Gråmåser

Gråmåsene (eller gråmåsegruppa) utgjør et artskompleks av måser som det har vært veldig vanskelig å dele inn i «gode arter». Grunnen til dette er ikke (bare) ufullstendig kunnskap om de involverte fuglenes biologi, men også den kjensgjerning at artsgruppen befinner seg midt i flere artsdannelsesprosesser. Dermed må man sannsynligvis vente i noen tusen år, før man kan gi et klart svar på hvor mange arter gruppen egentlig består av.

Gråmåser
Gråmåse
Nomenklatur
—
Populærnavn
gråmåser, gråmåkegruppen
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Fugler
Orden		Vade-, måse- og alkefugler
Familie		Måkefugler
Underfamilie		Måker
Økologi
Antall arter:		ca. ett dusin?
Habitat:		ofte ved havet, men også i innlandet
Utbredelse:		hele verden
Inndelt i
armenermåse eskimomåse grønlandsmåse gråmåse gråvingemåse gulbeingråmåse polarmåse prærigråmåse sildemåse skifermåse svartbak taremåse

Mens grå- og sildemåse f.eks. betraktes som «gode arter» i Norge (Larus argentatus resp. Larus fuscus), kan man også rettferdiggjøre å regne dem som underarter av den samme arten (Larus fuscus argentatus resp. Larus fuscus fuscus). Grunnen er at de norske populasjonene av grå- og sildemåse ikke blander seg, dvs. at paringer mellom grå- og sildemåser forekommer svært sjelden. Likevel kan det potensielt skje genflyt mellom de norske grå- og sildemåsene, om enn rundt Nordpolen og ikke i Norge: Sildemåsa (L. f. fuscus) står i fruktbar kontakt med flere populasjoner som forekommer øst for dens utbredelsesområde. Disse går ofte under de vitenskapelige underartsnavnene L. f. heuglini (fra Kola-halvøya og østover) og L. f. taimyrensis (i det sentrale Nord-Sibir). Den sistnevnte opprettholder i det nordøstlige Sibir genflyt med formen vegae, som ofte regnes til gråmåsene (dvs. L. a. vegae). Den sistnevnte utveksler på sin side gener gener på tvers av Beringstredet med underarten amerikagråmåse (L. [a.?] smithsonianus) i det nordlige Nord-Amerika og med eskimomåsa (L. [a.?] glaucoides) på de kanadiske ishavsøyene.

Dette ble lenge sett på som et av de best undersøkte eksemplene på en såkalt ringart: Artens populasjoner danner en ring eller kjede med genflyt mellom nabopopulasjonene («kjedens ledd»), men ringen er avbrutt ett sted, dvs. «sluttleddene» er ufruktbare med hverandre. Nyere forskning har imidlertid vist at det ikke skjer noe (eller i hvert fall ikke mye) genflyt mellom L. a. argentatus og amerikagråmåsa. Hvis dette betyr at genflyt mellom disse populasjonene ikke lenger er mulig, er det strengt tatt ikke snakk om noen ringart likevel. På den andre siden holder sildemåsa på å utvide sitt utbredelsesområde vestover, slik at ringarten kan bli en realitet på denne måten.

De resterende ni (?) artene utgjør så å si flere blindveier fra ringen som dannes av grå-, grønlands- og sildemåse:

• Gulbeingråmåsa (Larus [fuscus?] cachinnans) forekommer i Sentral-Asia fra Svartehavet via Det kaspiske hav til Aralsjøen. Via underarten L. c. [?] barabensis står den i kontakt med L. f. heuglini i nord, og via L. c. [?] mongolicus i øst muligens også med skifermåsa (L. [f.?] schistisagus) ved den asiatiske stillehavskysten.
• I Middelhavet forekommer populasjonen L. [c.?] michahellis, som man lenge hadde sett på som en underart av gulbeingråmåsa, siden de møtes ved Svartehavet. Det ser imidlertid ikke ut til å finne sted genflyt mellom dem, slik at Larus michahellis også kan rettferdiggjøres som en egen art. Populasjonen L. m. atlantis, som forekommer «utenfor» Gibraltar, dvs. i det østlige Atlanterhavet, hører i så fall til denne arten, selv om den ikke er helt forplantningsmessig isolert fra sildemåsa.
• Armenermåsa (L. [m.?] armenicus) forekommer i Tyrkia mellom gulbeingråmåsa, som den ble ansett for å være en underart av, og L. michahellis. Nyere forskning har imidlertid vist at det ikke skjer genflyt med gulbeingråmåsa, og bare i liten grad med L. michahellis.
• Gråvingemåsa (L. [a.?] glaucescens) forekommer ved den amerikanske stillehavskysten, men er muligens ikke forplantningsmessig isolert fra verken L. a. vegae eller skifermåsa.
• Prærigråmåsa (L. californicus) i det indre Nord-Amerika har sannsynligvis skilt lag fra amerikagråmåsa for godt.
• Svartbaken (L. marinus) overlapper med gråmåsas utbredelsesområde fra Amerikas østkyst til Europas vest- og nordkyst uten at det ser ut til å skje genflyt mellom dem. Den hører likevel til gråmåsegruppe fordi den ser ut til å være nærmere beslektet med enkelte gråmåse(under)arter enn disse med hverandre!
• Grønlands- (L. glaucoides) og polarmåsa (L. hyperboreus) forekommer lenger nord enn de resterende artene, men det er mulig at begge bare er ufullstendig isolert fra ulike gråmåse(under)arter.
• Taremåsa (L. dominicanus) forekommer på store deler av den sørlige halvkule, men uten å overlappe med noen av de andre artene.

Av de norske hekkefuglene hører gråmåse, sildemåse og svartbak til gråmåsegruppen. Det samme gjelder for grønlands- og polarmåse, som jevnlig observeres ved de norske kystene.

Litteratur

• Liebers, D., Helbig, A.J. & de Knijff, P. (2001) Genetic differentiation and phylogeography of gulls in the Larus cachinnans–fuscus group (Aves: Charadriiformes). Molecular Ecology, 10, 2447–2462.
• Liebers, D. & Helbig, A.J. (2002) Phylogeography and colonization history of Lesser Black-backed Gulls (Larus fuscus) as revealed by mtDNA sequences. Journal of Evolutionary Biology, 15, 1021–1033.
• Liebers, D., de Knijff, P. & Helbig, A.J. (2004) The herring gull complex is not a ring species. Proceedings of the Royal Society, Biological Sciences, 271, 893-901.
• Meinertzhagen, R. (1935) The races of Larus argentatus and Larus fuscus; with special reference to Herr B. Stegmann's recent paper on the subject. Ibis, Thirteenth Series, V, 762–773.
• Stegmann, B. (1934) Ueber die Formen der großen Möwen ("subgenus Larus") und ihre gegenseitige Beziehungen. Journal für Ornithologie, 82, 340–380.

Eksterne lenker

• Artikkelen har ingen egenskaper for arter i Wikidata

Autoritetsdata