From Wikipedia, the free encyclopedia
Jørgen Jørgensen (født 29. mars 1780 i København, død 20. januar 1841 i Hobart i Australia) var en dansk eventyrer. Navneformen varierer og noen ganger angis han som Jørgen Jürgensen eller Jürgen Jürgensen.
| Jørgen Jørgensen | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 29. mars 1780[1] København | ||
| Død | 20. jan. 1841[1] (60 år) Hobart | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, militært personell | ||
| Utdannet ved | Efterslægten | ||
| Far | Jürgen Jürgensen | ||
| Søsken | Urban Jürgensen Fritz Jürgensen[2] | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
Jørgen Jørgensen var sønn av kongelig urmaker Jørgen Jørgensen og Anna Lethe Brüün og vokste opp i familiens hus i Østergade 77 i København. Han var bror til urmakeren Urbain Jürgensen.[3] Starten på hans eventyrlige liv kom da han som fjortenåring i 1794 fikk hyre som læregutt på det engelske kullskipet Jane, som gikk i fart på Nordsjøen. Drevet av en personlighet preget av virketrang, oppdagerlyst, spille- og stormannsgalskap skulle Jørgensen få et liv utspilt verden over og et virke med et omfang som antydes av tittelen på et delvis selvbiografisk verk utgitt av James Francis Hogan i 1835: Kongen af Island eller Beretningen om Jørgen Jürgensen. Søkaptein, revolutionær, hemmelig agent, konge af Island, forfatter, dramatiker, præst, statsfange, spiller, hospitals-assistent, opdagelsesrejsende, redaktør, udgiver, landsforvist og politibetjent (etter dansk utgave ved Vintens Forlag, København, 1973).
Som sjømann seilte Jørgensen på verdenshavene. I 1798 tok han i England hyre på hvalfangeren Fanny som brakte han til Kappstaden, der han forlot skipet. Ønsket om å være med på oppdagelsesreiser til sydhavet brakte i stedet Jørgensen ombord på skuter som drev lyssky virksomhet, mest sannsynlig sjørøveri, langs vestkysten av Sør-Amerika. Etter halvannet år i denne virksomheten kom Jørgensen tilbake til Kappstaden, der han i november 1800 ble med et britisk skip som skulle til New South Wales for å utforske kystene av Australia. Jørgensen ble værende på Lady Nelson i flere år og steg i gradene. I august 1804 ble han kaptein på seilskuten Contest som skulle til New Zealand, deretter var han styrmann på hvalfangeren Alexander og kom til Tahiti. Opplevelsen av de kristne misjonærene medførte religiøs krise og tvil for Jørgensen, en krise som flere år senere skulle resultere i religiøs vekkelse og virke som predikant og forfatter av religiøse skrifter.
I 1806 var Jørgensen tilbake i England. Året etter besøkte han familien i København, der krigen mellom Frankrike og Storbritannia i september 1807 skulle få dramatiske konsekvenser, både for Danmark-Norge og for Jørgensen. Etter flåteranet i 1807 ble Jørgensen, til tross for sin vennlige innstilling til England og skepsis til Danmark-Norges nye allianse med Frankrike, kaptein på kaperen Admiral Juul i desember 1807. I februar 1808 seilte Admiral Juul mot kysten av Yorkshire og ble der tatt av HMS Sappho 2. mars. Skipet ble brakt til England og mannskapet tatt som krigsfanger. Jørgensen satt først som krigsfange i Yarmouth, men ble brakt til London for avhør og deretter sluppet fri på vilkår av at han ikke forlot landet.
Jørgensen kom da i kontakt med forretningsmannen Samuel Phelps, som produserte såpe. Phelps var i behov av talg til såpeproduksjonen og planla en ekspedisjon til Island for å sikre forsyninger. Jørgensens danske bakgrunn gjorde at han ble med som partner i ekspedisjonen, med utsikt til andel i fortjenesten.
Jørgensen la 29. desember 1808 ut fra Liverpool om bord på Clarence. Skuten hadde en last av matvarer som korn, poteter, kjøtt, kaffe, sukker, tobakk og rom, og det var meningen å selge dette i Reykjavík og deretter kjøpe talg før retur til England. Island var, som en del av Danmark-Norge, underlagt blokade mot handel med fiendtlige makter, noe som utelukket handel med britene. Etter å ha ankommet i januar ble Clarence liggende i Reykjavík havn uten å få solgt lasten. I en situasjon der handelsekspedisjonen så ut til å mislykkes, tydde de britiske handelsmennene til ytterligheter. Islands stiftamtmann, grev Trampe, ble 25. juni 1809 tatt til fange av den britiske kapteinen og handelsagenten, støttet av en tropp mannskaper med gevær og sverd. Dagen etter erklærte Jørgensen først all dansk myndighet på Island for opphevet, før han utpå kvelden fulgte opp med å erklære Island for fritt og selvstendig. Han samlet en livvaktstyrke på åtte mann og opprettet et hovedkvarter for sin revolusjonære myndighet. Jørgensen ga også Island et eget flagg, blått med tre hvite torsk. I en proklamasjon av 11. juli utnevnte han seg selv til Islands protektor, dog ikke uttrykkelig til konge slik ettertiden gjerne vil ha det til. Jørgensen ble avsatt 22. august 1809 etter at HMS Talbot kom innom Island og fikk kjennskap til hva som hadde skjedd. Jørgensen ble arrestert brakt til England i en dramatisk seilas der det ene av to skip tok fyr. Jørgensen var mannen som reddet mannskapet.
Jørgensens liv etter dagene som «konge» av Island skulle ikke bli mindre dramatiske. I England ble Jørgensen dømt for å ha brutt vilkårene som krigsfange. Han ble holdt på Bahama, et av de beryktede fangeskipene som huset krigsfanger, der han brukte tiden på å forfatte skrifter om sine opplevelser og religiøse refleksjoner. I 1811 ble han frigitt. Spillegjeld og drukkenskap medførte nye problemer og han havnet allerede i desember 1811 i gjeldsfengsel for en måneds tid før han i 1812 ble sendt til kontinentet som etterretningsagent. Det er her Jørgensen tapes av syne for ettertiden noen års tid.
I mai 1820 ble han tiltalt for tyveri og igjen kastet i fengsel, denne gang i Newgate der flere nye skrifter ble forfattet. Etter fire år og tre måneders fengsel ble straffen omgjort til transportasjon til Van Diemens land. Straffen skulle bringe Jørgensen til kolonien han selv hadde vært med på å etablere som sjømann på Lady Nelson i 1803.
Sammen med 149 andre fanger ankom Jørgensen etter fem måneders seilas Tasmania 29. april 1826. Jørgensen tilbrakte de siste femten år av sitt liv, som fange og fra 1827 fri mann, i Tasmania, i et liv som den første utforsker av Tasmanias ville indre, som politiagent og involvert i kampen mellom kolonistene og Tasmanias urbefolkning, og som drukkenbolt.
Jørgen Jørgensens dramatiske og eventyrlige liv har fascinert både samtiden og ettertiden på flere av de steder han virket. Allerede i 1811 kom de første trykte beretninger om hans forehavender på Island, som en del av den berømte botanikeren William Jackson Hooker bok om feltturen han gjennomførte på Island samtidig med at Jørgensen erklærte seg til konge over øyen (Journal of a Tour in Iceland in the Summer of 1809, trykket privat i 1811). På Island huskes Jørgensen for ettertiden som Jörundur hundadagakonungur. En viktig kilde til hans liv er hans egne skrifter, en omfattende og variert produksjon på innpå tjue titler, og da særlig det selvbiografiske stykket som Jørgensen fikk trykket i Tasmania i 1835. Senere biografier har kommet på flere språk, det mest grundige og omfattende på engelsk av Sarah Bakewell i 2005, The English Dane. Jørgensens liv er ennå ikke filmatisert.
Jørgen Jørgensen var en flittig forfatter som fikk utgitt en rekke trykte verker i løpet av sitt liv, det meste forfattet på engelsk og utgitt i England og Tasmania. Tematisk spenner hans skrifter fra religiøse temaer, over reisebeskrivelser til økonomiske og politiske emner.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
