From Wikipedia, the free encyclopedia
Hyndluljod (norrønt Hyndluljóð, «Hyndlas kvad») er et eddadikt fra en gang på 1200-tallet som vanligvis blir listet som en del av Den eldre Edda (også kalt Den poetiske Edda), men diktet finnes ikke i hovedmanuskriptet Codex Regius og er kun i sin helhet blitt bevart i Flateyboka fra 1300-tallet. Diktet består av 51 vers. Versene 30-45 kalles for «Den korte Voluspå» (Völuspá in skamma) da strofe 35 skal være hentet fra denne i Den yngre Edda (også kalt Prosa-Edda), og som opprinnelig kan ha vært et større og selvstendig verk. I diktet framfører jotunkvinnen (gygren) Hyndla en slektsoppramsing fra de mytiske helte- og kongsslektene som sies å være forfedrene til gudinnen (åsynjen) Frøyas elsker Ottar Innsteinsson (Ottar heimske).
Peter Andreas Munch tidfester diktet til midten av det 8. århundre ut fra det faktum at Harald Hildetann nevnes (vers 29), men ikke Sigurd Ring.[1] Harald Hildetann falt i slaget ved Bråvalla som tidfestes til rundt 750. Haakon Shetelig mener det sannsynligvis er yngre, fra 9. århundre.[2] Men, som Shetelig også skriver, det ville være nærliggende å tro at diktet opprinnelig er diktet til Ottar heimske selv, og han må ha levd i det 7. århundre uten at det nødvendigvis nå foreligger i sin opprinnelige form.
Ottar Innsteinsson, som diktet ramser opp forfedrene til, er ifølge Finnur Jónsson, sønn av den Innstein som forekommer i Sagaen om Halv og halvsrekkene. Innstein deltok på krigertoktene til rogalandskongen Halv og hans krigere, sannsynligvis rundt år 800 eller litt senere.[3][4] Ottar skulle da ha levd rundt 850, og Jónsson hevder at sagnet rundt ham ikke kunne blitt til før minst 100 år senere. Han tidfester derfor det opprinnelige diktet til rundt 975 og peker også på at det er forvansket og omgjort i stor grad fram til nedskrivingen i det 13. århundre.
I diktet møter kjærlighetsgudinnen Frøya jotunkvinnen og volven Hyndla og sammen rir de til Valhall. Frøya rir på sin gris, galten Hildesvinet mens Hyndla rir på en ulv. Deres ærend er å avdekke slektskapet til Ottar Innsteinsson, Frøyas elsker, slik at han kan få sin arv og vinne et veddemål med den danske sagnkongen Angantyr.[5] Det viser seg at Ottar nedstammer fra en rekke oldtidshelter som blant annet Sigurd Fåvnesbane. I den korte Voluspå fortelles det også om en rekke figurer fra norrøn mytologi, og diktet er formet som en samtale mellom Frøya og Hyndla, men som helhet består det i stor grad av at Hyndla framsier en rekke navn fra Ottars ætt.
En pussighet er beskrivelsen av den overnaturlige unnfangelse som skjer i vers 41 hvor Loke blir «mor» til en volve etter å ha spist en kvinnes hjerte.
Den norske filologen og en av de fremste forskere på norrøn mytologi, Gro Steinsland, har analysert diktet i henhold til diskusjonen om de nordiske kongenes sakrale karakter og begrepet det hellige bryllup (hierogami-myten).[6] En mulig tolkning er at den ytre handlingen er kongeinitiasjon hvor Frøya følger den unge og vordende kong Ottar på en reise til dødsriket (Valhall). Det unge kongsemnet skal symbolsk overtre dødens grenser. Åpningslinjen forteller hensikten:
I en linje i kom volven Hyndla med en profeti om den samme visjonen som nevnes i Voluspå, og hun er heller ikke ulik volven i sistnevnte dikt. Visjonen, slik Steinsland tolker den, i setningen «Da kommer en enda mektigere, ham våger jeg ikke nevne», er muligens en ny Heimdall som den øverste og fremste guden etter Ragnarok. Muligens en ny dimensjon i den norrøne hedendommen i den siste fase av religionens utvikling.[8]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
