Giacomo Di Chirico

Giacomo Ernesto Eduardo Di Chirico (født 27. januar 1844 i Venosa i Basilicata, død 26. desember 1883 i Napoli) var en italiensk maler.

Giacomo Di Chirico
Selvportrett
Født		27. jan. 1844[1] Venosa
Død		26. des. 1883 (39 år) Napoli
Beskjeftigelse		Kunstmaler
Utdannet ved		Accademia di Belle Arti di Napoli
Nasjonalitet		Kongedømmet Italia (1861–1883)
Utmerkelser		Ridder av Italias kroneorden
Giacomo Di Chirico på Commons

Liv og virke

Bakgrunn

Faren var snekker, og døde i 1847, da Giacomo knapt var tre år gammel. Sønnen startet etterhvert på en privatskole for gutter fra fattige familier under ledelse av presten Giuseppe Gianturco, broren til politikeren Emanuele Gianturco. For å hjelpe familien på den økonomiske fronten, jobbet Giacomo som barberer. Han ble etterhvert veldig glad i å male etter å ha lært grunnleggende maleferdigheter av storebroen, Nicola, som var skulptør.

Kunsterkarriere

Han begynte å male portretter av kundene sine, som var imponerte over det han hadde gjort. Lokale folk som så portrettene hans, ba om å bli malt selv. Di Chirico bestemte seg derfor for å bli profesjonell maler, og utdannet seg ved kunstakademiet i Napoli. Han bodde så i Roma noen år for å finjustere maleteknikken sin, og stiftet vennskap med blant annet Domenico Morelli et Filippo Palizzi. I 1871 dro han tilbake til Napoli og åpnet et kunstatelier.

Fra 1873 malte han spesielt landlige scener fra det allmenne i Lucania^[2].

I løpet av sitt liv som maler, malte Di Chrico mesterverker som Buoso da Duera, Quinto Orazio Flacco, Corteggiamento og Donna lucana. Sposalizio in Basilicata, et av hans best berømte malerier, ble utstilt i Paris i 1877, i Wien i 1879 og i München i 1882. Det ble etterhvert kjøpt av den franske kjøpmannen Adolphe Goupil, og Di Chiricos verker ble deretter utstilt hos Goupil & Cie i Paris.

Giacomo Di Chirico døde da han var bare 39 år gammel etter å hatt både sviktende psykisk og fysisk helse det siste året.

Galleri

• 
  Buoso da Duera
• 
  Sposalizio in Basilicata
• 
  Donna lucana
• 
  Quinto Orazio Flacco
• 
  Il ministrante