Italo Svevo
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Aron Ettore Schmitz, bedre kjent under pseudonymet Italo Svevo (født 19. desember 1861, død 13. september 1928), var en italiensk forfatter og forretningsmann, kjent særlig etter sin død for sine modernistiske romaner. Han var en venn av James Joyce som personlig gjorde sitt for at Italo Svevos forfatterskap ble kjent. Han er karakterisert som «opphavsmann til den moderne italienske roman».[5]
| Italo Svevo | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Aron Ettore Schmitz 19. des. 1861[1][2][3][4]  Trieste, Østerrikes keiserdømme | ||
| Død | 13. sep. 1928[1][2][3][4] (66 år) Motta di Livenza, Italia | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, dramatiker, oversetter, forretningsdrivende, romanforfatter | ||
| Ektefelle | Livia Veneziani | ||
| Nasjonalitet |  Italia | ||
Han ble født i Trieste (den gang underlagt det østerrikske keiserrike) som Aron Ettore Schmitz,[6] i en jødisk familie som opprinnelig kom fra Tyskland.
Svevo var borger av Østerrike-Ungarn fram til slutten av den første verdenskrigen. Han var én av 16 søsken, men kun 8 av barna overlevde til de ble voksne.[7] Han snakket italiensk som sitt andrespråk (og med den særegne dialekten i Trieste). Grunnet hans fars tyske opphav ble han som tolv-åring, i likhet med sine brødre, sendt til en kostskole i nærheten av Würzburg, der han lærte tysk flytende.[7] Hans pseudonym «Italo Svevo» betyr tilnærmet «italiensk-svabisk», en hentydning til at han var tysk-italiensk.
Han studerte ved instituttet i Brussel, men hadde utviklet en interesse for litteratur fra ung alder, og leste klassisk russisk litteratur med stor interesse. Da han kom tilbake til Trieste begynte han videre studier ved handelsskolen Instituto Superiore Revoltella. Da hans far gikk konkurs i 1880, ble Svevo tvunget til avbryte studiene for å ta arbeid i en bank. Han begynte å skrive mens han var bankansatt og publiserte flere artikler i avisen Indipendente.[7] Tjue år med rutinemessig bankarbeid ble inspirasjonen for hans første roman, Una vita (1893, «Et liv»),[5] utgitt det samme året som hans far døde.
Etter å ha blitt foreldreløs i 1898 giftet han seg med sin kusine Livia Veneziani og begynte å jobbe i hennes familieforretning, som framstilte maling. Han arbeidet hardt, reiste mye og tok til sist over administrasjonen etter at svigerfaren døde. Han utga sin første roman selv, men den fikk ingen oppmerksomhet. Det samme skjedde med hans andre forsøk, Senilità (1898), og etter en tredje roman uten anerkjennelse oppga han skuffet å skrive skjønnlitterært de neste 25 årene.[5]
Svevo hadde begynte å dra på lengre forretningsreiser til London da svigerfarens forretning ekspanderte. Han følte behov for å forbedre sin engelsk og begynte ved språkskolen Berlitz i Trieste i 1907, hvor hans lærer var en ung, litterært interessert irlender ved navn James Joyce. Joyce var på denne tiden rundt 25 år, og fortsatt stort sett ukjent.[8] Joyce leste Svevos første roman, også Senilità, som på samme vis i stor grad hadde blitt oversett da den ble utgitt i 1898. Joyces lovprisning av sin middelaldrende elevs to glemte romaner var nok til å gjenopplive Svevos litterære ambisjoner. Mange år senere ble romanen La Coscienza di Zeno (Zenos bekjennelser) fullført, og den publiserte han også på egen hånd, i 1923. Dette verket, som viste forfatterens interesse for de psykologiske teoriene til Sigmund Freud, er skrevet i form av memoarene til en Zeno Cosini, som skriver dem på anmodning av sin psykoanalytiker. Zeno Cosini, som sin skaper, og ikke ulik følelsene i Kafkas litterære univers, ga opp sine gleder, eksempelvis sine sigaretter, og hemmeligheten for hans lykke ligger i hans ulike forhold, hvor han jevnlig oppgir den ene gleden for en annen. Problemet med de forbigående og flyktige gleder er løst ved å forsone seg med tanken på gledens opphevelse, som fører til erfaringen om gleden i seg selv.[8] Cosini gikk i psykoanalyse, hevdet han, for å oppdage hvorfor han var avhengig av nikotin. Som han avslører i teksten, hver gang han ga opp å røyke med den endelige beslutningen at det ville bli den siste sigarett, ultima sigaretta!!, erfarte han den oppkvikkende følelsen at han nå begynte livet på nytt uten byrden av gamle vaner og feil. Følelsen var imidlertid så sterk at han fant røyking uimotståelig, slik at han igjen kunne slutte, og oppleve denne oppkvikkende følelsen på nytt.
Forfatteren fikk bortimot null oppmerksomhet fra italienske lesere og bokanmeldere da boken kom ut. Verket ville antagelig ha forsvunnet helt, om det ikke hadde vært for interessen til Joyce, som ble en forkjemper og forløser for Zenos bekjennelser. Han bidro til at den ble oversatt til fransk og utgitt i Paris, hvor bokanmelderne lovpriste den. Det førte til at italienske kritikere, inkludert Eugenio Montale, oppdaget den. Joyce bidro også til at romanen ble utgitt på engelsk, og foreslo selv en engelsk tittel, «As a Man Grows Older», som dog ikke ble benyttet. Svevos allianse med Joyce ble et livslangt vennskap.[5] Zeno Cosini, bokens hovedperson, var et speilbilde av Schmitz selv, en forretningsmann som var fascinert av freudiansk teori. Schmitz ble selv modell for Leopold Bloom, hovedfiguren i Joyces store roman Ulysses.[9]
Svevo planla å skrive en oppfølger til Zenos bekjennelser, men han havnet i en bilulykke i 1928. Hans skader var små, men han fikk et hjerteanfall som drepte ham. Han ble fraktet til et sykehus ved Motta di Livenza, hvor hans helse raskt ble verre. Da han innså at døden nærmet seg, ba han én av dem i nærheten om en sigarett. Da det ble avslått, svarte han: «Det ville virkelig ha blitt den siste sigaretten.» Han døde den samme ettermiddagen.[10]
Svevo bodde deler av livet i Charlton, sørøst for London, mens han arbeidet for familiebedriften. Han dokumenterte denne perioden i sine brev til sin kone,[11] og disse brevene framhevet hans opplevelse av hvor kulturelt annerledes det edvardianske England var. Hans gamle hjem i 67 Charlton Church Lane er i dag utstyrt med en blå plakett.
Italo Svevo huskes for å være en av de første italienske eksperimentelle forfattere som skapte en liten, men betydningsfull rekke av verker.[7]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
