Intercursus Magnus

Intercursus Magnus var en betydelig og langvarig handelsavtale som ble undertegnet 24. februar 1496 av Henrik VII av England.^[1]

Andre underskrivere omfattet de kommersielle maktene i Venezia, Firenze, Nederlandene, og Hansaforbundet. Den kortvarige avtalen som ble kalt for Malus Intercursus («Den onde avtale») av nederlenderne da den favoriserte engelske interesser i altfor stor grad, ble forhandlet med Filip av Burgund og hadde til hensikt å erstatte Intercursus Magnus i 1506. Da Filip døde 25. september 1506 ble den tidligere avtalen Intercursus Magnus fortsatt gjeldende.^[2] De begunstiget gjensidige handelsprivilegier til engelskmenn og flamlendere, og etablerte fastsatte skatter. Dette var en stor støtte for engelsk eksport av ull, og ga dessuten store inntekter til Henrik VIIs skattkammer.^[3]

Avtalen var formet for å løse de tidvise handelskrigene mellom England og Nederlandene som ble satt i gang ved Margaret av Burgunds innblanding i den engelske etterfølgerkrigen, særlig ved hennes støtte til Perkin Warbeck, en falsk tronkrever for Huset York. En betingelse for avtalen var at ingen ytterligere innblanding i engelske politikk skulle skje.