Fufluns

Fufluns (eller Puphluns) var i etruskisk mytologi en gud for plantelivet, alt som vokste, lykke og helse, og således en gud for fruktbarhet og vin, tilsvarende den greske Dionysos (også kjent som Bacchus i romersk mytologi). Han var sønn var Semla og Tinia. Som mange etruskiske guder ble Fufluns overtatt av romerne, men ble raskt erstattet av andre italiske fruktbarhetsguder.

Avbildet fra venstre mot høyre: en satyr, Apulu, Fufluns og hans mor Semla.

Det synes som Fufluns var fra opprinnelsen av en etruskisk gud, navnet synes å ha vært utviklet fra etruskiske rotordet *pople eller *puple («bud», «spire»), og ordet har gått videre i det latinske populus, italiensk popolaccio, engelsk populace, hvilket på norsk betyr allmue. Den etruskiske meningen synes dog ha vært mer innsnevret, i meningen at folk kom sammen i en militær samling. Et av hans kultsteder er i Populonia (latin Populonium, etruskisk Pupluna eller Fufluna), som var oppkalt etter ham og mynter som er funnet i byen har stedsnavn som pupluna, pufluna eller fufluna, i betydningen «byen til Fufluns».^[1]

I henhold til påskrifter og portretter ble Fufluns i stor grad benyttet lik historier fra gresk mytologi, og fra 400-tallet f.Kr. av identifisert med Dionysos / Bacchus. Følgelig er den tradisjonelle betegnelse for ham Fufluns Pacha, sistnevnte en forvansking for Bacchus.

Fra beskrivelser på keramikk var Fufluns er sønn av Tinia (tilsvarende Zevs) og Semla (tilsvarende Semele). Hans ledsager eller hustru var Areatha (tilsvarende Ariadne). I gresk mytologi var Semele knyttet til noe utenlandsk, noe som gjorde Dionysos til en fremmed gud i den greske gudeverden. Etter hva vi vite hadde Fufluns intet betydelig avvik fra den greske myte. I kunsten ble han avbildet som en naken ung mann, ofte i sammenheng med sin mor Semla (Semele). Hans kult kan muligens knyttes til Bacchus-skandalen i år 186 f.Kr. som ble undertrykket av den romerske stat. Den romerske forfatteren Titus Livius gir hentydninger på at «smitten» hadde etruskiske røtter^[2] og at kvinner utgjorde den største gruppen innenfor kulten. Om det samme var tilfelle for Fufluns er uvisst, men mulig.^[3] Kulten til Fufluns gikk uansett raskt opp i den tilsvarende for Bacchus.

Referanser

1. Cristofani, M.: «La legenda de un tipo monetale etrusco». I: L'Italie préromain et la Rome républicaine.: Mélanges offerts à J. Heurgon. Rom 1976
2. Titus Livius fra urbe condita 39, 8-19. Se også Smart, A.: Religio Etrusca. Graz 1975. Smart skriver at Livius trakk ingen konklusjoner om kulten til Fufluns i Etruria.
3. JSTOR: Politics and Religion in the Bacchanalian Affair of 186 B.C.E.

Litteratur

• Bonfante, Larissa: «Fufluns Pacha: The Etruscan Dionysos». I: Carpenter, Thomas H.; Faraone, Christopher A. (Hrsg.): Masks of Dionysos. Cornell University Press, Ithaca + London 1993. S. 221 – 235