Gjemsø kloster
tidligere herregård i Skien From Wikipedia, the free encyclopedia
tidligere herregård i Skien From Wikipedia, the free encyclopedia
Gjemsø kloster var navnet på både herregårdsbygningene som lå på Klosterøya i Skien i Telemark, på de tilhørende godseiendommene rundt om i Telemark, og på den forretningsvirksomheten som ble drevet derfra fra slutten av 1600-tallet til 1897.
.JPG)
.jpg)
Dagens skrivemåte er Gimsøy for bydelen som omfatter Klosterøya med mer, samt for klosteret i middelalderen. Den lokale uttalen er likevel Gjemsø.
Bebyggelsen var varierende i tiden mellom reformasjonen og unionskongens salg av godskomplekset i 1662. Bygningene på stedet brant i 1546 og da sto det igjen bare en stor låve med fjøs. Ved midten av 1600-tallet hadde lensherren Sivert Urne foreslått for kongen å bygge ny lensherreresidens på Klosterøya, men han fikk avslag. I stedet bygde Urne selv «it Smucht lidett Stuehus» der, foruten et stort ridehus i bindingsverk (opplysninger bl.a. i Sørensen, side 297).
På et kart fra 1600-tallet er hovedgården tegnet som et innelukket, borgliknende anlegg: fire fløyer med tårn og omgitt av befestninger. Bygging av et slik anlegg er imidlertid ikke kjent. Det var riktignok på den tid planer om å bygge en residens for lensherren der, men dette ble ikke gjort før lensordningen opphørte.
Sogneprest Baar i Solum innberettet i 1744 at «en statelig ny Træe Bygning» ble oppført på Klosterøya (opplysninger bl.a. i Sørensen, side 297). Denne herregården som var bygd i tre, ble ombygd på 1800-tallet, den brant i 1885 og ble senere ikke gjenoppført.
Portbygningen til herregårdsanlegget, fra ca. 1830, står nå som inngang til Brekkeparken, Telemark Museum.
Gjemsø klosters virksomheter og eiendommer ble administrert fra hovedgården på Klosterøya. Eiendomskomplekset var krongods fra reformasjonen og inntil 1662. Da ble det overdratt til general og lensherre i Bratsberg, Jørgen Bjelke, som dekning av de store beløpene som kronen skyldte ham. Han solgte i 1666 eiendommene til visestattholder Frederik Gabel som samme år solgte dem til admiralen Cort Adeler som var født i Brevik og hadde familie i distriktet. Eiendommene ble deretter eid av hans etterkommere i flere generasjoner.
Kammerherre Fredrik Georg Adeler solgte i år 1800 sine jord- og skogeiendommer i Øvre Telemark, sammen med diverse sagbruk, tomter med videre i Solum og Skien, til eidsvollsmannen Didrich von Cappelen (død 1828). Denne kjøpte i 1823 av Adelers enke også hovedgården Gjemsø kloster med Bratsberg, Follaug og en rekke eiendommer i Skien, Solum og Gjerpen. Da Didrichs sønn Hans Blom Cappelen døde i 1846, fortsatte enken Benedicte Cappelen virksomheten under firmanavnet «Hans Cappelens Enke». Hennes sønner Didrik Cappelen (1836–1914) og Hans Cappelen (1842–1924) overtok det hele da hun trådte ut i 1873, og de avsluttet virksomheten i 1897 etter at aktivaene var solgt.
Gjemsø kloster bestod i hovedsak av disse eiendommene og virksomhetene:
Hovedvirksomheten var trelasthandelen og det som hørte sammen med denne, det vil si skogsdriften med tømmerfløtingen, sagbruk og salg med eksport på skip fra Skien, særlig til England. Skogeiendommene ble drevet av bøndene på stedet og de bodde som brukere og festere på gårdene. Bøndene hogde og leverte tømmeret samt handlet med godsets eiere. I perioder kjøpte imidlertid eierne inn like mye trevirke fra andre bønder som det eierne fikk ut av godsets egne skoger. Firmaet hadde i 1880 rundt 100 arbeidere på sagbrukene og andre steder i Skien.
Brødrene Didrik og Hans Cappelen gjorde en betydelig investering i «Haukerås bruk», Oklungen i Eidanger, men den endte med å bli verdiløs i 1891. Brødrene ville utvide sin industrivirksomhet da de i 1893 begynte å få oppført fabrikkbygninger på Klosterøya. Meningen var å produsere kaustisk soda, «blekepulver og alkalier», ved elektrolyse. Brødrene arbeidet intenst med å danne et eget aksjeselskap med norske og utenlandske aksjonærer. Fabrikkbygningene viste seg imidlertid å være dårlig egnet, og ingen andre interessenter gikk inn med kapital. De store investeringene gikk dermed tapt.
I mars 1897 søkte Didrik og Hans Cappelen firmaets kreditorer om en privat akkord. Dette gikk kreditorene med på. Brødrene antok at firmaets aktiva hadde en verdi som klart oversteg passiva, slik at det ikke var noen underbalanse. Et hovedproblem var imidlertid at aktivaene hovedsakelig var faste eiendommer som ikke kunne selges raskt uten tap. Markedssituasjonen var svært presset, salgene av aktivaene tok tid og de faste eiendommene ble solgt for cirka halvparten av de bokførte verdiene. Hele firmaets egenkapital viste seg å være tapt, akkorden ble gjennomført med 15 % dekning til de uprioriterte kreditorene, og firmaet opphørte.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
