Gaetano Martino

Gaetano Martino (1900–1967) var en italiensk lege, universitetsrektor og politiker (Partito Liberale Italiano). Martino var Europaparlamentets president fra 1962 til 1964. Han hadde tidligere vært italiensk utdannings- og utenriksminister. Gaetano Martino var sammen med Hallvard Lange og Lester Pearson en av «de tre vise menn» som i 1956 ga NATO råd om utvidelse av samarbeidet på ikke-militære områder. Han var rektor ved universitetet i Messina og universitetet i Roma.

Gaetano Martino
Født		Gaetano Martino 25. nov. 1900 Messina
Død		21. juli 1967 (66 år) Roma
Beskjeftigelse		Politiker, diplomat, lege
Embete		Medlem av Europaparlamentet medlem av Deputertkammeret (4th Legislature of Italy, 1963–1967) Italias utenriksminister (1954–1955) Italias utenriksminister (1955–1957) undervisningsminister (1954–1954) medlem av Italias grunnlovsforsamling medlem av Deputertkammeret (Første valgperiode, 1948–1953) medlem av Deputertkammeret (2nd Legislature of Italy, 1953–1958) medlem av Deputertkammeret (3rd Legislature of Italy, 1958–1963) europaparlamentets president (1962–1964)
Utdannet ved		La Sapienza
Barn		Antonio Martino
Parti		Partito Liberale Italiano
Nasjonalitet		Italia (1946–1967)[1] Kongedømmet Italia (1900–1946)
Utmerkelser		Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Gaetano Martino på Commons

«De tre vise menn» i NATO: Halvard Lange, Gaetano Martino og Lester Pearson i 1956.

Liv og virke

Bakgrunn

Gaetano Martino ble født som sønn av Messinas borgermester. Han studerte medisin ved universitetet i Roma og tok medisinsk doktorgrad i 1924. Fra 1930 til 1934 arbeidet han ved universitetet i Asunción i Paraguay. Han ble i 1943 professor i ved universitetet i Messina.

Politiker

Som utenriksminister var Martino vert ved Kull- og stålunionens utenriksministerkonferanse i Messina fra 1.-3. juni 1955.^[2][3] Han gikk under konferansen sterkt inn for europeisk integrasjon og ønsket at konferansen skulle legge en «grunnsten for byggingen av Europa». To år senere ledet Martino den italienske delegasjon som undertegnet Roma-traktaten. Han var i 1956 den første italienske utenriksminister som talte i FNs generalforsamling.^[4]

Gaetano Martino var en av «de tre vise menn» i NATO. Sammen med Halvard Lange fra Norge og den kanadiske Lester Pearson utga han i 1956 en rapport til Det nordatlantiske råd med «anbefaling om mål og midler for å utvide samarbeidet på ikke-militære områder og å styrke fellesskapet i det atlantiske samfunnet».^[3][5]

Han var Europaparlamentets president fra 1962 til 1964.^[6]

Etter politikken

Etter sin politiske karrière gikk Martino tilbake til medisinen. Han ble professor og i 1966 rektor ved universitetet i Roma.^[7]

Referanser

1. LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018^{[Hentet fra Wikidata]}
2. «La Camera dei Deputati». legislature.camera.it. Besøkt 15. desember 2018.
3. «Gaetano Martino». www.esteri.it (på engelsk). Arkivert fra originalen 16. desember 2018. Besøkt 16. desember 2018.
4. «Gaetano Martino». www.esteri.it (på engelsk). Arkivert fra originalen 16. desember 2018. Besøkt 16. desember 2018. «We are all anxious to increasingly extend our integration .... I trust that at this Conference we shall add yet another foundation stone to the construction of Europe»
5. «Rapporten til ”De tre vise menn”: 50 år senere». NATO. 2006. Arkivert fra originalen 2. april 2016.
6. «Presidents of the European Parliament». CVCE.EU by UNI.LU (på engelsk). 7. september 2016. Besøkt 16. desember 2018.
7. «Gaetano Martino - Munzinger Biographie». www.munzinger.de. Besøkt 16. desember 2018.