Frigjøringsdagen i Norge er 8. mai. Datoen markeres hvert år til minne om frigjøringen etter fem års tysk okkupasjon av Norge under andre verdenskrig fra 1940 til 1945.
Tirsdag 8. mai 1945 kapitulerte Nazi-Tysklands militære styrker etter nederlaget for de allierte i Europa. Krigen ble innledet med Hitler-Tysklands invasjon i Polen 1. september 1939. Norge ble trukket inn da tyskerne gikk til angrep 9. april 1940 og besatte landet. Etter at tyskerne overga seg, ble Norge okkupert av britiske og amerikanske militærstyrker fram til kong Haakon VII vendte tilbake til Oslo 7. juni 1945.
Det norske forsvaret omtaler dagen som frigjørings- og veterandagen, feirer friheten og hedrer norske krigsveteraner fra verdenskrigen og seinere utenlandsoperasjoner.[1]
Datoen 8. mai regnes også som de alliertes seiersdag ellers i Europa og kalles ofte Victory in Europe Day (VE Day) på engelsk. Dagen da den tyske militærmakten overga seg uten betingelser, var andre verdenskrig i Europa over og Hitlers Tredje rike opphørte. I Russland og Samveldet av uavhengige stater (tidligere Sovjetunionen) feires seiersdagen 9. mai på grunn av tidsforskjellen.
Ved kgl. res. av 12. oktober 1945 ble det bestemt at det nøyaktige tidspunkt for frigjøringen av Norge skulle anses å være 9. mai 1945 klokken 00.01 (dagjeldende norsk tid, som var sommertid).[2] I 1962 ble frigjøringsdagen offisiell flaggdag i Norge og samtidig flyttet fra 9. til 8. mai.
Tysk kapitulasjon og alliert okkupasjon
Utdypende artikkel: Operation Doomsday
Det nasjonalsosialistiske Tyskland kapitulerte 8. mai 1945. Det tysk-okkuperte Norge var sterkt befestet med over 300 000 tyske utstasjonerte soldater. Noen tyske militære ledere og ivrige nazister hadde planer om å fortsette krigen mot de allierte i Danmark og Norge, og den muligheten ble fryktet av motstandsbevegelsen i begge land, men ble aldri en realitet.[trenger referanse] Den tyske øverstkommanderende i Norge fikk ordre fra den nye rikspresidenten Karl Dönitz om å overgi seg. Rikskommissær Josef Terboven var blitt avsatt 7. mai og hans myndighet formelt overført til general Franz Böhme. Böhme mottok kapitulasjonsordren fra Dönitz samme dag klokka 21.10.[3] Den allierte kommisjonen kom med fly til Oslo på ettermiddagen 8. mai.[4] De alliertes militærkommisjon ble eskortert av tyske styrker til Lillehammer, der Böhme hadde sitt hovedkvarter. Kapitulasjonsbetingelsene ble levert til Böhme sent på kvelden 8. mai. Kommisjonen besto av kommandør Per Askim, brigader R. Hilton, oberst R.A. Hay og Pet Bennet.[3] Den britiske oberstløytnant Robert Chew reiste fra Oslo til Bergen 10. mai som eneste allierte soldat og forlangte i møte med en motvillig general Johann de Boer at de tyske offiserene skulle gi fra seg våpnene.[4]
Tyske styrker ble pålagt å trekke seg ut av viktige byer og militære installasjoner, og de skulle samles i avgrensete områder. For å gjennomføre kapitulasjonen i Norge fikk tyske styrker beholde sin kommandostruktur, herunder bruke telegraf, radio og et lite antall lette våpen (offiserene fikk blant annet beholde sine pistoler). NRK hadde dessuten nyhetssendinger på tysk, og det ble gitt ut tysk avis. Norske hjemmestyrker holdt til dels vakt sammen med tyske soldater i den første tiden etter kapitulasjonen.[3]
Terboven, Wilhelm Redieß og Heinrich Fehlis tok sine egne liv. Om morgenen 9. mai ankom Quisling til hovedpolitistasjonen Møllergata 19, der han ble arrestert og fengslet. De ledende norske nazistene Sverre Riisnæs, Jonas Lie og Henrik Rogstad forskanset seg på Skallum gård i Bærum. Lie døde av stress og dårlig helse 11. mai, Rogstad skjøt seg, og Riisnæs overga seg til hjemmestyrkene samme dag.
Lister over personer som skulle arresteres var utarbeidet på forhånd, og de første arrestasjonene skjedde 8. mai. Det norske politiet i Sverige hadde samlet inn informasjon fra over 50000 norske flyktninger og ut ifra disse utarbeidet en liste med over 16000 navn på mistenkte for landssvikere.[5][6]
Mesteparten av de 12 000 mann i de norske polititroppene i Sverige ankom Narvik, Trondheim og Oslo 9. og 10. mai. Britiske styrker kom med fly til Oslo og Stavanger 10. mai, senere kom britiske marineenheter til de viktigste havnebyene. Senere fulgte amerikanske soldater, slik at den allierte styrken på det meste var oppe i 30 000 soldater. Britiske og amerikanske styrker holdt seg sør for Tromsø, mens norske soldater hadde ansvar fra Tromsø til grensen mot Sovjetunionen. Sovjetiske styrker gikk inn i Sør-Varanger 25. oktober 1944 og besatte området i omkring ett år før de trakk seg tilbake. General Andrew Thorne ankom 13. mai og var ansvarlig for de alliertes avvikling av okkupasjonsstyret. Hjemmefrontledelsen nedla sitt verv 14. mai, etter en knapp ukes regjeringstid.[3] Thorne overlot den 7. juni makten til den hjemvendte kong Haakon VII.[7] De fleste allierte styrker (inkludert sovjetiske) forlot landet i september-oktober 1945.[3]
Bakgrunn
Det nasjonalsosialistiske Tyskland kapitulerte betingelsesløst, og ut over sommeren 1945 ble de tyske styrkene i Norge sendt tilbake til Tyskland. De allierte fryktet at den tyske hæren i Norge skulle nekte å kapitulere og sette opp et fanatisk forsvar på norsk jord.[trenger referanse] At Tyskland frivillig ville oppgi kontrollen av Norge, som var sterkt befestet og hvor de hadde nesten en halv million soldater stående, var på ingen måte gitt. Men øverstkommanderende i Norge fikk ordre fra den nye rikspresidenten Karl Dönitz om dette.[trenger referanse]
Berlins forsvar kapitulerte 2. mai, og to dager senere kapitulerte de tyske styrkene i Nederland og Danmark. 7. mai klokka 02.41 underskrev en delegasjon utsendt av Dönitz til general Eisenhower i Reims, et dokument som sa at alle tyske styrker skulle innstille kampene innen klokka 11 neste dag, og den britiske statsministeren Winston Churchill og den amerikanske presidenten Harry S. Truman erklærte 8. mai som seiersdag. Sovjetunionens leder Josef Stalin forlangte imidlertid at kapitulasjonshandlingen også skulle skje overfor hans egne representanter, og 8. mai klokka 23.30 dro en tysk delegasjon til Karlshorst i Berlin. På grunn av ulike tidssoner var det da allerede 9. mai i Moskva, og derfor feires Seiersdagen i Russland på denne datoen.[8]
Nøytrale Sverige feiret man at krigen var slutt, Kungsgatan i Stockholm 7. mai 1945.
Avisgutter med Wermlands-tidningen, trolig 8. mai
Folk i Utrecht i Nederland hyller soldater fra den kanadiske hæren som frigjorde byen 7. mai 1945
Feiring av V-E Day , frigjøringsdagen i Samveldet av nasjoner, i Bay Street i Toronto i Canada 7. mai 1945.
Seiersparade foran tinghuset i Reims 8. mai 1945.
«Vår kamp er kronet med seier», fra Hjemmefrontens ledelse 8. mai 1945
Opprop fra De norske hjemmestyrker 8. mai 1945
Proklamasjon til det norske folk fra general Eisenhower, øverstkommanderende i den allierte ekspedisjonsstyrke, mai 1945
Markering
Frigjøringsdagen er i Norge offisiell flaggdag.[9] I 1960 bestemte regjeringen at det skulle flagges den 8. mai som markering av femtenåret for frigjøringen. En meningsmåling utført samme år, viste at 75 prosent av de spurte støttet å gjøre dagen til fast, offisiell flaggdag.[10] Frigjøringsdagen ble vedtatt innført som flaggdag ved kongelig resolusjon 27. april 1962.[11]
I 2010 bestemte regjeringen at frigjøringsdagen også skal være veterandagen, en merkedag for veteraner fra andre verdenskrig, såvel som tjenestegjørende i FN-styrker og andre internasjonale operasjoner.[12]
Se også
- Victory in Europe Day (VE Day), de alliertes seiersdag i Europa 8. mai
- Seiersdagen, russernes frigjøringsdag 9. mai
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
