Gustav Heinemann
tysk politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Gustav Walter Heinemann (1899–1976) var en tysk politiker (CDU og SPD). Han var Tysklands tredje president fra 1969 til 1974. Tidligere hadde han vært innenriksminister og justisminister.
Remove ads
Heinemann krevde etter andre verdenskrig at både de politiske partiene og kirkesamfunnene tok et oppgjør med nasjonalsosialismen. Overfor almenheten understrekte han betydningen av å utvise sivilkurasje.
Remove ads
Liv og virke
Bakgrunn
Gustav Heinemann ble født som det eldste av tre barn av Otto Heinemann, kontrollør i sparebankene. Faren steg siden i gradene til å bli arbeidsdirektør ved Krupp-verkene. Gustav ble døpt etter sin morfar og vokste opp i et hjem preget av liberalisme og frisinn. Han tok nødeksamen (Notabitur) 1917, deltok i første verdenskrig, men var ikke ved fronten. Frem til krigsslutt kom han etter et hjerteproblem å tilbringe ved Kruppverkene.[10][11]
Han studerte fra 1918 jus, sosialøkonomi og historie i Münster, Marburg, München, Göttingen og Berlin. Han tok den første juridiske statseksamen i 1921 og den andre i 1926.[12]
Karriere
Fra 1926 til 1928 var han virksom som advokat i Essen. Han var deretter frem til 1936 ansatt ved de rhinske stålverkene i Essen. Fra 1933 underviste han i berg- og næringsrett ved universitetet i Köln. Han var bergverksdirektør ved de rhinske stålverker fra 1936 til 1949, og arbeidet fra 1950 igjen som advokat.
Fra 1930 til 1933 var han medlem av Christlich-Sozialer Volksdienst.
Politiker
Under andre verdenskrig arbeidet Heinemann mot nazistene gjennom Bekjennelseskirken og produksjon av illegale flyveblad.[13][14][15][16]
Etter krigen var han opptatt av spørsmålet om hvordan den demokratiske Weimarrepublikken hadde sviktet. Noe av skylden for nasjonalsosialistenes fremgang la han på deler av den evangeliske kirke og deres lydighet overfor øvrighet. I 1945 undertegnet han blant flere, den tyske evangeliske kirkes såkalte skylderkjennelse fra Stuttgart.[10]
I 1946 var han med på å grunnlegge CDU i Essen. Han ble samme år valgt til overborgermester i Essen, og var medlem av landdagen i Nordrhein-Westfalen 1947–1950 og justisminister i delstaten i perioden 1947–1948.[17]
Heinemann ble medlem av Konrad Adenauers første regjering i 1949. Da han gikk av i 1950 var det i protest mot remilitariseringen av Tyskland som han var sterkt imot.[10]
Han var i 1952 blant grunnleggerne til Gesamtdeutsche Volkspartei (GVP). Partiet ble oppløst i 1957, og Heinemann meldte seg inn i SPD. Han ble innvalgt til Forbundsdagen i 1957, og satt der til 1969. Fra 1958 til 1969 tilhørte han også sentralstyret i SPD.
Han gjennomførte som justisminister fra 1966 til 1969 en rekke grunnleggende reformer i liberal retning i både sivilrett og strafferett.[10]
Heinemann krevde som politiker et oppgjør med den nasjonalsosialistiske fortid hos både politiske partier og i kirkesamfunnene.[10]
President
I 1969 ble han valgt til Tysklands president, med seks stemmer mer enn sin konservative motkandidat Gerhard Schröder. Han var da den første tyske sosialdemokratiske president siden Friedrich Ebert. Han understrekte som president hvilket ansvar hver enkelt hadde til å utvise sivilkurasje.[10]
Heinemann var gift med Hilda Ordemann, og hadde fire barn. Den katolske teologen Uta Ranke-Heinemann var hans datter.
Remove ads
Ettermæle
Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[10]
Se også
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads