffeforfulgt etter japansk lov og ikke koreansk lov.).
Den hemmelige Taft-Katsuraavtalen som inngått den 29. juli 1905 mellom USA og Japan slo fast at USA anerkjente at Korea er en del av Japans interessesfære, mens Japan i bytte erkjenner at Filippinene er en del av USAs interessesfære. Avtalen ble først kjent i 1924 og var ikke en normal bilateral avtale, men mate et møtememorandum, ment for å lette de japansk-amerikanske forholdene.
Det japanske attentatet på Keiserinne Myeongseong i 1895 økte innflytelsen ytterligere. Det hele kulminerte med Eulsatraktaten i 1905 som kom til som en direkte følge av den japanske seieren over Russland etter den russisk-japanske krig. Russland gav Japan en rekke viktige innrømmelser etter tapet, blant den viktigste var å gi Japan kontrollen over Korea. Sammen med den hemmelige Taft-Katsuraavtalen der USA aksepterte å ikke blande seg inn Japanske forhold i Korea lå alt til rette for at Japan kunne formalisere sin innflytelse over Koreahalvøya. Ifølge avtalen overtok Japan det fulle ansvar for Koreas utenrikspolitikk og all handel fra koreanske havner ble satt under japansk kontroll. Traktaten ble ratifisert ved signaturen til fem koreanske ministre. Disse er senere gjort kjent av koreanske historikere som de fem Eulsa-svikerne.
Den japansk-koreanske annekteringstraktaten av 1907, ble signert 24. juli etter at den koreanske keiser Gojong i hemmelighet hadde sendt tre diplomater til den andre fredskonferansen i Haag for å protestere mot urettferdigheten som lå i Eulsatraktaten. Stormaktene avviste imidlertid å la Korea få delta i konferansen; Korea hadde i Esulatraktaten gitt Japan rettighetene til å representere Korea diplomatisk overfor andre land. Japans hevn var at Gojong måtte abdisere til fordel for sin sønn Sunjong, samt den nye traktaten som utvidet Esulatraktaten ved å gi Japan rett til å ansette og sparke høyere offiserer og at alle høyere tjenestemenn i den koreanske regjeringen måtte være japanske, noe som effektivt gav Japan all kontroll over Korea.
Den japansk-koreanske annekteringstraktaten ble signert 22. august 1910 av representanter fra Korea og Japan og gjort gjeldende fra 29. august samme år og offentliggjort samme dag. Traktaten ble starten på den japanske okkupasjonen av Korea som varte til slutten av den andre verdenskrig. Traktaten hadde åtte paragrafer, der nummer en lød: «Hans Majestet Keiseren av Korea gjør denne fullstendige og permanente overlatelse til Hans Majestet, Keiseren av Japan, av alle suverene rettigheter over hele Korea».
Hvorvidt traktaten er legal eller ikke diskuteres fremdeles, men fra koreansk side er trakaten avvist siden som et lovlig dokument. Det gjorde også de allierte under andre verdenskrig.
Årsaken ligger i at den koreanske keiser, Yung-hui nektet å signere traktaten som avtalt. Traktaten bærer nasjonens segl, men ikke keiserens signatur, noe som kreves etter daværende koreansk lov. Traktaten ble i stedet signert av den koreanske statsminister Lee Wan-Yong og den japanske generalguvernør Grev Terauchi Masatake. I sitt testamente skriver keiser Yung-hui i 1926 at traktaten ble tvunget igjennom av ministre som dels ble truet, dels var bestukket av japanerne.
Japans okkupasjon av Korea sluttet med den andre verdenskrigens slutt. De allierte hadde under Kairokonferansen i 1943 bestemt at Korea skulle gjenoppstå som en fri og uavhengig nasjon. Etter Japans kapitulasjon 1945 ble Korea delt i to midlertidige okkupasjonssoner; Sovjetunionen besatte den nordlige delen og USA den sørlige. Demarkasjonslinjen mellom okkupasjonssonene ble trukket langs den 38. breddegrad, der japanske styrker overga seg til de allierte styrkene fra USA i sør, og til sovjetiske styrker i nord.
Dette ble samtidig starten på Delingen av Korea.
I normaliseringstraktaten mellom Sør-Korea og Japan signert i 1965 erklærte partene:
det bekreftes at alle traktater eller avtaler inngått mellom keiserdømmet Japan og keiserdømmet Korea på eller før 22. august 1910 allerede er ugyldige.
Den 10. august 2010 kom den japanske statsminister Naoto Kan med en beklagelse overfor Sør-Korea, der han slår fast at den japanske koloniseringen frarøvet koreanerne deres nasjon og kultur.[2][3] Det er i tillegg avtalt at en rekke gjenstander som japanske myndigheter tok med seg til Japan i kolonitiden, nå skal returneres til Sør-Korea.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
