From Wikipedia, the free encyclopedia
Irsk ulvehund (ig. Cu Faoil) regnes til myndene og er en gigantstor hetsende jakthundrase, hvis opphav av flere hevdes å være urgammelt. Den er en av verdens største hunderaser, trolig opprinnelig avlet for å jakte ulv (Canis lupus). Irsk ulvehund blir ofte sett på som Irlands nasjonalhund, selv om dette ikke er offisielt.
| Irsk ulvehund | |||
|---|---|---|---|
| ulvehund, cu faoil | |||
 | |||
| Hundetype | mynde, hetsende jakthund | ||
| Opprinnelse |  Irland | ||
| Egenskaper | familiehund | ||
| Livsløp | 7–9 | ||
| Størrelse | gigantstor (min. ♀ 50/♂ 57 kg) | ||
| Passer for | alle | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | gruppe 10, seksjon 2 (FCI #160) | ||
| AKC | Hound | ||
| CKC | Hounds | ||
| KC | Hound | ||
| UKC | Sighthounds | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Den moderne hunderasen ble skapt på siste halvdel av 1800-tallet og kommer fra Irland. Dagens hunderase kan imidlertid ikke hevde å ha noen basal avstamming, det har moderne forskning med DNA fastslått.[1][2] Om den opprinnelig typen var basal er derfor vanskelig å fastslå i dag. Kelterne kalte ulvehunden cu faoil. Den skal på grunn av massiv eksport til mange andre lands overhoder (av økonomiske grunner) i en tid ha blitt forbudt å holde for allmuen, og kanskje ble nettopp det dens bane.
Ulven ble utryddet i Irland før 1786 og etterspørselen etter ulvehunder forsvant, naturlig nok siden den må ha kostet dyrt å holde for vanlige folk.[3] I løpet av første halvdel av 1800-tallet (noen hevder før 1840) forsvant ulvehunden, som sies nesten å ha dødd ut. En offiser, kaptein George Augustus Graham, skal ha tatt initiativ til å redde de få gjenværende eksemplarene, i nært samarbeid med en major Garnier. De beste tispene skal ha blitt paret med skotsk hjortehund, for deretter å krysse inn blodslinjer fra grand danois og borzoi for å finne tilbake til dens opprinnelige form og størrelse, men altså med kun diffuse spor av det opprinnelige arvematerialet.[4] I 1881 hadde dette avlsarbeidet ført frem til den rasen vi nå kjenner som irsk ulvehund, men den er altså ikke basal.
Første gang vi hører om irske ulvehunder i skriftlige kilder er i et brev fra Symmachus til hans bror Flavianus skrevet i år 39 e.Kr. Han takker for de sju ulvehundene han hadde mottatt (fra England). I år 391 f. Kr. skal flere eksemplarer ha blitt sendt til Roma, hvor alle romere «fikk beskue dem i beundring». Hvorvidt vi snakker om ulvehund eller greyhoundlignende hunder er uklart, men hundene var trolig korthårede.
I sagalitteraturen fra 900-tallet finner vi også en ulvehund omtalt. Denne har navnet «Samr» og ble gitt i gave til Gunnar fra Lidarene. Giveren sa til Gunnar idet han gav han hunden, som forresten blir beskrevet meget likt rasen slik den er i dag i Njåls saga:
Ulvehunden er en meget storvokst hund, som i noen tilfeller kan måle 1 meter i skulderhøyde. Slik høyde er imidlertid ikke vanlig. En hannhund på 84 cm eller mer er ønskelig. Tispene skal være minimum 76 cm i mankehøyde og veie minst 50 kg. Hannene skal være minimum 81 cm og veie minst 57 kg.
Historisk sett hadde trolig disse hundene kort pels. Først i 1841 hører vi om en stor hunderase med krøllet, myk pels i de skriftlige kildene. I dag er pelsen mer stri og hard på kroppen, bein og hodet, og særlig stri og lang over øynene og under haken. Fargene kan være tigret (brindle), rød, svart, helvit, gul, eller enhver farge som finnes hos skotsk hjortehund.
I dag skattes ulvehunden først og fremst som en ypperlig familiehund, som også ofte er å se som utstillingshund. Noen har også med stort hell brukt denne store kraftige hunden som kløvhund. Irsk ulvehund ble trolig opprinnelig avlet for hetsjakt på ulv og annet storvilt, og til tross for den enorme størrelsen er dette en meget hurtig og forholdsvis utholdende hund.
Irsk ulvehund er en godmodig og meget tålmodig kjempe, en prima hund for barnefamilier når plassen tillater det og så lenge man ikke glemmer at dette er et meget stort og kraftig rovpattedyr. Den er lojal som få og hengiven overfor de den kjenner og liker, men ofte litt reservert og avmålt overfor fremmede. Den er også en habil vakthund, selv om ikke dette er dens naturlige virke.
I hjemmet gjør den typisk meget lite av seg, fordi den er så rolig og harmonisk. Pelsen trenger stell på ukebasis, men må regnes som enkel å stelle. Utrolig nok er denne kjempen av en hund heller ikke så glupsk i matveien som man kanskje kunne forvente, selv om nok dette har stor sammenheng med hvor aktivt den lever. Som sådan trenger den verken mer eller mindre mosjon enn hunder flest, men den trives med å få løpe ut skikkelig en gang i blant. Rent klimamessig ser den også ut til å tåle norske forhold godt, så lenge snødybden vinterstid ikke blir for stor. Med en slik tyngde faller den da lett igjennom.
På grunn av rasens enorme proporsjoner og anatomi er den kjent for lett å få magedreining om man ikke tar nødvendige forholdsregler. Den trenger et sunt og næringsrikt kosthold, beregnet på hunder. Den bør få minimum 2 måltider for dagen, gjerne 3 om det er mulig. Trening og anstrengelser må ikke skje tett opp til måltidene.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
