subkultur sentrert rundt antropomorfe dyrefigurer From Wikipedia, the free encyclopedia
Furry (fra engelsk furry, «pelskledde») betegner en subkultur (på engelsk kalt furry fandom) eller et fellesskap med interesse for fiksjonelle, antropomorfe dyr med menneskelige personligheter og egenskaper.[1] Noen eksempler på antropomorfe egenskaper er menneskelig intelligens og ansiktsuttrykk, evne til å snakke, gå på to bein og å bruke klær. Furry kan også referere til samfunnet av kunstnere, forfattere, rollespillere og tilhengere av antropomorfe dyr som samles på internett og på konferanser.[2][3].
 | Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den. |
Noen ulike måter å delta i subkulturen på kan være å lage egne antropomorfe karakterer, såkalte OC (fra engelsk, original character, «original figur»), eller unikt for furry-subkulturen, «fursona» (engelsk, teleskopord av fur, «pels» og persona, omtrentlig «figur» eller «personlighet»), samt tekstilarbeid med egne maskotdrakter har sett en økende popularitet. Sistnevnte aktivitet har et mer begrenset antall medlemmer, spesielt ettersom at kostnadene for å lage skreddersydde kostymer ofte spenner mellom 20 000–40 000 kroner.
Betegnelsen er derimot relativt utilspisset, selv i furry subkulturen, der enkelte stiller krav til eierskap av fursuit, andre til en fursona, mens flesteparten enes om at selve entusiasmen for antropomorfe egenskaper er den eneste avgjørende faktoren. Ofte begrenses subkulturen eksklusivt til pelskledde dyr, der skjelldekte skapninger som drager og en rekke amfibier ofte kommer under paraplybegrepet «scaleys».
Noen regner også skikkelser som veksler mellom menneske og dyr, såkalte «shapeshifters» (engelsk, «hamskiftere»), som en del av sjangeren. Noen tilhengere regner også superhelter med dyrekrefter som interessante, da grunnideen er en blanding av dyre- og menneskeegenskaper. Også figurer som Josie and the Pussycats er av interesse for subkulturen, enda de bare har kostymer med dyreører og haler.[1]
Ifølge subkulturhistorikeren Fred Patten oppstod furry-konseptet[bør utdypes] på en science-fiction-konferanse i 1980[4] da ei tegning av en figur fra Albedo Anthropomorphics, laga av Steve Gallacci, leda til diskusjoner om antropomorfe figurer i science-fiction-romaner. Dette førte til at det blei starta diskusjonsgrupper som traff hverandre på science-fiction- og tegneserie-messer. Patten definerte denne subkulturen som «den organiserte anerkjennelsen og formidlinga av kunst og prosa om ‘furryer’, eller fiktive antropomorfe pattedyrfigurer.»
Begrepet «furry fandom» blei brukt i fan-blad allerede i 1983, og i løpet av midten av 1990-åra hadde det blitt standardnavnet på sjangeren.[5] Tilhengere av furry regner opphavet som mye tidligere, og viser ofte til fiktive verk som Kimba the White Lion fra 1965, romanen Flukten til Watership fra 1972 av Richard Adams (og filmen basert på boka fra 1978) og Disney-filmen Robin Hood som døme på dette.[4] For å skille mellom disse figurene og alvorlig skildra dyrefigurer som Lassie eller Old Yeller, blir tegneseriedyr ofte vist til som «funny animals»[6]. Dette begrepet har blitt brukt sia 1910-åra.
I løpet av 1980-åra begynte furry-tilhengere å gi ut fanblader, noe som skapte ei sosial gruppe som etter hvert begynte å planlegge og avholde sosiale stevner. I 1987 var interessen stor nok til at den første furry-konferansen kunne bli avholdt.[7] I løpet av det neste tiåret blei internett alment tilgjengelig og den mest populære måten for furry-tilhengere å sosialisere på.[8] Diskusjonsgruppa alt.fan.furry blei oppretta i november i 1990, og virtuelle miljøer som MUCK-er blei også populære samleplasser på nettet der tilhengere kunne treffe hverandre og kommunisere.[9]
Tidligere har subkulturen vært nokså mannsdominert, men med tida har antallet kvinner økt (da særlig blant kunstnere), og det er nå[når?] ei rimelig jamn kjønnsfordeling i furry-kunstgallerier.[8]
Bilderomaner (inkludert fabelprosa som science fiction og fantasy) og tegnefilmer med antropomorfe dyr blir ofte nevnt som den tidligste inspirasjonen for subkulturen.[4] Ei undersøking fra 2007 viste at en større del av dem som regner seg sjøl som furryer likte tegnefilmer «i stor grad» som barn sammenlikna med ei kontrollgruppe bestående av ikke-furries. Det var også flere som likte science fiction enn de utafor samfunnet.[10]
Det er etterspørsel etter mer stoff enn det som er tilgjengelig fra mainstream-utgivere, og denne etterspørselen blir møtt av andre tilhengere som lager et bredt spekter av stoff på både amatør- og profesjonelt nivå. De fleste furryer trur at visuell kunst, konferanser, litteratur og nettsamfunn er viktig for subkulturen.[11]
Furry-kunstnere, -forfattere og -utgivere produserer store mengder tegninger, malerier, fortellinger, tegneseriebøker, fan-blader, handdokker og småpressebøker, samt skulpturer, tekstilkunst, skjønnlitteratur, musikk og fotografi. Mesteparten av den tilhengerskapte kunsten blir publisert gjennom ikke-profesjonell media, som personlige nettsider,[12][13][14] men noe blir gitt ut i antologier, av Amateur press association eller i tilhengerblad.[15] En kan også finne furry-kunst på nettsider som er viet fullstendig til slik kunst,[16][17][18] mens en andre steder kan finne dette under begrepet «anthro».[19]
Det finnes mange tegneserier på nettet med antropomorfe dyr, laga av eller for furry-tilhengere. En slik tegneserie, T.H.E. Fox, blei først publisert på CompuServe i 1986, flere år tidligere enn World Wide Web,[20] mens en annen, Kevin and Kell av Bill Holbrook, har fått både en Web Cartoonist's Choice Award og en Ursa Major Award.[21][22]
Furryer med gode håndverkferdigheter kan lage sine egne tøydyr (kalt plushies på engelsk), samt forseggjorte kostymer kalt pelsdrakter, (fursuits på engelsk),[23] som de har på seg for moro skyld eller for å delta i parader, messer, maskerader, danser, eller innsamlingsaksjoner for veldedige formål (som underholdningsartister)[24]. Pelsdrakter spenner designmessig fra enkle konstruksjoner som likner idrettsmaskoter,[10] til dem som har mer avanserte funksjoner som inkluderer mekanismer for å røre på kjevene, sjølrørlige elektroniske deler, og andre funksjoner. Pelsdrakter varierer i pris fra 500 amerikanske dollar for maskotlignende design, til 10 000 dollar for modeller som innlemmer sjølrørlige deler.[25] Enda 80 prosent av furryer ikke eier ei full pelsdrakt,[10][11][26] ofte med den høge prisen som begrunnelse,[10] har de fleste av dem positive holdninger til pelsdraktbærere, eller folk som har på seg pelsdrakter, og samlingene de deltar på.[11][26] Noen tilhengere bruker også delvise drakter bestående av bare hale og ører.[10]
Furry-tilhengere kan også drive med marionetter, spille inn videoer og utføre direkteoppvisninger som Rapid T. Rabbit and Friends og Funday PawPet Show eller lage tilbehør som ører og haler.[27]
Antropomorfe dyrefigurer laga av furry-tilhengere, kjent som fursonaer[28], blir ofte nytta i rollespell i MUD-er[29], på nettfora eller på e-postlister.[30] Ei heil rekke arter har blitt brukt som grunnlag for fursonaer, men ifølge ei undersøking gjort i 2007, identifiserte 60 prosent seg med kjøttetere.[10][31] Det lengstlevende furry-rollespillmiljøet på internett heter FurryMUCK, men dette har blitt forbigått av Tapestries MUCK som det største tekstrollespillet. Et anna populært sosialt spill blant furryer kalles Furcadia, skapt av Dragon's Eye Productions. Det er også flere områder og miljøer basert på furryer i den virtuelle verdenen Second Life.[32] Et nettspillsamfunn kalt Skotos tilbyr for øyeblikket[når?] et rollespill kalt Iron Claw Online, og Right Brain Games arbeider for tida[når?] med en MMORPG kalt Antilia.[33] Videre har Sparkplay Media utgitt spillet Earth Eternal, som inneholder antropomorfe dyr som spillbare raser.[34] Også spella EverQuest II, Vanguard og World of Warcraft omfatter antropomorfe dyr som spellbare figurer.[35][36][37]
Tilstrekkelig interesse og medlemskap har ført til etablering av flere furry-konferanser i Nord-Amerika og Europa. Verdas største[38] furry-konferanse er Anthrocon, som årlig blir arrangert i Pittsburgh i juli.[25] Det er anslått at den bidrar med omtrent tre millioner amerikanske dollar til byens økonomi hvert år.[39] En annen konferanse, Further Confusion, blir holdt i januar i San Jose hvert år, og ligger tett opptil Anthrocon når det gjelder målestokk og deltakertall. I 2006 blei det avholdt 19 konferanser rundt om i verda, der deltakertallet til sammen var på over 9 900 deltakere[40] og det blei tjent inn over 50 000 amerikanske dollar til veldedighet.[41] Den første kjente furry-konferansen var ConFurence,[4] men denne blir ikke avholdt lenger, og har i ettertid blitt erstatta av Califur, en annen furry-konferanse. Begge blei holdt i Sør-California. Ei undersøking fra University of California, Davis tydde på at om lag 40 prosent av alle furryer har gått på minst én furry-konferanse.[26] Nordens største furcon/furry-konferanse er Nordic Fuzzcon som foregår i Malmö hver februar.[trenger referanse]
På nettet finnes det en rekke furry-nettsteder og -samfunn. Disse, med IRC-nettverka FurNet og Anthrochat, utgjør en viktig del av subkulturen.[42][43] Nyhetsgrupper, populært fra midten av 1990-tallet til rundt 2005, har i stor grad blitt erstatta av emnespesifikke fora, adresselister og LiveJournal-samfunn.[44][45] Fra midten av 2000-tallet har også furry overrepresenterte nettsteder som FurAffinity.net og Weasyl.com blitt et atrium for deling av visuell, litterær og akustisk kunst, samt et medium for å opprette kontakter. I nyere tid har nettstedene blitt møtt med rivalisme fra store sosiale medier som Twitter og YouTube, hovedsakelig grunnet konkurransedyktige servere og et nettstedsdesign som er mer mobilvennlig, samt tilgjengelighet som app. Ofte får Twitter-kontoene økt oppmerksomhet grunnet et videre publikum, som paradoksalt også strekker seg utenfor furrysubkulturen.
Begrepa furry-livsstil og furry-livsstiler dukka opp første gang i juli i 1996 på nyhetsgruppa alt.fan.furry under en pågående intern strid i nettsamfunnet. Denne nyhetsgruppa blei oppretta for å imøtekomme behovet for diskusjon utover kunst og litteratur, og for å løse konflikter om hva som burde og ikke burde regnes som en del av subkulturen. Medlemma innførte raskt begrepet furry-livsstilere, og vurderte subkulturen og livsstilen som separate sosiale enheter. De definerte og vedtok ei alternativ betydning av ordet «furry» spesielt for denne gruppa: «en person med ei viktig følelsesmessig/åndelig tilknytning til et dyr eller dyr generelt, virkelige, oppdikta eller symbolsk».[46]
I 2007 undersøkte Gerbasi hva det ville si å være en furry. I denne sammenhengen blei det lagt fram en topologi for å kategorisere forskjellige typer furryer. Den største gruppa, 38 prosent av dem som blei kartlagt, er beskrevet som interessert i furry-miljøet hovedsakelig som en «måte å sosialisere med andre med felles interesser for antropomorf kunst og kostymer på».[10] Men det blei også identifisert furryer som så på seg sjøl som «anna enn menneskelige», og/eller som ønsker å bli mer som artene de identifiserer seg med.[10] Dette skillet kan bli sett i lys av funna fra den større undersøkinga Furry Survey, som sier at det store flertallet av furryer ser på seg sjøl som mest menneske, mens 6 % ikke ser på seg sjøl som menneske i det heile tatt.[11]
Ulike tilnærminger til seksualitet har vært ei kjelde til strid og konflikt i furry-kulturen.[trenger referanse] Døme på seksuelle aspekt innafor furry-miljøet inkluderer erotisk kunst og nettsex med furry-tema.[47][48] Begrepet «Yiff» blir ofte brukt for å indikere seksuell aktivitet eller materiale innen kulturen. Dette gjelder innafor seksuell aktivitet og samspill i kulturen både på nettet (som nett-sex) og utafor.[49][50] Mange medlemmer av furry-samfunnet meiner at denne ekstreme seksuelle komponenten stiller resten av dem i et dårlig lys, og benytter gjerne det nedsettende begrepet «furvert» for å beskrive slike folk.[trenger referanse]
Flertallet av furryer melder om ei ikke-fordømmende holdning til forskjellige aspekter av seksualitet, og har høg toleranse for variasjon i seksuell orientering og aktivitet. 19-25 prosent av medlemma er homoseksuelle, 37-48 prosent biseksuelle, og 3-8 prosent har andre former for seksuelle relasjoner.[trenger referanse] To prosent har en interesse for zoofili, og mindre enn én prosent for plushofili.[26][51] De første talla blei henta inn av David J. Rust i 1998, men videre forskning er gjort for å oppdatere disse funna. Rundt halvparten av alle furryer er i et forhold, og 76 prosent av disse forholdene er til andre furryer.[26][51]
Furry-figurer blir av og til forbundet med parafilier, med nettsamfunn dedikert til kunst og historier med makrofili, vorarefili, infantilisme («babyfurs») og maiesiofili, blant andre.[52][53][54] Noen tilhengere[hvem?] hevder at ulike parafilier som normalt anses som ulovlige i jurisdiksjoner, som pedofili eller ekstrem pornografi, er lovlige når det ikke er mennesker som er avbildet. Dette er imidlertid omdiskutert. Softpaw Magazine, en erotisk «cub»-tilhengerpublikasjon, har blitt svartelista av furry-konferansene Eurofurence og Further Confusion av frykt for juridiske saker.[55][56]
Tidlige skildringer av subkulturen i artikler som Loaded,[57] Vanity Fair[58] og den syndikerte sexspalten «Savage Love» fokuserte hovedsakelig på den seksuelle delen av visse furryer. Oppdikta framstillinger av furry-kulturen har dukka opp på TV-oppvisninger som ER,[59] CSI: Crime Scene Investigation,[60] The Drew Carey Show,[61] Sex2K på MTV,[62] og Entourage.[63] De fleste furryer sier at disse medienes framstillinger er misoppfatninger,[64][65][66] mens den nyere dekningen fokuserer på å avkrefte myter og stereotyper som har blitt assosiert med furry-kulturen.[67] En reporter til stede på Anthrocon 2006 bemerka at «til tross for deres ville bilder fra Vanity Fair, MTV og CSI, handler ikke furry-konferanser om bisarr sex mellom skrullinger kledd i revedrakter», og at deltakerne på møtet «ikke har mer sex enn resten av oss»,[68] og at samlinga handla om at «folk snakka om og tegna dyr og tegnefilmfigurer i skissebøker».[49] I oktober i 2007 gikk en reporter for Hartford Advocate i dekning og kom seg inn på FurFright 2007 på grunn av medierestriksjoner. Hun fikk vite at restriksjonene var der for å hindre feilinformasjon, og rapporterte om at den skandaløse oppførselen hun hadde forventa ikke var tydelig.[69]
Ifølge Furry survey oppfatter om lag halvparten av furryer den allmenne reaksjonen på subkulturen som negativ. Mindre enn en femtedel uttalte at allmennheta er mer negative til dem enn til furryer generelt.[11]
Den norske studentavisa Universitas publiserte i 2018 ei sak om furry-kultur blant norske studenter. Flere av de spurte fortalte at de hadde opplevd å bli møtt med fordommer eller å bli hengt ut, især på bakgrunn av det de mener er allmenne misoppfatninger, dels skapt av framstillingene av subkulturen i TV-serier, men at slike reaksjoner utgjorde et mindretall.[70]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
